Jeg tok en prat om akkurat dette med mannen. Vi var begge veldig labre og skulle liksom ha "kontroll" og "balanse" så vi ikke fikk altfor høye forhåpninger eller forventninger, enda ikke noe skulle tilsi det omvendte.
Etter en stund følte jeg at jeg var snurt for den gleden jeg burde føle i forhold til å være en som endelig er gravid etter så mange år med prøving etter etterlengtet spire i tillegg til at jeg trodde det ikke skulle gå for oss noen gang!
Derfor tok jeg et oppgjør med meg selv. Jeg skal være lykkelig. Jeg skal være glad. Det jeg ønsket har skjedd og jeg må lære meg å ta imot denne gode nyheten for alt annet hadde vært urettferdig mot den gode nyheten.
Ting kan gå galt, men da kan jeg også ta sorgene når den tid kommer, jeg trenger ikke lure fra meg gleden som jeg har muligheten til akkurat nå. For akkurat nå er frøet hos meg! Deretter får jeg ta en dag av gangen.
Jeg forstår det ikke er enkelt, spesielt om man har opplevd å miste tidligere, men det kan jo ikke gå galt hver gang!
Last edited:
Når jeg tenker tilbake på den tiden vi var gravid kan jeg si at vi brukte lang tid å senke skuldrene og tro på at det faktisk ble baby på oss.
Vi hadde vært gjennom 8 forsøk og et ED forsøk.. alt hadde før ED gått mot oss. Så det var veldig vanskelig å tro at det Skulle klaffe da jeg ble gravid.
Da jeg var 5 uker på vei tenkte jeg at jeg var litt gravid... Klette ikke helt å forholde oss til det før i uke 18 da alt så veldig bra ut og vi fikk vite kjønn.
Generelt var det surrealistisk å være gravid. Gledet oss over litt, men bekymringen for at det ikke skylle gå bra var veldig tydelig.
Det gikk mest opp for oss at vi hadde blitt foreldre da vi dro hjem fra sykehuset. Vi trodde jo nesten at han var til låns der og at vi nærmest måtte levere han tilbake på et eller annet tidspunkt.
Vi setter veldig stor pris på den fantastiske gutten vi har. Hadde det ikke vært for Eggdonasjon hadde vi nok stått barnløse i adopsjonskø nå eller bare levd livet uten barn. Det er ikke noe jeg helt klarer å se for meg at jeg kunne levd med, spesielt etter all den gleden jeg/vi har opplevd det å få et barn.
Feyra
Elsker forumet
Tilgangsansvarlig
Assistert-jentene
Sommerfuglene 2017
Søvnløs i september 2025
Pumpkin Bumps 2025
Jeg tror ikke jeg begynte å senke skuldrene før vi hadde henne med oss hjem fra sykehuset. Etter å startet prøverperioden 7 år før hun ble født, greide jeg aldri å helt tro på at jeg skulle få bli mamma, at alt var ok. Jeg trodde lenge også at noe var galt, eller kom til å gå galt. Og etter fødselen, som hun såvidt overlevde, trodde jeg også lenge hun hadde fått varige men.
Nå er hun 20 mnd, superaktiv, begynt allerede å si noen få ord, og er frisk og rask, og min datter!
Er det en ting jeg skal ta med videre til neste gang, så er det at bekymringer for hva som kan skje eller skjer ikke har noen påvirkningskraft, de kan ikke bedre situasjonen, og gjør ting bare mye verre. Jeg tror for min del at det er viktig å fokusere på hva som er positivt fremfor eventuelle negative utfall.
Nå er hun 20 mnd, superaktiv, begynt allerede å si noen få ord, og er frisk og rask, og min datter!
Er det en ting jeg skal ta med videre til neste gang, så er det at bekymringer for hva som kan skje eller skjer ikke har noen påvirkningskraft, de kan ikke bedre situasjonen, og gjør ting bare mye verre. Jeg tror for min del at det er viktig å fokusere på hva som er positivt fremfor eventuelle negative utfall.
Håpfullemeg
Flørter med forumet
Jeg er en av de få som GLEDER MEG til fødselen
Så.... sånn ca når ungen er ute, og skriker .....
- DA kommer jeg til å roe meg
Så.... sånn ca når ungen er ute, og skriker .....
- DA kommer jeg til å roe meg
er vel bare foreldrelivet det
Jeg merker stor forskjell etter TUL i uke 12. Bekymrer meg fortsatt litt, men på langt nær like mye, nå tenker jeg at jeg blir mamma inntil noe annet er bevist
Jeg senka skuldrene litt etter uke 12, så litt mer etter oul, men jeg klarte ikke tro på at alt skulle gå bra før etter jeg var kommet hjem fra sykehuset
Vet ikke. 
Merker jeg snart må gå litt i meg selv.. Første graviditet endte i SA, og da ble nederlaget stort. Så negativt forsøk, og nå gravid igjen. Men venter nesten bare på SA som om det er en selvfølge at det skal skje..
Skal på TUL idag og det blir spennende å se om jeg klarer å føle noe glede, for mest av alt er jeg livredd for å miste/at det ikke er liv.
Aner ikke når jeg klarer å senke skuldrene, men det blir spennende å se
Merker jeg snart må gå litt i meg selv.. Første graviditet endte i SA, og da ble nederlaget stort. Så negativt forsøk, og nå gravid igjen. Men venter nesten bare på SA som om det er en selvfølge at det skal skje..Skal på TUL idag og det blir spennende å se om jeg klarer å føle noe glede, for mest av alt er jeg livredd for å miste/at det ikke er liv.
Aner ikke når jeg klarer å senke skuldrene, men det blir spennende å se
Siterer meg selv med en liten oppdatering.. ser ut til at jeg bare slapper av ordentlig i de få sekundene jeg bruker doppler av og til. Er 10+3 i dagJeg var egentlig avslappet fra dag 1, uroet meg først da det faktisk gikk galt.
Denne gangen kommer jeg nok ikke til å stole på noe før ungen er ute