Formen her er bedre, lite gråting. Men er veldig sår ennda, skulle ønske ønskebarnet kom snart[emoji173]
Når slutter man å gråte?
- Trådstarter RainbowDash
- Opprettet
Litt trist i hjertet i dag, 3 uker siden MAen og jeg kulle vært 12 uker nå[emoji174]
Eskimonika
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
VIP
Assistert-jentene
Himmelbarn
August 2018
Septemberhjertene 2018
Februarbarna 2020
Marsboere 2020
Klem til deg
Møtte ei i dag som så lykkelig kunne fortelle hun var gravid og med termin som jeg hadde. Måtte virkelig holde meg fra at skuffelsen min skulle lyse fra ansiktet mitt, klarte å være positiv. Men følte klumpen i halsen true. Var virkelig ikke forberedt på den følelsen, sjalusi.
Huff så vondt
Det er veldig vanlig å oppleve misunnelse etter å ha mistet i svangerskapet, og er en av de vanskeligste følelsene å forholde seg til synes jeg. Klem til deg
Takk jeg er jo glad på hennes vegne, mn samtidig trist på mine.Huff så vondt
Klem til deg [emoji173]️
Eskimonika
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
VIP
Assistert-jentene
Himmelbarn
August 2018
Septemberhjertene 2018
Februarbarna 2020
Marsboere 2020
Den er veldig dobbel og forferdelig vond den følelsen.
Skjønner deg veldig godt[emoji173]️Har fortsatt tunge dager selv og fikk vite kort tid etter sa, at en venninne er gravid med termin i mai. Er glad på hennes vegne, men blir lei meg for alt som ikke ble. Skulle vært på oul snart[emoji17] Fortsatt ikke i nærheten av å være gravid. Virker forøvrig som om kroppen min er litt i ulage. Har hatt ømme brystvorter helt siden jeg ble gravid i juli.... Hadde vanvittig med nattesvette før og under tr forrige uke. Blødde heftig over flere dager. Hvordan går det med deg? Hvor i syklusen er du?
Noen dager er tunge, men stort sett er dagene gode. De tunge dagene og øyeblikkene har med drømmene og ønskene som ble knust.
Sexlysten sliter jeg med, må ta meg sammen for den er jo viktig i denne prosessen. I dag er det 1 mnd siden jeg var på sykehuset og fikk ut bønna. Godt med helg etter jobb i dag.
Super kropp som ordner opp har jeg da, cd4 i dag i følge ff(tror mere cd5), mensen var litt humpete og dårlig denne gangen. El kommer forhåpentligvis neste torsdag/fredag, om kroppen vil slippe egg(slapp ikke egg mnd før jeg ble gravid).
Så det går greit, jeg vil bare bli gravid igjen..sukk.
Og hvor i syklusen er du nå? Du nærmer deg kanskje el?
Begynte å spotte forrige onsdag, blødde mye fra forrige torsdag. Regner derfor cd1 på torsdag så cd 11 i dag. Kjenner ikke igjen syklusen min.. Ikke antydning til eggløsning. Noe som ikke stemmer. Jeg tror at jeg har østrogen dominans. Flere symptomer på det[emoji17] Tror dette var årsaken til at vi brukte litt tid på å unnfange andre barnet vårt. Da fikk jeg Pergotime og Lutinus av gyn. Mulig jeg burde hatt Lutinus for å få høyere nivå av progesteron i kroppen. Blir så frustrert av det her, veldig sliten for tiden.
Lenateacup
Glad i forumet
Jeg har ikke felt en eneste tåre enda, men går med gråten i halsen hele tiden og tankene kverner hele tida. Jeg har ei venninne med nesten akkurat samme termindato som jeg skulle hatt, og jeg gruer meg nesten til å møte henne igjen, selv om jeg er fryktelig glad på hennes vegne. Jeg er også redd for at hun skal måtte oppleve det samme som meg, det ville vært helt grusomt. Gubben holder seg unna, unngår å snakke om det, tar ikke på meg, og det er utrolig sårt men jeg vet at han gjør det jo bare fordi han tror at det er det beste, altså han gjør sitt beste. Det var jo en påkjenning og et sjokk for ham også. Jeg må også ta hensyn til jenta vår på 15 mnd. Jeg holder meg i aktivitet for å få tankene på noe annet men det bare gnager i meg at jeg MÅ finne en måte å gjøre plass til sorgen på snart. Dette går ikke i lengden. Når jeg drømmer, gråter jeg i drømmene, men ikke ellers. Det er vanskelig. Først trodde jeg at det var fordi jeg taklet det så bra, men jeg gjør jo egentlig ikke det.
Jeg har ikke felt en eneste tåre enda, men går med gråten i halsen hele tiden og tankene kverner hele tida. Jeg har ei venninne med nesten akkurat samme termindato som jeg skulle hatt, og jeg gruer meg nesten til å møte henne igjen, selv om jeg er fryktelig glad på hennes vegne. Jeg er også redd for at hun skal måtte oppleve det samme som meg, det ville vært helt grusomt. Gubben holder seg unna, unngår å snakke om det, tar ikke på meg, og det er utrolig sårt men jeg vet at han gjør det jo bare fordi han tror at det er det beste, altså han gjør sitt beste. Det var jo en påkjenning og et sjokk for ham også. Jeg må også ta hensyn til jenta vår på 15 mnd. Jeg holder meg i aktivitet for å få tankene på noe annet men det bare gnager i meg at jeg MÅ finne en måte å gjøre plass til sorgen på snart. Dette går ikke i lengden. Når jeg drømmer, gråter jeg i drømmene, men ikke ellers. Det er vanskelig. Først trodde jeg at det var fordi jeg taklet det så bra, men jeg gjør jo egentlig ikke det.
Jeg var helt følelsesløs og tom de første to dagene, nesten som et vakuum, og så kom tårene... var ganske nedfor i nesten to uker før det gradvis ble bedre. Nytt håp da jeg fikk el, og så dårlig periode igjen når tr kom. Ta deg tid til å sørge. Det gjør godt etterpå. Klem til deg! [emoji173]️
Den største sorgen og gråten er har nå gitt seg litt, men gleden er borte og føler meg tom. Lurer på om jeg noen gang blir glad igjenn. Skulle vært 12 uker i dag, men sånn blei det ikke for oss. Eneste jeg ønsker meg er å prøve igjenn, men må vente til desember pga ei blod prøve. Klarer ikke føle glede for noen ting ennå.
Hvordan står det til nå Krølle, formen bedre? Fått svar på prøvene dine?
Jeg gråter ikke lenger, 6.sept høres ut som en evighet siden. Jeg blir truffet av sorg, tristhet og jeg kjenner jo jeg er lei meg. Men jeg gråter ikke. Jeg grått og bearbeidet, nå vil jeg bare bli gravid igjen så ting blir som de skal være.
Så hyggelig å bli husket på [emoji173]️. Formen er bra, men jeg får fortsatt behandling inntil videre. Prøvene tatt fredag og mandag var ikke så godt nytt, og det legger en liten demper på dpo-dagene. Rimelig vanskelige forhold for en spire inni meg akkurat nå. Regner med at jeg må gjennom en stimuleringstest av binyrebarkens reservekapasitet. Den kan ikke gjennomføres hvis jeg er gravid, og jeg er typisk 9 dpo og uvitende om det faktum den dagen jeg skal på kontroll. [emoji13] Skal til kontroll tirsdag i neste uke. Gruer meg skikkelig. Men, men, det finnes verre ting i livet enn å måtte ta medisiner resten av livet. Er mest usikkerheten som tærer på...
Selvfølgelig husker jeg[emoji6] [emoji173]
Det er helt klart ikke drømmen å gå på medisiner og fint om alt bare rettet seg og var bra[emoji173] men håper virkelig de får rettet (raskt) opp nivåene dine[emoji256] [emoji173] [emoji4]
Jeg gråter fortsatt innimellom når ting er vanskelig, spesielt nå som både opprinnelig termin nærmer seg og jeg er i gang med nytt forsøk. Og det vil nok være sånn til jeg sitter der med baby i armene. For jeg skulle jo ha vært ferdig med prøving og IVF for 8 måneder siden jeg.. Men slik ble det ikke.
Vi får bare gråte når ting blir vanskelig og håpe at regnbuebabyen vår kommer.
Vi får bare gråte når ting blir vanskelig og håpe at regnbuebabyen vår kommer.
Utredning på endokrinologen tar laaaaaang tid har jeg fått erfare [emoji51]
Er det ikke mulig å bli litt prioritert?[emoji173]