*Håpefull*
Glad i forumet
Tenker at mange får barn selv om de er 40 år, og at kromosomavvik kan skje når du er 32 også om du skjønner
Man får jo prøve å få de barna man ønsker og kjenner at man har kapasitet til. Hvis 3 tette er for dere, så hvorfor ikke?
Samtidig, kjenner såpass mange som fikk barn mellom 38 og 41 hvor alt gikk fint, at jeg tenker at det ikke er noe i veien for å prøve å få et barn selv da.
Du kan jo starte med å se hvordan 2 barn blir, mannen må jo også være med på det. Men tenker det ikke er noe i veien for å prøve på et barn når du er 37/38 heller
Jeg tenker selv at jeg egentlig ikke vil vente for lenge, fordi man ikke har noen garanti for at prøvingen går raskt, at man ikke opplever spontanaborter osv., samtidig så vil jeg være ferdig med studier og ha fått meg en fast jobb. Det funker fint for oss at den delen av livet er litt løs/usikker med bare ett barn, men blir stressa av å tenke på å skulle være i perm med et barn til og ikke vite hva som venter når permisjonen er over. Så da blir det nok fort 4 år mellom barna våre, eller mer om ting skulle drøye.
Om jeg får med mannen på 3 stk er derimot uvisst, han sybea foreløpig det er ganske greit at vi ikke skal gjennom babytida igjen med det første
Tenker at mange får barn selv om de er 40 år, og at kromosomavvik kan skje når du er 32 også om du skjønner
Man får jo prøve å få de barna man ønsker og kjenner at man har kapasitet til. Hvis 3 tette er for dere, så hvorfor ikke?
Samtidig, kjenner såpass mange som fikk barn mellom 38 og 41 hvor alt gikk fint, at jeg tenker at det ikke er noe i veien for å prøve å få et barn selv da.
Du kan jo starte med å se hvordan 2 barn blir, mannen må jo også være med på det. Men tenker det ikke er noe i veien for å prøve på et barn når du er 37/38 heller
Jeg tenker selv at jeg egentlig ikke vil vente for lenge, fordi man ikke har noen garanti for at prøvingen går raskt, at man ikke opplever spontanaborter osv., samtidig så vil jeg være ferdig med studier og ha fått meg en fast jobb. Det funker fint for oss at den delen av livet er litt løs/usikker med bare ett barn, men blir stressa av å tenke på å skulle være i perm med et barn til og ikke vite hva som venter når permisjonen er over. Så da blir det nok fort 4 år mellom barna våre, eller mer om ting skulle drøye.
Om jeg får med mannen på 3 stk er derimot uvisst, han sybea foreløpig det er ganske greit at vi ikke skal gjennom babytida igjen med det første
Ja, vi bør nok se an hvordan det blir å ha to stykk før vi evt. lander på at vi prøver på nr 3 også. Det er arbeid nok med bare 1
Jeg er vokst opp med stor familie og har alltid satt pris på det å ha mange søsken rundt meg, unner sånn mine barn det samme. Men det viktigste er jo egentlig at man er en familie som har overskudd og kapasitet til å ta vare på de man har, ikke at man skal ha så og så mange fordi det er koselig...Hehe, ja, her er det ganske enstemmig at babytiden ikke var så enormt hyggelig...Selv ble jeg ganske tatt på senga over hvor mye nytt og hvor mye som faktisk endret seg etter at man ble foreldre, i tillegg hadde hun kolikk og gråt frem til hun var rundt 8 mnd...Ikke den mest trivelige starten på foreldre"karrieren"
Derfor "savner" jeg også å kunne glede meg over babytiden, noe jeg ikke gjorte omtrent et eneste sekund med nr 1
Men det sitter litt i enda om vi får en tilsvarende babyperiode, eller om det da blir helt motsatt. Det kan man aldri vite, men det positive med neste kid er jo at jeg/ vi har vært gjennom den kneika, den der bli-foreldre-kneika og overgangen fra å være oss to til å bli tre. Så jeg ser relativt lyst på neste babyperiode, da går vi ikke inn i noe totalt nytt og fremmed, det tror jeg kommer oss godt med
Ikke sant, det er tross alt en god andel litt opp i åra som føder friske unger, så jeg bruker sikkert litt for mye tid på å "bekymre" meg over unødvendige ting...som alltid
Det er ikke helt det en ser for seg akkurat
