Når foreldre kjefter på barna i butikken...

Tenker at man vel aldri hva som har skjedd tidligere.
Har uten tvil sjokkert andre kunder, tatt og holdt igjen jenta mi på tre som prøver å løpe, løper etter, snakker høyt osv.
De som reagerer kan gjerne få prøve en tur i butikken med henne.

Fått kommentarer på at hun burde sitte i vogn, og at hun burde få gå.
Toppet seg veldig en dag hun virkelig viste hvor herlig trass kan være og tok en god bit av et eple når jeg snudde meg for å finne melk!

Vår datter trenger reaksjoner som viser at vi ikke tuller og at hun må høre på oss, er i en veldig selektiv fase og en tur i butikken er noe av det verste jeg gjør med henne om dagen så prøver å unngå det.
Trist at andre mødre skal se negativt på hva man gjør når de ikke vet hva som ellers skjer i den familien
Betyr ikke at hele butikken trenger å høre at du irettesetter barnet :)
 
Som andre skriver, en vet ikke hvordan dagen har vært.
Jeg syns ikke noe om kjefting og brøling, hverken ute eller hjemme, men det skjer! (Ikke på butikken, for jeg drar ho med meg ut i bilen før det går så langt at jeg eksploderer) Noen ganger bare tipper det over.
Å kjefte slik i butikken er ikke den beste løsningen selvfølgelig.
 
Det er ikke alltid at man har mulighet til å sende mannen. Kanskje han er på jobb, er syk eller kanskje man er alenemor. Kan jo hende at denne moren hadde fortalt hva hun forventet. Jeg forsvarer ikke moren, men poenget mitt er at det er helt sikkert mye som har skjedd før du så dem. Det er også lov til å ha en dårlig dag. Kan jo hende hun ba om unnskyldning til barna når de kom hjem. :)
Selvfølgelig. Vi kan alle ha en dårlig dag. Mye kan ha skjedd før osv osv osv. Men hele butikken trenger strengt tatt ikke å måtte høre på det allikevel. Jeg tenker man bør ta seg litt sammen og tenke over hvordan man ter seg blant folk og overfor ungene. Sjeldent jeg reagerer på hvordan andre foreldre oppdrar barna sine men i dag må jeg virkelig si at jeg ble ganske satt ut.
 
Ja, du må oppdra dine barn akkurat som du vil! ;)
Jeg mener at i dag så snakker vi oss bort fra å oppdra våre barn. Er veldig mange barn mangel på oppdragelse ofte synes jeg det er de foreldrene som snakker og forhandler med barna sine hele tiden.
For mange barn fungerer det bedre å snakke enn å kjefte faktisk, sett mange eksempler på det
Å må vi kjefte tar jeg virkelig ikke dt foran masse andre folk.
 
Ja, du må oppdra dine barn akkurat som du vil! ;)
Jeg mener at i dag så snakker vi oss bort fra å oppdra våre barn. Er veldig mange barn mangel på oppdragelse ofte synes jeg det er de foreldrene som snakker og forhandler med barna sine hele tiden.
Det går vel an å sette grenser uten å kjefte og bli sint og høyrøstet?
 
For mange barn fungerer det bedre å snakke enn å kjefte faktisk, sett mange eksempler på det
Å må vi kjefte tar jeg virkelig ikke dt foran masse andre folk.

Ingen har sagt at man kun skal kjefte, men å vise til ett barn å nå gikk du for langt og vise følelser er bare bra mener jeg. Hvordan blir det med ett barn som kun har sett sine foreldre snakke? Aldri sett at det blir nok for foreldrene. Nei jeg liker ikke en slik oppdragelse. Jeg legger meg ikke opp i hva andre gjør, jeg gjør det jeg mener er best og jeg er kun en vanlig dame med små barn. Søvn er oppskrytt, to i trass og ja jeg viser til mine barn at jeg blir sint når det er nok. Hjelper ikke å snakke bestandig :)
 
Det går vel an å sette grenser uten å kjefte og bli sint og høyrøstet?

Hva er galt med å bli sint og heve stemmen da? Er det en følelse som også barnet ikke kan vise? Skal de skjule følelsene sine også? Er det ikke normalt å bli sint? Er det bra å skjule sitt temperament bestandig?
Jeg har sett for mange eksempler på foreldre som ikke klarer å sette grenser for de snakker og snakker.
Som sagt så snakker jeg masse med mine barn jeg også, setter oftest grenser slik men jeg viser også at jeg blir sint.
 
Betyr ikke at hele butikken trenger å høre at du irettesetter barnet :)
Nei, men når en treåring nekter å høre så hever man ofte stemmen uten å tenke på det for da få vekk annet støy som barnet hører.
 
Ja mange klarer hvertfall det helt fint
Jeg vil iallfall ikke ende opp med å gå rundt og kjefte på mine barn fra jeg går inn døra på butikken, og til jeg går ut igjen. Når hun blir større og hvis hun eventuelt slår seg helt vrang så ser jeg for meg at jeg tar ungen under armen og går ut døra :p enkelt og greit. Har vel nok av tørrvarer i huset til at ingen sulter dersom jeg ikke får handlet en dag :p

Nå som hun fremdeles er liten så er det gjerne litt skrål fra henne. Men hun sitter enten i barnevogn eller i handlevogna. Så da slipper jeg å løpe rundt etter henne i butikken. Skrålet hennes ignorerer jeg bare :)
 
Noen ganger kan en liten ting være det som får begeret til å flyte over.
Gjør meg ingenting om noen kjefter.
 
Hva er galt med å bli sint og heve stemmen da? Er det en følelse som også barnet ikke kan vise? Skal de skjule følelsene sine også? Er det ikke normalt å bli sint? Er det bra å skjule sitt temperament bestandig?
Jeg har sett for mange eksempler på foreldre som ikke klarer å sette grenser for de snakker og snakker.
Som sagt så snakker jeg masse med mine barn jeg også, setter oftest grenser slik men jeg viser også at jeg blir sint.
Jeg leste faktisk i F&B idag en artikkel om det å irrettesette barn. Og at barn som aldri opplever å få "kjeft" kan bli konfliktsky og redde for å havne i konflikter som voksne. Man lærer å håndtere følelser og at det ikke er farlig å diskutere/heve stemmen innimellom.

Når det er sagt behøver man såklart ikke å kjefte på barna i butikken eller for hver minste ting, men innimellom er det menneskelig å "eksplodere" og barna lider ingen nød om det skjer med sjeldne mellomrom. :)

Jeg tenker at det å snakke med streng stemme og å heve stemmen litt understreker alvoret i situasjonen. 3-åringen min er fæl til å løpe mellom bilene på parkeringsplasser, da MÅ jeg heve stemmen for å få henne til å skjønne at jeg ikke tuller og at hun MÅ høre etter med en gang fordi situasjonen er farlig. Gjør man dette for ofte blir det jo litt som å rope ulv ulv, barnet lærer å ignorere at man hever stemmen. Men av og til er det absolutt nødvendig.
 
Hva er galt med å bli sint og heve stemmen da? Er det en følelse som også barnet ikke kan vise? Skal de skjule følelsene sine også? Er det ikke normalt å bli sint? Er det bra å skjule sitt temperament bestandig?
Jeg har sett for mange eksempler på foreldre som ikke klarer å sette grenser for de snakker og snakker.
Som sagt så snakker jeg masse med mine barn jeg også, setter oftest grenser slik men jeg viser også at jeg blir sint.

For min del syns jeg ikke det passer seg. Jeg går heller ikke rundt i butikken og kjefter høylytt på mannen min hvis jeg er i dårlig humør. Hvorfor skulle jeg gjøre det mot ungen? Jeg sier ikke at jeg aldri blir sint eller at jeg ikke eier temperament. Men jeg klarer å styre det når jeg er ute blant folk.

Nei, men når en treåring nekter å høre så hever man ofte stemmen uten å tenke på det for da få vekk annet støy som barnet hører.
Man tenker nok ikke så mye over det nei :)
 
Ingen har sagt at man kun skal kjefte, men å vise til ett barn å nå gikk du for langt og vise følelser er bare bra mener jeg. Hvordan blir det med ett barn som kun har sett sine foreldre snakke? Aldri sett at det blir nok for foreldrene. Nei jeg liker ikke en slik oppdragelse. Jeg legger meg ikke opp i hva andre gjør, jeg gjør det jeg mener er best og jeg er kun en vanlig dame med små barn. Søvn er oppskrytt, to i trass og ja jeg viser til mine barn at jeg blir sint når det er nok. Hjelper ikke å snakke bestandig :)
Er vel ingen her som jar sagt de ikke viser følelser og blir sinte.
Jeg ser hvertfall ikke drt
 
Betyr ikke at hele butikken trenger å høre at du irettesetter barnet :)
Og hva gjør du hvis en treåring plutselig løper fra deg i butikken? Nekter å høre på deg osv?

Snakker du vanlig så rekker hun tunge, leker med spytt eller lignende!
Tro meg mange metoder prøvd og en helt forferdelig periode (for ja heldigvis kun en periode!) høres og ser ut som om vi har helt fri barneoppdragelse, men vi er konsekvent og har regler som må følges, tar våre kamper og ja butikken er et av de verste stedene så om butikken hører meg irettesette jenta mi så får de bare høre! Satser på at vi slipper det om et år!
 
Jeg leste faktisk i F&B idag en artikkel om det å irrettesette barn. Og at barn som aldri opplever å få "kjeft" kan bli konfliktsky og redde for å havne i konflikter som voksne. Man lærer å håndtere følelser og at det ikke er farlig å diskutere/heve stemmen innimellom.

Når det er sagt behøver man såklart ikke å kjefte på barna i butikken eller for hver minste ting, men innimellom er det menneskelig å "eksplodere" og barna lider ingen nød om det skjer med sjeldne mellomrom. :)

Jeg tenker at det å snakke med streng stemme og å heve stemmen litt understreker alvoret i situasjonen. 3-åringen min er fæl til å løpe mellom bilene på parkeringsplasser, da MÅ jeg heve stemmen for å få henne til å skjønne at jeg ikke tuller og at hun MÅ høre etter med en gang fordi situasjonen er farlig. Gjør man dette for ofte blir det jo litt som å rope ulv ulv, barnet lærer å ignorere at man hever stemmen. Men av og til er det absolutt nødvendig.

Jeg hadde helt klart hevet stemmen i en slik situasjon som du nevner der. Det kan jo tross alt få ganske store konsekvenser dersom de blir rygget ned av en bil.
 
Jeg vil iallfall ikke ende opp med å gå rundt og kjefte på mine barn fra jeg går inn døra på butikken, og til jeg går ut igjen. Når hun blir større og hvis hun eventuelt slår seg helt vrang så ser jeg for meg at jeg tar ungen under armen og går ut døra :p enkelt og greit. Har vel nok av tørrvarer i huset til at ingen sulter dersom jeg ikke får handlet en dag :p

Nå som hun fremdeles er liten så er det gjerne litt skrål fra henne. Men hun sitter enten i barnevogn eller i handlevogna. Så da slipper jeg å løpe rundt etter henne i butikken. Skrålet hennes ignorerer jeg bare :)
Yes mange tar barna undrr armen og går ,evt handler når barnet er i bhg eller sover
 
Og hva gjør du hvis en treåring plutselig løper fra deg i butikken? Nekter å høre på deg osv?

Snakker du vanlig så rekker hun tunge, leker med spytt eller lignende!
Tro meg mange metoder prøvd og en helt forferdelig periode (for ja heldigvis kun en periode!) høres og ser ut som om vi har helt fri barneoppdragelse, men vi er konsekvent og har regler som må følges, tar våre kamper og ja butikken er et av de verste stedene så om butikken hører meg irettesette jenta mi så får de bare høre! Satser på at vi slipper det om et år!
Vel som jeg nevnte tidligere her så ville jeg tatt ungen under armen og gått derifra hvis hun ikke hørte etter, etter å ha fått en advarsel.
 
Er vel ingen her som jar sagt de ikke viser følelser og blir sinte.
Jeg ser hvertfall ikke drt

Om man kun snakker og snakker med sine barn så viser man ikke følelser, gjør man? Man snakker og man gjemmer sine egne følelser. Å bli sint er en følelse, en viktig følelse som jeg mener bør være helt greit å vise sine barn.
Hvorfor skal man kun gjemme følelsene sine til man kommer hjem blant fire vegger? Er det bedre? Må man gjemme seg når man blir sint og det tipper over?
 
Back
Topp