Når blir det lettere å bære?

Sommerfuglmammaen

Flørter med forumet
Himmelbarn
Jeg gjennomførte en senabort på Rikshospitalet for en uke siden i uke 21, etter at det ble oppdaget en alvorlig hjertefeil i OUL.

Det var en hjerteskjærende opplevelse. Gutten var veldig ønsket, og vi måtte vente nesten ett år for å bli gravide ettersom jeg fikk påvist celleforandringer og måtte igjennom en konisering før vi kunne begynne å prøve. Senaborten var også veldig smertefull, og det tok 20 timer fra jeg tok første pille, til han var ute.

Jeg lurer på om noen som har vært igjennom det samme kan si noe om når de følte at ting begynte å bli lettere. Nå er jeg fullstendig knust. Gråter hele tiden og har vanskelig for å sovne om kvelden. Jeg tenker så mye på den lille som var så ønsket, og på alt som nå ikke blir noe av. En annen ting jeg også synes er vanskelig oppi det hele er å tenke på at mine foreldre også synes dette er veldig leit. De er 70 år og gledet seg veldig til å bli besteforeldre, og jeg føler at tiden løper fra oss og at barnet vil få få år sammen med sine besteforeldre dersom vi ikke blir gravide igjen raskt.

Er det andre her som sliter med de samme tankene som meg og kan si noe om når det føles lettere? Nå føles sorgen bare altfor tung å bære, og jeg trenger noen optimistiske tanker om at det med tiden vil bli lettere å stå i. Jeg har en veldig forståelsesfull samboer, men jeg føler at han tar dette lettere enn meg, og er redd for at jeg blir "stuck" i sorgen, mens han klarer å gå videre raskere enn meg.
 
Hei kjære deg, så trist å lese... :Heartred Jeg har veldig forståelse for at du har det vondt nå!

Jeg hadde faktisk også celleforandringer rett før vi skulle prøve, så jeg ble konisert før vi ble gravid med en liten som var så syk at vi endte med senabort i slutten av uke 21.

Jeg husker månedene mellom senabort og nytt svangerskap som den tyngste tiden i livet. Men når alt føles vondt og det ikke går an å ha det verre, så kan det bare gå en vei, og det er oppover. Det vil bli lettere etter hvert. Og du kommer til å smile og le igjen :Heartred For meg var det verst frem til vi hadde passert de første merkedagene, som termindato og ettårsdag. Særlig etter termindato ble ting lettere, og den beste medisinen å bli gravid igjen. Da ble hverdagen fylt med håp og til tider litt optimisme.

Det er mange som trenger lang tid på å sørge, og det er jo noe vi bærer med oss resten av livet selv om det blir mye lettere. Jeg håper du klarer å kjenne på følelsene selv om de er vonde og at du snakker ut om det. Har du fått tilbud om psykolog? Det spørs hvor du bor, men i f.eks Gamle Oslo er det lavterskelstilbud for psykolog via helsestasjonen. Min lege sendte henvisning til DPS, det var til stor nytte. Var også sykemeldt i 7 mnd før jeg fikk over til svangerskapspenger da jeg ble gravid.

Det er bare noen uker siden jeg tenkte for meg selv: "det er gøy å leve!" Og det er det fremdeles, selv om sorgen er der i bakgrunnen. Jeg har blitt mamma til en frisk liten gutt som har blitt 6 mnd. Han får meg til å akseptere alt som har skjedd, for hvis ikke hadde vi ikke fått akkurat han :Heartred

Edit:
PS: Husk at dere sørger på hver deres måte. Det kan være han har det vondt, men sørger på en annen måte. Det kan også være at det tar litt lenger tid før det går opp for han hva som egentlig har skjedd. Det går nok hakket raskere for deg som har kjent alt på kroppen...
 
Last edited:
Føler virkelig med deg i dette ❤️
Tok selv en senabort for nesten akkurat 2 år siden. Hadde da vært igjennom 8 IVF-forsøk, så det var en veldig høyt ønsket graviditet. Sjokket og sorgen føltes helt bunnløs akkurat da og når det kun er en uke siden for din del er det virkelig forståelig at du føler det du føler. Når alt er så ferskt er det ikke rart det føles som om det aldri skal bli bra igjen. Nesten så vondt at man lurer på hvordan man i det hele tatt skal holde ut en dag til. Men det kommer til å bli bedre selv om det er vanskelig å forestille seg akkurat nå ❤️
Jeg ville ha kontaktet Amathea for å få noen å snakke med. Det er gratis, og både du og mannen din kan få samtaler med dem, enten sammen eller hver for dere eller begge deler.
Vi benyttet oss noe av dem, pluss også privat psykolog. Følte at det hjalp oss veldig.
Både for å virkelig sette av tid til å snakke om og bearbeide det, men også for gjensidig forståelse for den andres følelser og håndtering av sorgen.
Selv taklet jeg sorgen ganske dårlig. Ville bare ha alt på avstand, helst ikke snakke om det eller forholde meg til det. Gikk rett tilbake i jobb og ville bare skyve det vekk og nærmest late som om det aldri hadde skjedd. Det førte til veldig mye undertrykte følelser, som det tok lang tid å bearbeide. Mye lenger tid enn hvis jeg hadde latt meg selv være så knust som jeg faktisk var i stedet for å kvinne meg opp, være «sterk» og kjøre på med livet som vanlig. Men det var den eneste måten jeg følte at jeg klarte å håndtere det på der og da. Jeg trengte en form for normalitet, og den måten jeg skaffet meg det på var å la livet og hverdagen virke mest mulig normal. Har også et barn fra før, som da var 5 år og som jeg også følte fortjente en normal Mamma og normal hverdag.
Så mitt beste råd er å tørre å stå i følelsesstormen, tørre å kjenne på smerten og la deg selv gråte og sørge så mye du føler for akkurat nå.
Jeg er så heldig at jeg ble gravid igjen etter ytterligere 4 IVF-forsøk og har termin rett rundt hjørnet. Og selv om en my graviditet ikke leger alle sår er det definitivt et hjerteplaster ❤️
Har veldig stor forståelse for at det legger ekstra byrde til sorgen med celleforandringer ogat det er så lenge til dere kan prøve igjen. Men prøv også å tenke på det som en påtvungen, men kanskje allikevel tiltrengt pause. Bruk tiden på å pleie forholdet og gjør ting som kan gjøre deg godt og også gjøre deg glad. Du kommer til å kjenne glede, fremtidshåp og optimisme igjen.
Klem til deg ❤️
 
Hei, Tusen takk for svar <3 Det hjelper å vite at andre at har vært i samme situasjon og at det blir lettere etterhvert, selv om jeg forstår at jeg bare må akseptere at dette vil ta tid. <3
Jeg har gått til en psykolog tidligere som jeg tenkte å ta kontakt med, tror det kan være lurt å snakke med noen utover venner og familie. Jeg finner mye trøst i det å prate med venner og familie, men for familien synes jeg det er litt vanskelig å si hvor vondt jeg har det, for jeg vet de også har det vondt, og at jeg føler at jeg tillegger dem en tilleggsbyrde på en måte ved å si hvor vanskelig jeg har det nå. Jeg vet at jeg sikkert ikke burde tenke sånn, men jeg gjør altså det. Når det gjelder venner tror jeg det er vanskelig for dem å sette seg inn i hva vi har vært igjennom, og jeg vet at de mener det godt, men jeg blir så hudløs at jeg kan bli såret over rådene de kommer med. Feks spurte en venninne "hvordan det gikk" og jeg svarte at det var vanskelig og gikk veldig i bølger. Da svarte hun at det var "lov å være lei seg innimellom, og at det var helt naturlig i en slik situasjon". Jeg vet det bare var godt ment, men jeg ble sint. Jeg er jo ikke "lei meg innimellom", jeg er jo lei meg hele tiden, og glad en sjelden gang innimellom.

Jeg er sykmeldt en uke til, men skal ta en prat med fastlegen neste uke. Jeg tenker at jeg kan forsøke å begynne å jobbe, men feks. jobbe 50% i noen uker og se hvordan det går. Kanskje det vil hjelpe å ha noe annet å tenke på også. Jeg har egentlig en jobb jeg er veldig glad i, selv om jeg ikke føler det slik akkurat nå.

Takk for tips om å oppsøke Amathea, jeg skal undersøke dette nærmere. Akkurat nå føler jeg at jeg vil ta alle tilbud om samtale jeg kan få, at det skader ikke å forsøke, og at det verste som kan skje er at vi føler det ikke hjelper så veldig for oss. Ellers prøver jeg å ta pauser fra sorgen og møte en venninne eller ringe en venninne en gang om dagen. Også prøver jeg å passe på å spise og dusje og sånt, akkurat nå er tom det noe jeg må ta meg sammen for å få til.

Takk for støtten her inne, det setter jeg veldig stor pris på <3 Godt å lese om at mange har vært igjennom det samme og at mange klarer å bli gravide igjen ganske raskt. Vi fikk beskjed om å vente på en vanlig menstruasjon, men at vi etter dette kunne forsøke å bli gravide igjen. Det er godt å vite at det ikke er så altfor lenge til vi kan forsøke å få det barnet vi så gjerne vil ha igjen, selv om det ikke kan erstatte han vi mistet. <3
 
Hei :) Og så hjerteskjærende grusomt at du har opplevd dette :(
Jeg hadde også en senabort for litt over 2 år siden i uke 21 (p.g.a alvorlig genfeil)

Jeg er veldig enig i hvordan resten over her beskriver sorgen sin, slev kan jeg inimellom kjenne på noen tunge dager men når hjerteskatten min som er over 8 måneder gammel kom til verden fikk jeg nok å henge fingrene i.

Han er så høyt elsket og ønsket at sorgen legges ofte langt bak, nå 2 år etter kan det faktisk gå hele dager uten at jeg kommer på/husker noe om jenta som ikke ble noe av.

Sender en stor klem til deg og husk at du kan finne støtte her inne i et fremtidig svangerskap også, for det er faktisk jammen meg nervepirrende og skummelt å gå gravid på nytt også :/
 
Jeg synes du høres veldig reflektert ut, og det tror jeg er til god hjelp for deg i sorgprosessen. Mye av det du skriver kjenner jeg igjen, som å være redd for å være en slags byrde med det du forteller til for familie da de tross alt er i sorg de også.

Og at du er ekstra vár på kommentarer fra andre nå, og er klar over det selv. "Heldvgvis" klarer ikke vennene dine å forstå hvor grusomt det oppleves å miste en liten, og så vet de ikke hva de kan si og ikke. Det er så lett å trå feil! Men det er jo bedre å stille opp mens de sier noe litt feil til deg enn å trekke seg unna :happy::Heartred

Det kan være lurt å gi arbeid et forsøk ja, spesielt når du i utgangspunktet liker jobben. Det kan jo være det gir deg energien du trenger for at hverdagen føles overkommelig. Men husk å snakk med legen igjen om du føler den tar all energi!

Jeg opprettet en tråd jeg ønsker å tipse deg om. Kanskje det er noen tips der inne som er nyttig for deg? https://forum.babyverden.no/threads/tips-og-råd-før-senabort.2026532/
Der er det ting du kan tilrettelegge for fremtiden, f.eks sikre deg mål og vekt eller ta vare på fysiske minner som kan legges i en minneboks. Kanskje det kan være godt å ta frem i fremtiden om du trenger et lite dypdykk i sorgen og bearbeide?
 
Så trist å lese om det du har vært gjennom. Å miste et barn, og noe som er så ønsket er groteskt.

Det er 3 år siden vi mistet, men mistet pga livmorhalssvikt. Den første måneden husker jeg ikke så mye av, annet enn at alt handlet om å bare overleve frem til kvelden så jeg kunne ta en sovetablett og sove. Månedene etter brukte brukte jeg mye tid på trening og med enkelte nære venner, men sorgen kunne komme skyllende som en tsunami; jeg kunne begynne å gråte på trening, på butikken osv. Det som gjorde at håpet kom opp var at jeg ble gravid i april, men så døde min storebror helt brått den måneden, så det ble totalt sett mye.

Nytt svangerskap hjalp mye for min sorg, men tenkte likevel på henne vi mistet mange ganger daglig frem til 1 års dagen for når vi mistet, men da hadde jeg også vår datter i armene som hjalp. Men sorgen ble annerledes etterhvert som månedene gikk, fra en helt sinnsvak sorg med mye sinne, til en mer dypere sorg om alt som ikke ble, og til nå så tenker jeg på henne ofte, og jeg er enda nesten hver måned på datoen vi mistet henne på minnelunden. Det er da for å gråte, snakke og minnes henne. Men sorgen er ikke sterk i hverdagen. Men det kan også komme innimellom. Har deltatt på wave of light to ganger og det gjør godt få snakke med andre som også har mistet, og det å få dedikere en dag til å tenke på henne vi mistet.

Jeg føler med deg og sender deg en klem❤️
 
Hei,

tusen takk for enda flere tips. Jeg skal lage en minneboks hvor vi skal ta vare på ultralydbilder, bilder fra minnelunden og andre ting som betyr mye for oss.

Idag besøkte vi minnelunden for første gang. Han ligger jo ikke der enda, men det føltes allikevel fint å dra dit. Det var et nydelig sted. Vi hadde med blomster, tente lys og la ned et kort vi har skrevet til ham, et kort vi har skrevet i to eksemplarer, ett vi la på minnelunden og et kort vi har beholdt selv. Der skrev vi en liten hilsen til gutten vår; at han var så høyt elsket og var det fineste vi hadde og at vi aldri kom til å glemme han. Det var en veldig trist stund, men aller mest fin. På minnelunden var det en fin gravstein hvor det stod «til minne om de minste av våre barn». Det stod lys og små bamser der og små engler som passet på de små. Jeg er glad det finnes et slikt sted hvor vi kan dra for å minnes ham❤️.

Min samboer synes også det var veldig fint, men knakk helt sammen da vi skrev brevet til gutten vår. Jeg tror allikevel vi har godt av å gjøre slike ting som dette. Det er jo gutten vår og jeg vil hedre han på vår måte❤️.
 
Her har det gått 3 år nå siden jeg mistet min engel. Han kom uten at jeg viste om han i uke 20. Hadde da vært ufrivillig barnløs i 15 år uten å få hjelp pga fedme. Men på et eller annet vis har han plutselig blitt til. Vi gav han navnet Lille Stille fordi vi ikke merket at han var sammen med oss i 20 uker. Han gikk bort fordi han fikk for lite næring, det var mye tull med den navelstrengen som gjorde at det skjedde. I forhold til hva jeg har lest meg til, så var han på størrelsen med kanskje et 16 ukers foster, og det er jo litt lite når man skal ha startet å vokse for fult. Men når man ikke får næring til å holde seg i livet så slutter vell veksten også. Men for meg var det litt trøst å få han også. Det beviser jo at man kan bli gravid. Og når alt er mørkt, trist å vanskelig så må man jo klamre seg fast i det som er å klamre seg fast i. Vi hadde han også med hjem og hadde begravelse for han. Noe som var veldig godt for min del. Jeg er kristen selv, så det å få snakke med presten var veldig godt. Og det å vite at min sønn nå er hos Gud og at ingenting kan skade han er også egentlig litt godt å vite, selv om jeg så klart så mye heller skulle hatt han her sammen med oss. Men jeg var så heldig å bli gravid med et regnbuebarn 4 måneder etter engelen min fikk vinger, og han ville jeg jo ikke fått om jeg hadde fått Lille Stille. Så nå trøster jeg meg med at om min tro er sann, så vil jeg få han tilbake. Min sorg var ganske lett, da jeg allerede følte jeg hadde sørget over han i 15 år, nå hadde jeg bare en grav å gå til, noe jeg alltid hadde savnet. Men ennå 3 år senere så vandrer jo tankene til han. Kanskje spesielt fordi jeg ikke har fått søsken til mitt regnbuebarn snipp. Men sorgen har blitt mye lettere å bære. Og det går lengre å lengre tid mellom hver gang jeg både besøker kirkegården men også hvor jeg faktisk tenker på han å får vondt, om du skjønner. Og finner jeg pynt å ting for å ha på kirkegårder så hopper jeg hjertet mitt for å få dra å pynte til engelen min.

Men det tar tid, men så forvandler sorgen seg og blir ikke fult så sår lengre.

Må nevne at jeg liker at du selv ser at vennene dine prøver å være trøstende selv om de ikke helt skjønner, og at de sliter med å finne de rette tingene å si. De mener det jo bare godt. Men vet at jeg hadde venninner som selv mistet foster, som ikke helt klarte å se min sorg (eller så gav dem meg kanskje tilbake med samme mynt for ting jeg sa når de mistet, det vet jeg ikke) Men tror at det beste man gjør er å la sånt prelle litt av, og at man skjønner at det ikke er for å såre eller være dum, det er faktisk fordi man rett å slett ikke vet bedre. Og at det er vanskelig å vite nøyaktig hva man skal si, og hvor mye ord egentlig kan bety. Det gjelder også når du leser innlegget mitt, jeg mener alt bare godt, selv om det kanskje er mye som slett ikke høres like logisk ut for deg.

Håper dere kommer gjennom dette sterkere. Og at det dukker opp et regnbuebarn som ikke nødvendigvis kan slukke sorgen, men kanskje gjøre det litt mindre sårt å vondt.
 
Hei, tusen takk for svar. Det høres uvirkelig ut å ha lengtet etter barn i 15 år og så endelig få det, men så miste det. Så glad for at du har klart å få barn etterpå, det gir håp❤️. Kan jeg spørre om hvor gammel du var da du fikk barn? Siden du prøvde i over 15 år mener jeg. Jeg er blitt 36 og døler tiden begynner å løpe fra oss. Alle mine nære venner som ønsker barn har stort sett fått barn bortsett fra en som jeg vet prøver nå.

Jeg finner veldig mye trøst ved å fa svar de dere på forumet, tusen takk alle sammen❤️.
 
Hei, tusen takk for svar. Det høres uvirkelig ut å ha lengtet etter barn i 15 år og så endelig få det, men så miste det. Så glad for at du har klart å få barn etterpå, det gir håp❤️. Kan jeg spørre om hvor gammel du var da du fikk barn? Siden du prøvde i over 15 år mener jeg. Jeg er blitt 36 og døler tiden begynner å løpe fra oss. Alle mine nære venner som ønsker barn har stort sett fått barn bortsett fra en som jeg vet prøver nå.

Jeg finner veldig mye trøst ved å fa svar de dere på forumet, tusen takk alle sammen❤️.

Ja det var en veldig spesiell opplevelse. Jeg var 35 år da jeg fikk engelen min. Men jeg og min mann startet allerede å prøve på barn rett etter at jeg ble 20. Så føler ikke jeg er veldig gammel selv om vi har prøvd i mange år. Jeg sluttet også med prevensjon da jeg var 17 år fordi jeg innså at kroppen min ikke hadde skikkelige sykluser. Jeg var egentlig ganske bestemt på at jeg skulle ha barn veldig tidlig. Så hadde det ikke vært for at jeg ikke hadde eggløsninger så hadde jeg trolig fått unger ennå tidligere. Men falt mellom to stoler da jeg ba om hjelp i forhold til syklusene mine som 18 åring. Fordi de mente jeg var så ung og at kroppen ville hente seg inn igjen etter prevensjonslutt, noe den ikke gjorde. Og da turte jeg ikke be om hjelp igjen før jeg var 23 år, og vi var gift, slik at de ikke kunne bruke det mot oss. Men fikk ikke noe hjelp da heller fordi de ville jeg skulle gå ned i vekt. Og siden den gang så gikk jeg stort sett bare opp. Tilslutt gav jeg opp, etter over 5 år med beskjeder om å gå ennå mer ned. Selv når jeg klarte å gå ned i vekt, så var det aldri tilstrekkelig. Engelen kom uten hjelp helt av seg selv. Og kjenner virkelig på det at jeg også nå trekker veldig på årene og så gjerne skulle ønske jeg fikk både sønnen min og 3 søsken til han da jeg var 20-29 år. Selv nå må jeg klare å bli gravid på egen hånd, da jeg ennå er for stor til å få hjelp med å bli gravid. Og nå tikker virkelig årene fra meg. Bikker snart 28 og vil veldig gjerne ha minst 2 til, så snipp får søsken.

Den andre venninna de som prøver, kan dere støtte hverandre? Er jo fint å ha noen som på en måte forstår hva man går gjennom. Jeg har selv hatt venninner som har både mistet og trengt hjelp for å bli gravid. Og veldig godt å ha dem å snakke med når ryggsekken blir litt tung. Også bruker jeg jo forumet mye! Mine venninner er jo ferdige med å få barn, og det er lenge siden de mistet sine engler, og da er det godt å faktisk heller snakke med noen som er litt mer oppi samme opplevelsen. Også opplever man jo ting forskjellig. Feks så har jeg ei venninne som har tatt avstand fra meg fordi jeg nettopp fikk barn, mens hun selv veldig har ønsket seg en attpåklatt men hvor hun de siste 2 årene har måttet innse at helse hennes ikke holder til et til barn. Så det å finne noen venner som man kan åpne seg med er gull verd.

Og det er jo ennå mye håp for dere. Så lenge du har sykluser så er det jo en sjanse.
 
Kjære deg,

Jeg mistet vår gutt i uke 21 i slutten av august. Det var pga en infeksjon, og han var veldig veldig etterlengtet. Nå er det 20 uker siden, og jeg kan si at blir på et vis bedre. Det blir ikke bra, men den tåkeheimen du nok nå føler du er vil lette og du vil klare å se verden med et litt klarere blikk. Det vonde går ikke bort, men det blir mindre lammende. Hele september og store deler av oktober måned er delvis et svart hull for min del. Men nå er dagene mer en slags ny normal. Det går «helt greit» sånn mye av tiden, og så er det uendelig vondt når det står på. Vi går til psykolog sammen, og det synes vi er fint. Dette betaler vi dog selv, men vi har og tar oss råd til det. Det å få hjelp med dette nå er en god investering for fremtiden og i egen helse.
 
Hei,

tusen takk for enda flere gode råd, det betyr virkelig mye, mer enn dere aner❤️. Jo, det er en god ide å snakke litt med hun andre venninnen min som også prøver❤️.

Idag er det gått akkurat to uker siden senaborten. Selv om det fortsatt er fryktelig leit har dagen idag vært bedre enn de dagene fra vi fikk vite han var sykt til senaborten, da må jeg si det virkelig var unntakstilstand her.

På fredag skal jeg begynne å jobbe 50%- er spent på hvordan det blir. Håper det blir fint å jobbe litt igjen. Fastlegen min forberedte meg på at det kunne gå bedre noen dager, og så gå verre igjen, og at det var veldig individuelt hvordan folk opplevde slike ting. Jeg er iallefall heldig som har en støttende fastlege og sjef.

jeg har bestilt time hos psykolog også så jeg kan få snakket litt ufiltrert. Det tror jeg blir fint.

Takk igjen for alle støttende ord, håper tåka letter litt her snart. ❤️
 
Så leit at du måtte oppleve dette. Det er virkelig tøft. Det kommer tunge tider og det kommer lettere tider, etterhvert lærer vi oss å ta imot sorgen når den kommer i stedet for å bli slått i bakken av den.

Jeg mistet sønnen min i juli og syntes først det gikk raskt bedre og tenkte det kom til å gå fint med meg. Jeg begynte å jobbe i 50 % etter to uker og det gikk veldig greit en stund. Så kom det en vanskelig fase med obduksjonsrapport, ettersamtaler, tung sorg og mye usikkerhet midt oppi prøving, syklus etter syklus, i det som virket som en evighet.

Det er kjempebra at du har bestilt time til psykolog allerede. Jeg kom litt sent i gang med det. Men det har hjulpet veldig når jeg har følt at jeg har «stått fast». Vær bevisst på å ta vare på deg selv når de tøffe «bølgene» kommer (hvis de kommer). Da bør du kanskje jobbe mindre en stund, eller kanskje ikke i det hele tatt. Det ble noen tunge milepæler for oss. Termindato, den første julen, i juli når fødselsdagen kommer. Det samme har jeg hørt fra andre også.

Nå er termin og julen tilbakelagt for min del. Det var kjempetøft, men nå kjenner jeg at det begynner å bli litt lettere. Dagene blir lysere og jeg har blitt flinkere til å bygge helse, være ute, få mosjon, spise godt, passe på døgnrytmen. Det hjelper. Du vil nok finne ut av hva som hjelper deg etterhvert. Lytt til deg selv. Støtt deg på de du har rundt deg og gjerne på oss også. Vi er her :Heartred
 
Hei,

Takk for svar. Skjønner at dette kommer til å være vanskelig lenge. Er enig i det du skriver om å ta vare på egen helse. Jeg har begynt å løpe på tredemølle, synes kanskje det hjelper litt på hodet å bli fysisk sliten.

Om to dager har det gått fire uker siden senaborten.

Ting går på et vis bedre. Det er virkelig ikke slik de var de to første ukene, da var det virkelig unntakstilstand - nesten helt uvirkelig å tenke tilbake på hva vi var igjennom nå snart fire uker etter. Jeg gråter ikke lenger hver dag og klarer å jobbe 50% og synes det går greit. Skal jobbe i 50% ut denne uken og så må jeg snakke med fastlegen igjen. Tenker jeg kanskje vil prøve 70% i to uker til og så gå tilbake 100%.

Jeg føler jeg er over i en litt annen fase nå, det er ikke slik at jeg gråter hver dag lengre. Men fasen jeg er i nå er for å være ærlig skikkelig dritt den også :( Er liksom sur og tverr og lei av alt. Er ikke så altoppslukende lei meg hele tiden, men mer sur og lei og alt er bare, ja, blæh, i mangel på noe bedre ord. Hadde det ikke vært for at jeg er midt oppi sorg tror jeg dette hadde vært sånn det føles å være deprimert, men jeg tenker at det er naturlig med tanke på det vi har opplevd og vil ikke nødvendigvis ha deprimert merkelappen på meg av den grunn, i alle fall ikke enda :/

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men synes det hjelper å skrive her til andre som har vært igjennom lignende opplevelser. ❤️

Håper denne nye fasen også letter etterhvert. Samboer har det på samme måte, lei og matt og demotivert, men ikke lenger sånn lei seg som vi var i starten.

Hadde første time hos psykolog forrige uke, og har ny time om to uker. Er jo ikke en quick fix som løser det som er vanskelig, men synes det var nyttig å sortere litt tanker sammen med henne, og vil fortsette å gå dit så lenge jeg synes det hjelper. . Takk til dere som leser, det setter jeg pris på❤️
 
Hei,

Takk for svar. Skjønner at dette kommer til å være vanskelig lenge. Er enig i det du skriver om å ta vare på egen helse. Jeg har begynt å løpe på tredemølle, synes kanskje det hjelper litt på hodet å bli fysisk sliten.

Om to dager har det gått fire uker siden senaborten.

Ting går på et vis bedre. Det er virkelig ikke slik de var de to første ukene, da var det virkelig unntakstilstand - nesten helt uvirkelig å tenke tilbake på hva vi var igjennom nå snart fire uker etter. Jeg gråter ikke lenger hver dag og klarer å jobbe 50% og synes det går greit. Skal jobbe i 50% ut denne uken og så må jeg snakke med fastlegen igjen. Tenker jeg kanskje vil prøve 70% i to uker til og så gå tilbake 100%.

Jeg føler jeg er over i en litt annen fase nå, det er ikke slik at jeg gråter hver dag lengre. Men fasen jeg er i nå er for å være ærlig skikkelig dritt den også :( Er liksom sur og tverr og lei av alt. Er ikke så altoppslukende lei meg hele tiden, men mer sur og lei og alt er bare, ja, blæh, i mangel på noe bedre ord. Hadde det ikke vært for at jeg er midt oppi sorg tror jeg dette hadde vært sånn det føles å være deprimert, men jeg tenker at det er naturlig med tanke på det vi har opplevd og vil ikke nødvendigvis ha deprimert merkelappen på meg av den grunn, i alle fall ikke enda :/

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men synes det hjelper å skrive her til andre som har vært igjennom lignende opplevelser. ❤️

Håper denne nye fasen også letter etterhvert. Samboer har det på samme måte, lei og matt og demotivert, men ikke lenger sånn lei seg som vi var i starten.

Hadde første time hos psykolog forrige uke, og har ny time om to uker. Er jo ikke en quick fix som løser det som er vanskelig, men synes det var nyttig å sortere litt tanker sammen med henne, og vil fortsette å gå dit så lenge jeg synes det hjelper. . Takk til dere som leser, det setter jeg pris på❤️
Jeg er glad du fant veien hit til forumet, jeg skulle ønske jeg oppdaget det så tidlig jeg også. Det har virkelig betydd mye å ventilere sammen med andre med lignende opplevelse. Det finnes et skjult forum også, kanskje du også vil bli med der?

Det høres ut som at du er på riktig vei, det er bra! Det blir jo heldigvis bedre med tiden generelt sett for de fleste (alle?), selv om det kan svinge litt og bli verre i noen perioder.

Har dere kommende samtale med sykehuset eller svar på prøver foran dere? Eller er alt som har med sykehuset å gjøre overstått?
 
Helt vanlig at ting går opp og ned lenge ❤️ Sorg er ikke en jevn kurve. Selv opplevde jeg 3mnd etter tapet som kanskje aller mørkest, man har liksom fått tid til å ta sjokket ordentlig inn over seg.
Ikke føl at det er feil eller et nederlag om du trenger å øke sykemeldingen senere, det er helt opp til deg hva som vil hjelpe deg i hverdagen ❤️
Har dere vurdert å melde dere inn i Landsforening for Uventet barnedød? Det var et sted vi kanskje har fått aller mest støtte.
Hvis du spør når det virkelig blir bra, så blir livet absolutt til å holde ut å leve igjen - men det tar ofte litt tid. Jeg synes ting lettet veldig da vi fikk et nytt barn, et år etter at vi mistet, men sånn virkelig kanskje 1,5-2 år etter barnet vi mistet. Likevel, sorgen var ikke like altoppslukende hele tiden og særlig 1 år etter tapet synes jeg hverdagen besto av langt flere gode enn dårlige stunder. Sorgmessig lettet også endel ting etter 3 år, nå er det snart 5 år siden vi mistet og jeg kan fortsatt kjennes på sorg og savn og gråte over jenta vi ikke fikk bli kjent med. Men det går lenge mellom og ikke på samme måte som de første to årene etterpå.

Stor klem til deg ❤️
 
Hei,

takk for tips om det skjulte forumet, jeg har meldt meg inn der nå.

Vi skal ha ettersamtale med Rikshospitalet, de sa det skulle være 6-8 uker etter senaborten, så det vil være om 2-4 uker. Men har foreløpig ikke fått noen innkalling.

Er så godt å høre at det blir bedre❤️, men samtidig tungt å vite at det kan være snakk om måneder og år og ikke uker. Aller helst vil jeg jo ha gutten tilbake i magen uten hjertefeil❤️, men når det først ble som det ble skulle jeg ønske det var lettere å samle seg og gå videre.

Jeg skal undersøke LUB❤️. Jeg har lest en del i heftene de legger ute på nettet og funnet hjelp i disse. Men forstår også at de tilbyr samtaler med likepersoner og sorggrupper, som høres veldig fint ut.

Ang sykemelding, helt enig i at det ikke er nederlag å øke sykmeldingprosenten hvis jeg trenger det❤️. Foreløpig er gradert jobb fint og jeg tror jeg har veldig godt av å ikke ha så mye tid til negative tanker. Jeg har lett for å gruble mye, så trenger å holde meg litt distrahert. Men hvis det kommer en smell senere vil jeg ikke kvie meg for å be om mer sykmelding.

takk igjen flotte damer, dette forumet betyr mye.
 
Back
Topp