Hei dere flotte folk.
Ny på forum. Kjenner meg så igjen i dette med bitterhet og relasjonsproblemer i dette gamet. Jeg har en litt annen historie enn de fleste langtidsprøverne. Har tidligere aldri tenkt en tanke på egen fertilitet - har 3 barn som alle satt på 1. naturlige forsøk mellom 33 og 36 år, i tillegg til en tidlig spontanabort måneden før 1. barn. Det var sex, 2 streker og baby. Selv om ikke fertilitet har vært et problem har det vært andre prøvelser - fått intrahepatisk svangerskapskolestase (rammer 1 %) i alle svangerskap i tillegg til HELPP (0,5 %) med 1. barn. 2. barn holdt på å dø av hjernehinnebetennelse og sepsis 2 dager gammel pga uoppdaget GBS (rammer ca 40 nyfødte i året). 3. barn fikk påvist dødelig nevrologisk sykdom (spinal muskelatrofi type 1) da hun var knapt 5 uker gammel (0,02 % risiko), etter å ha blitt født helt frisk. Med 2. barn slapp vi med skrekken - neonatalmedisinerne på Ullevål er fantastiske og jenta vår ble frisk og slapp både død og hjerneskade. Nr. 3 blir behandlet hver 4. mnd ved Rikshospitalet, men har varig motorisk funksjonsnedsettelse. Har vært enormt bitter over den ekstremt lange tiden det tok å få denne grusomme sykdommen inn i nyfødtscreeningen; 3 år og 4 mnd fra de innførte behandling i (som stopper nervecellene i ryggmargen fra å dø) til alle nyfødte ble screenet for det (sept 2021). De som får behandling før sykdommen debuterer kan utvikle seg normalt motorisk..Det kunne vært min datter.
Vi ønsket sterkt en 4. mann for å få en sterk søskenflokk, særlig rundt minstemann. Startet prøving i begynnelsen av 2022. Etter et halvt år uten positive tester (som var veldig uvant for meg) testet vi oss. Jeg hadde lett forhøyet FSH (10) men høye eggreserver (AMH 21 og AFC på 13 ene siden og 18 på andre). Mannen min hadde svært nedsatt sædkvalitet (!) I slutten av 2022 fikk han påvist årebrokk på testikkel hos urolog. Fikk operasjon i desember og i februar 2023 var sædkvaliteten på topp. Såpass at de på Medicus, Terje, sa at vi burde gi det enda 3 måneder. Selv om jeg var blitt 39 og mannen min 43. Bare negative tester. Da ønsket vi «å svinge storslegga» og kastet oss inn i IVF-verden. Fikk gode prognoser. Men nå, etter 7 innsett med bare toppgraderte blastocyster, sitter vi her fremdeles uten resultat. Har selv måtte foreslå for klinikken å utrede, etter 4 negative innsett ba jeg om vannscan av livmor og bakteriologiske prøver av livmorslimhinne og vagina. Alt normalt. Har 2 blastoer igjen. Akter å prøve fandens oldemor med støttemedisiner ved neste fryseforsøk.
Vet ikke hvorfor jeg skriver dette - noen ganger hjelper det å lette litt på trykket i en arena hvor mange har det tøft. Jeg har 3 barn som holder meg oppe - føler meg fæl som tillater meg å være lei meg, når flere kvinner her inne forblir barnløse. Det føles som en forbudt og svært upassende sorg. Jeg har derfor vanskeligheter med å forholde meg til folk rundt som er slitne, men lykkelige mammaer. Jeg kjenner nok veldig på at det har vært nok prøvelser nå. Behøver noe medvind. Jeg greier ikke å forsone meg med at minstejenta vår måtte, mot alle odds, få denne jævlige sykdommen og som 4-åring ikke kan gå, løpe og klatre rundt. At hun ikke har samme friheten jeg hadde som barn, og de to andre har. Det skjærer i mammahjertet å være vitne til. Etter mye uflaks trøstet jeg meg med at fertilitet - DET var i hvertfall ikke en utfordring vi hadde. Jinxet det vel da jeg tenkte tanken tilbake i desember 2021, da vi satte utfor det som skulle bli et nytt kapittel men som har endt som et mareritt. Så vil bare si at dere ikke er alene om å ikke kjenne seg som verdens beste mennesker i slike prosesser. Jeg heier på dere og håper dere alle får skattene hjertene deres har lengtet etter i andre enden.
<3
