Drøm #2 - et møte med barndommen.
Ok, jeg er oppvokst på Veitvet i Oslo.
Vi var ute og kjørte på Trondheimsveien, overfor Veitvet.
Mannen min satt bak meg i bilen. Noe som i seg selv var rart.
Men så så vi sånne bukker, som vi hoppet over i gymmen!
De kjørte litt her og der, fylt med unger som var på tur med barnehagene.
Ingen hadde hjelm, eller noe, husker jeg at jeg reagerte på.
"Jaja, det var jo litt sånn på 80-tallet".
Eh... NEI!
Vi kjørte ikke rundt på "bukker" da, heller!
Men så kom det en sånn opp på siden av bilen min, så jeg kunne snakke med de barna gjennom ruta.
Det var barn fra MIN barnehage, akkurat sånn de så ut, da de var barn.
Jeg så automatisk etter meg selv, og hun ene sa: "Se bak meg"!
Og joda... der dukket lille meg opp, blid som ei sol. Tannlaus og greier.
Akkurat sånn jeg husker meg fra bilder.
"Mammaaaa....", sa hun.
"Jaaaa...", svarte jeg.
Husker jeg tenkte at hun, som i grunn var meg, egentlig snakket til vår mor.
Men at jeg ville spille med, for å høre.
Så snakket hun i vei om hvordan dagen hadde vært.
Jeg syntes det hele var rørende.
Fikk en påminnelse om hvordan jeg selv var som barn, bekymringsløs, glad og fri.
Så jeg begynte å gråte, i drømmen, mens jeg lyttet til henne/ lille meg.
Mannen la hånden på skulderen og sa han forstod.
"Dette er et sterkt møte, jenta mi".
No shit!
Så våknet jeg.
