Når forholdet går dårlig?

[Redd for å bli alene]

Hei!
Jeg håpet å få noen gode råd av noen som kanskje har opplevde det samme?
Jeg har vært i et forhold med min mann nå i ti år, alt har gått så fint og bra helt til nå
Jeg føler han har endret seg veldig, er mye sur, frustrert, sur på barna og kjefter hele tiden.
Energien hans er lik null, orker ikke å gjøre noe i huset eller med oss. Dette er ikke den mannen jeg ble sammens med for ti år siden, jeg ble sammens med en mann som smilte, hadde energi og orket å gjøre ting i huset.
Jeg klaget den gang på at han gjorde for mye og prioriterte ikke meg
Jeg har spurt om han er deprimert, eller om det er noe annet som plager han. Han mener bestemt nei!
Jeg har nå kommet dit at det er fristende å gå, for vi er ikke kjærester lenger. Vi prater ikke sammen, og når jeg prøver å snakke med han så blir han bare sur, går og blir innesluttet.
Vi kan heller ikke snakke om normale ting, virker ikke interessert i det hele tatt i hva jeg snakker om, gjerne går midt i samtalen osv.
Dette er ikke mannen jeg forelsket meg i, mannen jeg vil tilbringe livet mitt med.
Vi har alltid hatt kommunikasjonsproblemer, men nå er de verre enn noen gang.
Jeg kommer ikke til å prøve parterapi, jeg kommer ikke til å takle det bra og dele med en fremmed er for vanskelig for meg.
Jeg har fantastiske barn med denne mannen og vi er ikke ferdig med babyperioden og det holder meg litt igjen for å gå for jeg vet jo at babyperioden er tøff for alle forhold.
Så er det noen av dere som har vært her og fått reddet forholdet? Hvordan få mannen til å ønske å snakke med meg?
Vi har lite avlasting med unger så vi har aldri alenetid, så forholdet vårt har blitt satt til side i mange år. Og vi har nok glemt OSS opp i dette med barn og svangerskap

 

[back to basic]

ta han med deg til helsestasjonen be om hjelp, og få han til lege for å sjekke om han har noen mangler!
og jobb med kommunikasjonen dere to i mellom!

 

[sogn78]

Starta han å oppføre seg slik etter at barna kom? Det høyres nemlig ut som min mann etter førstemann var født, han hadde fødselsdepresjon. Det gjekk bedre med han ganske kjapt da ein lege sa han var deprimert, hjalp ikkje at eg sa det

Snakk med han om det du skriver her, vis han det. Kjenner han seg igjen i det du skriver?

Det er bedre å spørre kvifor har du endra deg slik, og gi konkrete eksempler, enn å spørre rett ut om han er deprimert.

Masse lykke til

 

[Redd for å bli alene]

Starta han å oppføre seg slik etter at barna kom? Det høyres nemlig ut som min mann etter førstemann var født, han hadde fødselsdepresjon. Det gjekk bedre med han ganske kjapt da ein lege sa han var deprimert, hjalp ikkje at eg sa det

Snakk med han om det du skriver her, vis han det. Kjenner han seg igjen i det du skriver?

Det er bedre å spørre kvifor har du endra deg slik, og gi konkrete eksempler, enn å spørre rett ut om han er deprimert.

Masse lykke til

Trådstarter her. Takk for svar! Jeg har skrevet dette til han for ett par uker siden, tenkte at skriftlig var bedre da fikk han tid til å fordøye det som ble skrevet.
Han sier at han bare er sliten, trøtt og lei av å ikke få sove lenge og hele natten.
Ja, mannen min endret seg veldig etter at vi fikk vårt siste barn. Begynte vel i svangerskapet mitt.
Han sier han jobber med å ikke være slik, ikke kjefte og være blid. Jeg er utålmodig for bedring for jeg kjenner det tar på meg også
Jeg tenker veldig ofte at livet hadde vært enklere uten at vi er ett par, men jeg vil ikke gi oss opp, gi opp pappaen til mine barn, huset vårt, livet vårt. Han har vært hos legen sin, men så lenge han mener at han har svaret så vil han ikke ta det opp med legen heller.
Jeg har selv hatt fødselsdepresjon, og vet at det kan være tøft
Hvor lang tid tok det før din mann kom ut av dette? Ble han seg selv igjen?

 

[Totoro^-^]

Hva er det han hsr tatt opp med legen da? Min var inne hos din ogs søvnproblemer, men legen var flink og snappet selv opp at det var depresjon.
Ville også bedt om blodprøver for å sjekke jernlager/vitaminer

 

[sogn78]

Trådstarter her. Takk for svar! Jeg har skrevet dette til han for ett par uker siden, tenkte at skriftlig var bedre da fikk han tid til å fordøye det som ble skrevet.
Han sier at han bare er sliten, trøtt og lei av å ikke få sove lenge og hele natten.
Ja, mannen min endret seg veldig etter at vi fikk vårt siste barn. Begynte vel i svangerskapet mitt.
Han sier han jobber med å ikke være slik, ikke kjefte og være blid. Jeg er utålmodig for bedring for jeg kjenner det tar på meg også
Jeg tenker veldig ofte at livet hadde vært enklere uten at vi er ett par, men jeg vil ikke gi oss opp, gi opp pappaen til mine barn, huset vårt, livet vårt. Han har vært hos legen sin, men så lenge han mener at han har svaret så vil han ikke ta det opp med legen heller.
Jeg har selv hatt fødselsdepresjon, og vet at det kan være tøft
Hvor lang tid tok det før din mann kom ut av dette? Ble han seg selv igjen?

Huff, skjønnar godt du blir utålmodig. Spesielt når han ikkje gjer noko med det.
Mannen gjekk til legen etter sikkert eit halvt år, da satte eg hardt mot hardt, og tvinga han.
Etter legetimen der han fikk fortalt at han var deprimert, var det akkurat som å få heim ein ny mann. Han var veldig klar på at han skulle ta tak i problema sine, uten å måtte ta medisin, eller vera vekke fra jobben.
Det tok sjølvsagt litt tid å endre på alt, men han vart hundre prosent seg sjølv igjen ganske kjapt. Begynte å trene, sov bedre, åt sunnere osv.

Han har fortsatt tendens til å bli deprimert om han sover lite eller blir veldig sliten i periodar, da kjenner eg at panikken griper meg, men det har heldigvis gått raskt over med nok søvn og kvile

Masse lykke til, ikkje gi deg på at han treng hjelp

 

[Mrs. Lynch]

Hvor gamle er barna?

 

[Eliz92]

Huff høres ikke greit ut. Men jeg ville skaffet barnevakt og prøvd å lage en date eller noe for at dere skal være alene. Man blir sliten fra barna.. Men finn på noe dere 2. Prøv å snakk sammen. Se hvordan det går. Går der dårlig så vet du det. Går det fint så har dere noe å jobbe videre med..

 

[87'modell]

Vær rause med hverandre, og gi hverandre tid.
Prøv å tenke på dette som en unntakstilstand, og ikke noe som varer for alltid.
Dere har vært sammen lenge, dere tåler dette!
Fokusere på barna, og på de positive tingene.
Prøv å lage litt tid til dere selv, om det så "bare" er å spise et måltid sammen på et pledd på stuegulvet, som romantisk piknik.
Ikke press ham til å snakke om hva som plager ham, men vær god mot ham, og vi at du er der for ham.

Når den verste perioden går over, bør dere få hjelp til kommunikasjonen.
Alle tror det er vanskelig og pinlig å gå i terapi, helt til de kommer dit, og ser at det er kjempenyttig og godt å dele med noen som er eksperter i å hjelpe en med verktøy som man kan bruke i hverdagen.

Alle forhold har opp- og nedturer, og da må man prøve å stå i det, og tenke at man kan være sterk i den perioden det går nedover.
(Ikke for enhver pris så klart, men småbarnsperioden er tøff, og er ikke det samme som utroskap f.eks.)

Kanskje kan han ha godt av en tur ut med gutta, eller litt tid til seg selv, så han kan få ladet opp litt?
Og gjerne uten press om at en sånn dag/kveld skal gjøre ham til supermann.