Når redselen for abort blir altoppslukende og ødeleggende ....

[Prøver♥️]

Noen flere som har det slik?

Dette føles faktisk helt forferdelig! Det er altoppslukende i min hverdag, og ødelegger for meg, og hverdagen min..

Jeg har jo et hematom som spotter litt for meg, men fått beskjed om at det ikke er farlig for meg eller embryoet.. Har sett liv to ganger på TUL; 5+5 og 6+4
sistgang fikk jeg beskjed om at alt så helt perfekt ut Men alikevel, en overhengene redsel for MA..

Det er jo dessverre slik også at når jeg er på forum, så vil det også oppleves som _alle_ har hatt en abort eller tre også noe som øker angsten min ytterligere!

Har to veldig friske og fine barn fra før, hadde en kjemisk i oktober og spira satt i november.. er 7+2 idag

takk noe oppløftende svar

 

[1+1=4]

Jeg hadde det på samme måte i mitt forrige svangerskap. Da hadde jeg gjennomgått 5 runder med SA og MA samt et par kjemiske. Jeg klarte faktisk ikke slappe av før noen uker etter fødsel! Det hjalp mye å snakke om det, både på forum og med lege/sykehus. Fikk tett oppfølging så jeg fikk komme inn på en sjekk når som helst. Var mye på sykehuset for å si det sånn. Ikke så mye trøst i dette kanskje, annet enn at du ikke er alene? Snakk med jordmor om det, hun eller han kan hjelpe deg

 

[KjerstiHS]

Noen flere som har det slik?

Dette føles faktisk helt forferdelig! Det er altoppslukende i min hverdag, og ødelegger for meg, og hverdagen min..

Jeg har jo et hematom som spotter litt for meg, men fått beskjed om at det ikke er farlig for meg eller embryoet.. Har sett liv to ganger på TUL; 5+5 og 6+4
sistgang fikk jeg beskjed om at alt så helt perfekt ut Men alikevel, en overhengene redsel for MA..

Det er jo dessverre slik også at når jeg er på forum, så vil det også oppleves som _alle_ har hatt en abort eller tre også noe som øker angsten min ytterligere!

Har to veldig friske og fine barn fra før, hadde en kjemisk i oktober og spira satt i november.. er 7+2 idag

takk noe oppløftende svar

Hei! Jeg har det også litt sånn. Er 5+6, og når jeg tar meg selv i å være glad for å være gravid klarer jeg å få meg selv til å bli negativ i steden. MEN: Når vi har kommet så langt er sannsynligheten for at det går bra større enn for at det går dårlig. Og det er ikke sånn at du ikke blir skuffet om det ikke går bra hvis du har forberedt deg på at det går dårlig på forhånd. Så jeg tror vi bare går prøve å overbevise oss selv om at det er gode sjanser for at det går bra og være positive.

 

[M2019]

 

[abrakad]

Sniker her jeg!
Jeg har slitt veldig med abort, og mistet tellingen på antall aborter de siste 5 årene vi har vært prøvere.
De siste gangene jeg fikk positiv test så tenkte jeg "jaja, hvor lang tid tar det før jeg begynner å blø denne gangen da?" og tenkte kanskje det gjorde det bedre når jeg begynte å blø, men det ble ikke lettere, det var like tøft hver gang.
Poenget mitt er vell at man kan ikke gjøre noe, annet en å prøve å tenke positivt - selv om det er veldig vanskelig. Husk at ditt stress går over på lille i magen
Vanskelig å komme med råd, men jeg fant gooood hjelp i psykolog. Sitter nå her med min 6 uker gamle sønn
Masse lykke til!

 

[Solomor2020]

Noen flere som har det slik?

Dette føles faktisk helt forferdelig! Det er altoppslukende i min hverdag, og ødelegger for meg, og hverdagen min..

Jeg har jo et hematom som spotter litt for meg, men fått beskjed om at det ikke er farlig for meg eller embryoet.. Har sett liv to ganger på TUL; 5+5 og 6+4
sistgang fikk jeg beskjed om at alt så helt perfekt ut Men alikevel, en overhengene redsel for MA..

Det er jo dessverre slik også at når jeg er på forum, så vil det også oppleves som _alle_ har hatt en abort eller tre også noe som øker angsten min ytterligere!

Har to veldig friske og fine barn fra før, hadde en kjemisk i oktober og spira satt i november.. er 7+2 idag

takk noe oppløftende svar

Sniker fra September her, sliter med samme tankene selv. Klarer ikke å glede meg over den lille spiren, og går med konstant angst for at det skal være over Har bestilt meg tidlig ultralyd på mandag, er da 5+4. Vet det er liten sjanse for å se noe liv, men da kan jeg i det minste ta en HCG prøve for å se om den er bra eller dårlig. Håper det går bra med deg

 

[Prøver♥️]

Sniker fra September her, sliter med samme tankene selv. Klarer ikke å glede meg over den lille spiren, og går med konstant angst for at det skal være over Har bestilt meg tidlig ultralyd på mandag, er da 5+4. Vet det er liten sjanse for å se noe liv, men da kan jeg i det minste ta en HCG prøve for å se om den er bra eller dårlig. Håper det går bra med deg

Takk Går litt bedre men.. var på Tul idag- 8+3 og så blinkende hjerte

 

[Kykkelykkeliky]

Dette er min første og jeg er så livende redd for at noe skal gå gale. Vært opp og ned emosjonelt sien positiv test, ene dagen er alt bare bra og neste er jeg overbevist om at noe kommer til å gå gale.

Jeg høy bmi (fedme) og ligger i nedre normalområde for stoffskiftet (får ikke medisiner, men skal kontrollere i uke 12 for å se om det er endret), to ting som kan påvirke negativt på graviditeten. Jeg klarte å roe meg litt ned etter første legetime hvor blodprøvene og urin var fint og legen fikk beroliget meg med at økt sjangse for SA betyr ikke garantert SA og at økt risiko ikke er snakk om mange prosentene i forskjell (ca 1-2% i forskjell pga bmi på den tabellen som ligger ute med risiko for hver dag og uke), men angsten ligger der fortsatt. Jeg fikk henvisning til poliklinikken for overvekt (time i februar) for kostholdsveiledning under graviditeten og etter, samt forhåpentligvis hjelp med det mentale rundt mat, samt henvisning til TUL i uke 12 (pluss privat i uke 9 for å roe nervene).

Mye av det jeg tenker på er følelsen av å ikke fortjene at det går bra. Jeg føler at når så mange opplever MA og SA, hvorfor skal jeg da ikke oppleve samme? Hva har jeg gjort for å fortjene at det går bra? Spesielt siden jeg i tillegg har høy bmi, føler nesten jeg ikke fortjener at det skal gå bra (definitivt en sammenheng med overspisingen og det mentale rundt det, jeg er en matstraffer som straffer meg selv med mat og argumentet du fortjener ikke å være normal har gått på repeat i årevis). Det er svært tungt å gå rundt og bekymre seg og det er blitt værre siste uken da mange av symptomene har roet seg (ikke like kvalm, ikke like øm, mindre vondt i ryggen). Selv om jeg vet det skjer med mange og jeg har null smerter, blødning eller spotting, så påvirker det hele døgnet da man tenker på det konstant.

Jeg har heldigvis TUL på mandag og krysser fingrene for at det kan roe meg om jeg får se bankende hjerte, men samtidig gruer jeg meg og kommer til å være helt vrak søndag og mandags morgen.

 

[Prøver♥️]

Dette er min første og jeg er så livende redd for at noe skal gå gale. Vært opp og ned emosjonelt sien positiv test, ene dagen er alt bare bra og neste er jeg overbevist om at noe kommer til å gå gale.

Jeg høy bmi (fedme) og ligger i nedre normalområde for stoffskiftet (får ikke medisiner, men skal kontrollere i uke 12 for å se om det er endret), to ting som kan påvirke negativt på graviditeten. Jeg klarte å roe meg litt ned etter første legetime hvor blodprøvene og urin var fint og legen fikk beroliget meg med at økt sjangse for SA betyr ikke garantert SA og at økt risiko ikke er snakk om mange prosentene i forskjell (ca 1-2% i forskjell pga bmi på den tabellen som ligger ute med risiko for hver dag og uke), men angsten ligger der fortsatt. Jeg fikk henvisning til poliklinikken for overvekt (time i februar) for kostholdsveiledning under graviditeten og etter, samt forhåpentligvis hjelp med det mentale rundt mat, samt henvisning til TUL i uke 12 (pluss privat i uke 9 for å roe nervene).

Mye av det jeg tenker på er følelsen av å ikke fortjene at det går bra. Jeg føler at når så mange opplever MA og SA, hvorfor skal jeg da ikke oppleve samme? Hva har jeg gjort for å fortjene at det går bra? Spesielt siden jeg i tillegg har høy bmi, føler nesten jeg ikke fortjener at det skal gå bra (definitivt en sammenheng med overspisingen og det mentale rundt det, jeg er en matstraffer som straffer meg selv med mat og argumentet du fortjener ikke å være normal har gått på repeat i årevis). Det er svært tungt å gå rundt og bekymre seg og det er blitt værre siste uken da mange av symptomene har roet seg (ikke like kvalm, ikke like øm, mindre vondt i ryggen). Selv om jeg vet det skjer med mange og jeg har null smerter, blødning eller spotting, så påvirker det hele døgnet da man tenker på det konstant.

Jeg har heldigvis TUL på mandag og krysser fingrene for at det kan roe meg om jeg får se bankende hjerte, men samtidig gruer jeg meg og kommer til å være helt vrak søndag og mandags morgen.

Dette var nesten som å lese om meg selv Jeg er ikke overvektig, men har lavt stoffskifte, og medisineres for dette. Men tanken du hadde- hvorfor skal jeg fortjene dette ? Det er en tanke som streifer meg så mange ganger i døgnet. Det hjalp heller ikke på at jeg fikk en blødning 5+4, som heldigvis viste seg å være ufarlig
Jeg har fra tidligere 2 friske barn, og det nærmeste jeg har opplevd abort var en kjemisk i oktober

Alikevel er frykten så altoppslukende

Har lyst å bestille Tul om 10 dager igjen, da er jeg 10+2

 

[Januarbaby2017]

Jeg kjenner veldig på det selv denne gangen. Jeg har ett friskt barn fra før og aldri opplevd sa eller ma såvidt jeg vet. Likevel er jeg veldig redd for å oppleve det nå. Det er jo egentlig irrasjonelt av meg å være redd for det for det er ingenting som tilsier at det skal gå galt. Jeg prøver å tenke at om jeg likevel skulle oppleve det så er det fordi fosteret ikke er friskt..

 

[Prøver♥️]

Jeg kjenner veldig på det selv denne gangen. Jeg har ett friskt barn fra før og aldri opplevd sa eller ma såvidt jeg vet. Likevel er jeg veldig redd for å oppleve det nå. Det er jo egentlig irrasjonelt av meg å være redd for det for det er ingenting som tilsier at det skal gå galt. Jeg prøver å tenke at om jeg likevel skulle oppleve det så er det fordi fosteret ikke er friskt..

Enig! Irrasjonelle tanker som desverre er altoppslukende men jeg tror at myye av grunnen for min frykt er forum. Og det er veldig naturlig, og forståelig at mennesker som har opplevd en abort samles på forum for å få utløp for følelser og tanker
Abort er jo enda tabubelagt i detta samfunnet

Så på et forum vil det virke som Alle har mistet flere ganger, mens totalt sett i hele Norge så er det ikke så mange after all

 

[Ellix]

Dette er min første og jeg er så livende redd for at noe skal gå gale. Vært opp og ned emosjonelt sien positiv test, ene dagen er alt bare bra og neste er jeg overbevist om at noe kommer til å gå gale.

Jeg høy bmi (fedme) og ligger i nedre normalområde for stoffskiftet (får ikke medisiner, men skal kontrollere i uke 12 for å se om det er endret), to ting som kan påvirke negativt på graviditeten. Jeg klarte å roe meg litt ned etter første legetime hvor blodprøvene og urin var fint og legen fikk beroliget meg med at økt sjangse for SA betyr ikke garantert SA og at økt risiko ikke er snakk om mange prosentene i forskjell (ca 1-2% i forskjell pga bmi på den tabellen som ligger ute med risiko for hver dag og uke), men angsten ligger der fortsatt. Jeg fikk henvisning til poliklinikken for overvekt (time i februar) for kostholdsveiledning under graviditeten og etter, samt forhåpentligvis hjelp med det mentale rundt mat, samt henvisning til TUL i uke 12 (pluss privat i uke 9 for å roe nervene).

Mye av det jeg tenker på er følelsen av å ikke fortjene at det går bra. Jeg føler at når så mange opplever MA og SA, hvorfor skal jeg da ikke oppleve samme? Hva har jeg gjort for å fortjene at det går bra? Spesielt siden jeg i tillegg har høy bmi, føler nesten jeg ikke fortjener at det skal gå bra (definitivt en sammenheng med overspisingen og det mentale rundt det, jeg er en matstraffer som straffer meg selv med mat og argumentet du fortjener ikke å være normal har gått på repeat i årevis). Det er svært tungt å gå rundt og bekymre seg og det er blitt værre siste uken da mange av symptomene har roet seg (ikke like kvalm, ikke like øm, mindre vondt i ryggen). Selv om jeg vet det skjer med mange og jeg har null smerter, blødning eller spotting, så påvirker det hele døgnet da man tenker på det konstant.

Jeg har heldigvis TUL på mandag og krysser fingrene for at det kan roe meg om jeg får se bankende hjerte, men samtidig gruer jeg meg og kommer til å være helt vrak søndag og mandags morgen.

Trist å lese at du føler det slik.. Selvfølgeleg fortener du at det skal gå bra

Eg har ikkje personleg kjennskap til utfordringane du har, men det du skriv om mat og overspising tolker eg som ein spiseforstyrrelse? Det er jo ikkje noko du har valgt sjølv. Det viktigste er at du får hjelp og oppfølgjing under svangerskapet, og så håpar eg du klarer å vere mindre streng med deg sjølv i tida som kjem

Ønsker deg alt godt, og masse lykke til på ultralyd på mandag

 

[Lene.M]

Skjønner deg så utrolig godt... Her har det desverre seg sånn at jeg har mistet 3 ganger, og den redselen for å se blod på toalettpapiret ved toalettbesøk eller å bekymre seg om symptomene blir annerledes osv er utrolig slitsomt. I de fleste tilfeller går det jo bra, og skulle en oppleve det så ligger det jo som regel alltid en grunn bak. Men har du noen å prate med? Kjæresten? En god venn? Lege/jordmor? Tror det er ufattelig viktig å prate om det

 

[Lemonlady]

Jeg har det også sånn. Opplevde en MA i august og var sint på kroppen og klaustrofobisk de dagene før jeg fikk tatt pillene for å få det ut. De rundt meg og samboeren gleder seg mer enn oss. Jeg har heller ikke sagt det til så mange som jeg trodde jeg skulle. Fordi jeg ikke føler det er en gledelig nyhet enda. Kjenner etter symptomer og formen hver dag. Jeg håper det går over når jeg er i uke 12, for det er kjedelig ikke å glede seg

 

[Prøver♥️]

Jeg har det også sånn. Opplevde en MA i august og var sint på kroppen og klaustrofobisk de dagene før jeg fikk tatt pillene for å få det ut. De rundt meg og samboeren gleder seg mer enn oss. Jeg har heller ikke sagt det til så mange som jeg trodde jeg skulle. Fordi jeg ikke føler det er en gledelig nyhet enda. Kjenner etter symptomer og formen hver dag. Jeg håper det går over når jeg er i uke 12, for det er kjedelig ikke å glede seg

Her også, håper jeg kan glede meg mer da
prøver å trøste meg med at jeg har sett liv i uke 8- og at sjansene da er mindre

 

[Lemonlady]

Her også, håper jeg kan glede meg mer da
prøver å trøste meg med at jeg har sett liv i uke 8- og at sjansene da er mindre

Så bra! Ja, det hjelper. Jeg tok også tidlig ultralyd og så liv. Passet på at det var etter tiden hvor det stoppet sist gang. Hver dag som går tar jeg som ny personlig rekord i graviditet.

 

[Prøver♥️]

Så bra! Ja, det hjelper. Jeg tok også tidlig ultralyd og så liv. Passet på at det var etter tiden hvor det stoppet sist gang. Hver dag som går tar jeg som ny personlig rekord i graviditet.

Vi kommer i mål begge to
Hvor langt er du ?

 

[Lemonlady]

Vi kommer i mål begge to
Hvor langt er du ?

9+4 i dag Ja, nå er det bedre og bedre sannsynlighet for oss begge

 

[Prøver♥️]

9+4 i dag Ja, nå er det bedre og bedre sannsynlighet for oss begge

Akkurat en uke lengre bare Nå betyr uken mye, men om 25 uker betyr den ingenting
Når var du på TUL ? jm mente jeg var 8+3 når jeg var der på nyttårsaften, men får ikke det til å stemme med min EL, så frøet har nok bare forsynt seg godt fra «matpakka» (ref. Plommesekken) Så jeg regner at jeg er 8+4 idag!

 

[Kykkelykkeliky]

Jeg hadde tul i dag og det hjalp masse! Nå føler jeg at jeg kan senke skuldrene en hel del og faktisk nyte. Jordmor var kjempeflink og beroligende og pratet blandt annet om at nå kan jeg oppleve at symptomene minsker/dempes pga morkaken som tar over, men at det er normalt og jeg må ikke få panikk når ting endrer seg Ny tul i uke 12, den gleder jeg meg til i stedenfor å grue meg!