Jeg gjennomførte en senabort på Rikshospitalet for en uke siden i uke 21, etter at det ble oppdaget en alvorlig hjertefeil i OUL.
Det var en hjerteskjærende opplevelse. Gutten var veldig ønsket, og vi måtte vente nesten ett år for å bli gravide ettersom jeg fikk påvist celleforandringer og måtte igjennom en konisering før vi kunne begynne å prøve. Senaborten var også veldig smertefull, og det tok 20 timer fra jeg tok første pille, til han var ute.
Jeg lurer på om noen som har vært igjennom det samme kan si noe om når de følte at ting begynte å bli lettere. Nå er jeg fullstendig knust. Gråter hele tiden og har vanskelig for å sovne om kvelden. Jeg tenker så mye på den lille som var så ønsket, og på alt som nå ikke blir noe av. En annen ting jeg også synes er vanskelig oppi det hele er å tenke på at mine foreldre også synes dette er veldig leit. De er 70 år og gledet seg veldig til å bli besteforeldre, og jeg føler at tiden løper fra oss og at barnet vil få få år sammen med sine besteforeldre dersom vi ikke blir gravide igjen raskt.
Er det andre her som sliter med de samme tankene som meg og kan si noe om når det føles lettere? Nå føles sorgen bare altfor tung å bære, og jeg trenger noen optimistiske tanker om at det med tiden vil bli lettere å stå i. Jeg har en veldig forståelsesfull samboer, men jeg føler at han tar dette lettere enn meg, og er redd for at jeg blir "stuck" i sorgen, mens han klarer å gå videre raskere enn meg.
Det var en hjerteskjærende opplevelse. Gutten var veldig ønsket, og vi måtte vente nesten ett år for å bli gravide ettersom jeg fikk påvist celleforandringer og måtte igjennom en konisering før vi kunne begynne å prøve. Senaborten var også veldig smertefull, og det tok 20 timer fra jeg tok første pille, til han var ute.
Jeg lurer på om noen som har vært igjennom det samme kan si noe om når de følte at ting begynte å bli lettere. Nå er jeg fullstendig knust. Gråter hele tiden og har vanskelig for å sovne om kvelden. Jeg tenker så mye på den lille som var så ønsket, og på alt som nå ikke blir noe av. En annen ting jeg også synes er vanskelig oppi det hele er å tenke på at mine foreldre også synes dette er veldig leit. De er 70 år og gledet seg veldig til å bli besteforeldre, og jeg føler at tiden løper fra oss og at barnet vil få få år sammen med sine besteforeldre dersom vi ikke blir gravide igjen raskt.
Er det andre her som sliter med de samme tankene som meg og kan si noe om når det føles lettere? Nå føles sorgen bare altfor tung å bære, og jeg trenger noen optimistiske tanker om at det med tiden vil bli lettere å stå i. Jeg har en veldig forståelsesfull samboer, men jeg føler at han tar dette lettere enn meg, og er redd for at jeg blir "stuck" i sorgen, mens han klarer å gå videre raskere enn meg.