Når senke skuldrene...?

[Hemmeligfrøken]

Dere som har vært igjennom noen runder med å miste o.l, når klarte dere å glede dere over graviditeten? Hos meg har det gått galt tidlig (i uke 6) så kjenner det er mye som hviler på ul neste uke! Klarer liksom ikke helt å forholde meg til graviditeten.. Håper jeg roer meg litt dersom vi kommer over uke 6 med en positiv ul opplevelse, men jeg vet jo ikke.
Tenker tilbake til hvor DEILIG det var å være førstegangsgravid i 2008 uten problemer og noen som helst bekymringer. Tok det som en selvfølge at dette kom til å gå bra, fra første stund! Ung og naiv sikkert - men dog meget avslappende

 

[firetretoen]

Dere som har vært igjennom noen runder med å miste o.l, når klarte dere å glede dere over graviditeten? Hos meg har det gått galt tidlig (i uke 6) så kjenner det er mye som hviler på ul neste uke! Klarer liksom ikke helt å forholde meg til graviditeten.. Håper jeg roer meg litt dersom vi kommer over uke 6 med en positiv ul opplevelse, men jeg vet jo ikke.
Tenker tilbake til hvor DEILIG det var å være førstegangsgravid i 2008 uten problemer og noen som helst bekymringer. Tok det som en selvfølge at dette kom til å gå bra, fra første stund! Ung og naiv sikkert - men dog meget avslappende

Skjønner veldig godt hva du mener!!! Jeg har også to tidligere svangerskap bak meg, fra -96 og -97. Dengang så bekymringsfri, ung, naiv, og tok alt som en selvfølge, og som du sier så avslappende som det var!! Med lillegutt i magen nå (20+4 uker) har jeg vært så sykt bekymra, hele prosessen har tatt 3 1/2 år, og med 2 år med prøverør og to spontanaborter, så har fått smake på følelsen om at det ikke er noen selvfølge... (tok det som en selvfølge at dette skulle skje fort, da vi startet for 3 1/2 år siden også, men endog)
Jeg var veldig redd fram til uke 12-13, og det hjalp ikke stort at vi mistet den ene (satte inn 2) i uke 5+0 på julaften, og spottet brunt fram til uke 12-13... Selv om jeg da slappet litt mer av, så har jeg ikke klart og glede meg ordentlig over svangerskapet før nå i siste, da jeg endelig begynte og kjenne liv (morkaka ligger foran, så det tok sin tid før jeg kjente liv) og nå på oul fikk vite at vi ventet en gutt Da ble alt så mye mer virkelig og det er fantastisk deilig og endelig kunne glede seg over det!
Ønsker deg lykke til og vit at det er helt normalt når man har en bakgrunn som oss her inne og ha det sånn en stund..., vi har jo blitt motarbeidet så lenge, så det blir helt "rart" når det endelig klaffer Det blir mer avslappende og koselig når du kommer over uke 12 og etterhvert begynner og kjenne babyen som bor der inne