Når slutter barna å tro på julenissen?

Sara_v

Elsker forumet
MayDay2021
Har en datter i første klasse (født 2014), og jeg er veldig usikker på om vi skal fortsette å insistere på at julenissen finnes. Det høres kanskje tidlig ut, men allerede i fjor begynte hun å stille mange kritiske spørsmål. Er ikke komfortabel med å lyve når jeg møter såpass mye skepsis.

Men vil jo helst ikke at hun skal være det første som "outer" julenissen blant klassekameratene heller :p
 
Ser har skjedd sånn gradvis fra 4-5 års alder og oppover men vi har aldri sagt at han ikke finnes. Aldri bekreftet det. Jeg har gått for at han finnes for dem som tror på ham, og selv om de forlengst har skjønt at noen kler seg ut så "velger de å tro" ungene på 12 og 9. Hun på 4 tror enda og vi fortsetter på samme vis med henne også.
 
Ser har skjedd sånn gradvis fra 4-5 års alder og oppover men vi har aldri sagt at han ikke finnes. Aldri bekreftet det. Jeg har gått for at han finnes for dem som tror på ham, og selv om de forlengst har skjønt at noen kler seg ut så "velger de å tro" ungene på 12 og 9. Hun på 4 tror enda og vi fortsetter på samme vis med henne også.

Tror jeg går for en litt "vag" tilnærming i år, jeg også. I fjor kom ikke nissen på selve julaften. Han kom natt til julaften, drakk melk, spiste pepperkaker, og la igjen julestrømpe. Vi festet litt rødt garn på peisen som "bevis" (oida, her har det visst vært litt trangt for nissen, han har visst hengt igjen litt med nisseklærne sine).

Mener å huske at datteren min synes det var litt creepy at han hadde vært inne i huset, så mulig vi setter kaker og melk på terrassen i år.
 
Her kommer nissen på julaften, det er et must for alle tre. Vi synger på låven sitter nissen som siste sang rundt juletreet og da kommer han. Noen ganger må vi synge den mange ganger og høyere og høyere.
 
Min 2 klassing tror ennå på nissen :) Hun har egentlig heller aldri stilt kritiske spørsmål :p
Min egen mamma har i grunn heller aldri bekreftet på noe vis at nissen ikke finnes, og jeg får fremdeles nissegave selv hvert år :p
 
Vi har aldri løyet til våre om det. Vi har fortalt at det er et eventyr, akkurat som Askeladden, eller Tornerose, fra de begynte å stille spørsmål ved det. Dette gjorde de nok rundt fylte fire.
Vi har snakket om hva nissen representerer, og fortalt historien om Sankt Nikolaus/Nikolas og hvordan den har utviklet seg til julenissen.

Innen de begynner på skolen har det fleste sluttet å tro på nissen.
 
Jeg har da heller aldri løyet. Men aldri sagt at det er et eventyr eller usant heller. Velger å la den julemystikken være. At han finnes for dem som tror på ham er jo ikke en løgn. De eldste vet selvsagt, men velger å holde på mystikken likevel. For oss er det mer en tradisjon. Men ingen løgn. Bare.... Jul
 
Jeg har da heller aldri løyet. Men aldri sagt at det er et eventyr eller usant heller. Velger å la den julemystikken være. At han finnes for dem som tror på ham er jo ikke en løgn. De eldste vet selvsagt, men velger å holde på mystikken likevel. For oss er det mer en tradisjon. Men ingen løgn. Bare.... Jul

Det er jo løgn å utelate sannheten; nissen finnes ikke uansett om man tror på den eller ikke, men at noen tror er jo sant.
Når du aktivt går inn for å legge igjen kaker, eller stoffrester, eller insisterer på at det er nissen som kommer inn (og ikke onkel Espen), lyver du jo til barnet, for nissen har faktisk ikke vært der. At det er tradisjon endrer jo heller ikke på det.
Det går fint an å ha mystikk og jul uten, men hver og en velger for sitt barn.
 
Det er jo løgn å utelate sannheten; nissen finnes ikke uansett om man tror på den eller ikke, men at noen tror er jo sant.
Når du aktivt går inn for å legge igjen kaker, eller stoffrester, eller insisterer på at det er nissen som kommer inn (og ikke onkel Espen), lyver du jo til barnet, for nissen har faktisk ikke vært der. At det er tradisjon endrer jo heller ikke på det.
Det går fint an å ha mystikk og jul uten, men hver og en velger for sitt barn.

Du om det.
Grensen mellom løgn og å unnlate å bekrefte har noen gråsoner.
 
Vi har en nabogutt som snart er 11, han tror på nissen som bare det. Og på tannfeen og påskeharen. Og alt annet i samme kategori. Han er kvikk og smart, bare veldig naiv. Jeg tenker at han nok er litt vel naiv for alderen, men noen fordeler er det jo med å «sluke alt rått». Når noe er trasig og foreldrene sier at han ikke skal bekymre seg - det kommer til å gå fint, ja da tror han på det også. Feks var han aldri redd da han skulle operere, han hadde jo fått beskjed om at det kom til å gå bra ;)
 
Det var ikke meningen at dette skulle bli en tråd som handler om hvilke foreldre som "lyver" til barna om julenissen eller ikke. Personlig så synes jeg ikke det er løgn å si at nissen kommer, sette ut mat og drikke og lignende så lenge barna er små og synes det er stas. Jeg lurte egentlig mest på hvor lenge det er vanlig å tro på nissen (har skjønt at dette er veldig individuelt), og hvordan "overgangen" til sannheten om at nissen ikke finnes gjøres på en best mulig måte, uten å få "mamma og pappa har løyet til meg hele livet"-stempel.
 
De trur fortsatt på nissen og er 7 og 4.5 år. Men de veit at nissen som kom på besøk i fjor var onkelen i forkledning. Dette skjønte de på julaften men var med hele greia uten å si noe. Så de vil visst tru på nissen selv om de tydeligvis har en mistanke.
 
Det er jo løgn å utelate sannheten; nissen finnes ikke uansett om man tror på den eller ikke, men at noen tror er jo sant.
Når du aktivt går inn for å legge igjen kaker, eller stoffrester, eller insisterer på at det er nissen som kommer inn (og ikke onkel Espen), lyver du jo til barnet, for nissen har faktisk ikke vært der. At det er tradisjon endrer jo heller ikke på det.
Det går fint an å ha mystikk og jul uten, men hver og en velger for sitt barn.
De sider man ikke skal lyve for barn, men det finnes fortsatt en grense. Man skal ikke lyve ang de viktige tingene men ang julenissen så har man jo altids en mistanke selv som barn. Jeg visste at mannen som dukket opp ikke var nissen, men det var jo gøy for det. Barna her skjønte hvem som var nissen i fjor og da svarte jeg jo ærlig, men de vil fortsatt tru på nissen. De sier at det er farmor som er påskeharen, tannfeen har de ikke noen mening om men det kan være fordi det dukker opp penger for tennene og er da fornøyd med det. Det er forskjell på å si at nissen finnes og juge ang død.
 
De sider man ikke skal lyve for barn, men det finnes fortsatt en grense. Man skal ikke lyve ang de viktige tingene men ang julenissen så har man jo altids en mistanke selv som barn. Jeg visste at mannen som dukket opp ikke var nissen, men det var jo gøy for det. Barna her skjønte hvem som var nissen i fjor og da svarte jeg jo ærlig, men de vil fortsatt tru på nissen. De sier at det er farmor som er påskeharen, tannfeen har de ikke noen mening om men det kan være fordi det dukker opp penger for tennene og er da fornøyd med det. Det er forskjell på å si at nissen finnes og juge ang død.

Da er vi uenige der. Jeg anser det å lyve om helt uviktige ting (som nissen) for å være poengløst og galt. Om jeg først skulle lyve om noe måtte det jo vært de vanskelige tingene, som f.eks. døden, selv om vi alltid har vært ærlige om de vanskelige tingene også. :)
 
Synes ikke det er løgn å si at nissen finnes! For hvem er vel vi til å sitte her å si at han ikke finnes? Har vi bevis? :laughing002 Han bor kanskje ikke på Nordpolen sammen med reinsdyr og har sikkert ikke ett verksted, men jeg er sikker på at en eller annen plass i verden så finnes det en litt «gal» mann som har nisseskjegg, bruker røde klær og tror/later som han er nissen :happy090

Hihi. Altså. For min del handler det om tradisjon og videreføring av kulturarv, for ikke å snakke om julemagi og ivareta barnas nysgjerrighet, undring, eventyrlyst, skaperglede og fantasti ☺️
Det er ikke slik at man sitter å spyr ut stygge løgner, men det handler om å være leken selv. Det er også forskjell på å si «jo, nissen finnes!!!!!!» kontra «jeg tror det finnes en nisse der ute, hva tenker du?» (åpne spørsmål for undring) hvis barna stiller spørsmålstegn ved nissen. Det forstår jeg også at de gjør, de møter jo ørt og førti nisser i hele desember. Noen moderne, andre fra nitten-pilogbue, og alle ser forskjellige ut.


5-åringen (blir 6 til sommeren) tror på nissen. Hun har selv funnet ut at alle nissene hun møter i desember er folk som har kledd seg ut, men jeg fikk henne til å tenke litt og hun kom frem til at det måtte være hjelperne til nissen, da han ikke kan være overalt i verden selv ☺️ Hun tror at det er nissen som kommer på julaften da.

Gavene hun får kommer ikke fra nissen, det har jeg tydeliggjort - hun får en gave fra nissen og det er en veldig liten ting, men jeg har sagt at nissen deler ut gavene vi andre har kjøpt. Dette fordi jeg er litt vel bevisst forskjeller og barn snakker sammen, men det er en annen diskusjon :dance008
 
Da er vi uenige der. Jeg anser det å lyve om helt uviktige ting (som nissen) for å være poengløst og galt. Om jeg først skulle lyve om noe måtte det jo vært de vanskelige tingene, som f.eks. døden, selv om vi alltid har vært ærlige om de vanskelige tingene også. :)
Jeg har hørt med psykologer ang det der. Jeg har ikke de meningene av meg selv, akkurat sånne ting blir jeg usikker på og derfor spør de som er utdannet i det. Nå er jeg ekstra heldig med en søster som er psykolog, en svoger som er spesial pedagog og en svoger som er lærer. Jeg har også spurt på cos kurs. De er alle enige. Sånne viktige ting som døden ville jeg heller at profesjonelle skulle si hva man skulle gjøre. Barn skjønner mer enn man trur.
 
Jeg har hørt med psykologer ang det der. Jeg har ikke de meningene av meg selv, akkurat sånne ting blir jeg usikker på og derfor spør de som er utdannet i det. Nå er jeg ekstra heldig med en søster som er psykolog, en svoger som er spesial pedagog og en svoger som er lærer. Jeg har også spurt på cos kurs. De er alle enige. Sånne viktige ting som døden ville jeg heller at profesjonelle skulle si hva man skulle gjøre. Barn skjønner mer enn man trur.


Jeg er en av de profesjonelle, og har god trening i å snakke med barn om viktige, og mindre viktige ting. ;)
Det er nettopp fordi barn forstår mer enn mange tror at vi velger å være ærlige med dem. Jeg er sikker på at de profesjonelle du har rådført deg med også har fortalt deg om brutte relasjoner og hva det gjør med barn nådde oppdager at voksne ikke snakker sant. :)
 
Brutte relasjoner av å oppdage at (noen påstår at) nissen ikke finnes?

Det var i alle fall komplett utraumatisk da jeg og min bror oppdaget det, og det samme for mine eldste unger, den yngste lever enda halvveis i troen, og de eldste "velger i tro", selv om de vet at den som kommer til oss er utkledd.

Helt uten å miste troen på våre foreldre og relasjonen der, gitt.
 
Back
Topp