Når din egen mor/far er urimelig

Jeg sier dessverre alt for sent ifra... Går gjerne og tar i mot til jeg til slutt sprekker...

Gikk i krangel med mor senest igår, faktisk :O Satte hu på plass, noe hu tok penere enn jeg trodde hun skulle :p
 
Slik som tittelen sier, når du VET at en av dine foreldre er urimelige, ikke nødvendigvis midt i en krangel med deg selv men ser det fra andre perspektiv også.

Sier du fra til h*n at nå syns jeg du trår over streken/ er urimelig eller prøver du å unngå konflikt å evt krangel selv om du vet at hadde det vært noen andre hadde du sagt fra for lenge siden?

Sliter med det dilemmaet selv for nå sitter jeg med følelsen at jeg har latt det skure å gå alt for lenge frykt for konflikt..

Vil ikke gå innpå det personlige, ville bare høre andres erfaring :) Gjerne fra noen som har litt «eldre» foreldre 60+ Å den generasjonen :)

Spørs hvem av foreldrene det er, men enkelte er allergiske for kritikk, det gjør bare ting verre derfor sier jeg ikke ifra. Og som en følge av det er vi i ferd med å skli lenger og lenger vekk fra hverandre..
Har da prøvd å si ifra med den hensikt å bedre forholdet vårt, men det har vist seg nytteløst :(
 
Har null problem med å si ifra til mine foreldre... sliter mer med andre...
 
Jeg har ingen kontakt med mor pga urimeligheten hennes. Men hun er gal da.
Faren min tok jeg mye fra fram til samboeren min fikk lese en melding jeg fikk lillejulaften hvor jeg kollapset i gråt. Da satt han seg ned med meg og vi skrev et veldig saklig og godt svar. Null kontakt der også de neste 4-6 mnd før det etter det bedret seg. Nok bare manglende forståelse og kommunikasjon til oss imellom.
Jeg tar ikke noe dritt fra familie og har nulltoleranse for urimelighet. VOkst opp knalltøft med mye psykisk misbruk og er ikke interessert i konflikter,krangling eller smålige kommentarer. Da kutter jeg tvert.
og det har faktisk vært fantastisk frigjørende.
:)
 
Back
Topp