Når barna ikke hører...

[Kengu]

Hva mener du med at hun ikke tar et nei for et nei? Å være misfornøyd,trampe med føttene og forhandle er nå vel egentlig helt normalt og et sunnhetstegn at hun tør å ha en reaksjon? Så lenge hun ikke har seg til rette selv og gjør det hun ikke får lov til,ville jeg ignorert henne. Kanskje kort svart at "slik er det",men hadde ikke straffet henne for at hun viser skuffelse, sinne eller forsøker å forhandle.

Enig med deg

 

[Frk.MammaMor]

Men da ser jeg ikke problemet helt? Dette høres jo helt normalt ut.

Utfordringen er at dette skjer mange mange ganger om dagen og det generelt blir sur stemning når det er så mye. Og det ikke ser ut til å hjelpe nevneverdig med det vi gjør fordi hun hele tiden fortsetter og prøve seg.. Ja litt er normalt men vi har veldig mye.. Så tenker vi må begynne med flere konsekvenser samtidig som det er få konsekvenser som stikker noe særlig...

 

[B]

Utfordringen er at dette skjer mange mange ganger om dagen og det generelt blir sur stemning når det er så mye. Og det ikke ser ut til å hjelpe nevneverdig med det vi gjør fordi hun hele tiden fortsetter og prøve seg.. Ja litt er normalt men vi har veldig mye.. Så tenker vi må begynne med flere konsekvenser samtidig som det er få konsekvenser som stikker noe særlig...

Det er helt klart en utfordring,og dere har fått et veldig viljesterkt barn, men flere og større konsekvenser kan føre til at dere kjører dere helt fast med jenta. Jeg hadde vurdert å gå i motsatt retning,være tydelig og konsekvent på de viktige tingene, men ikke eskalert situasjonen. Til slutt kan dere få en unge som føler at dere ikke liker henne og som melder seg ut av familien, flere og større konsekvenser er ikke alltid veien å gå.

 

[Frk.MammaMor]

De må jo få ha reaksjoner. Husk én ting,at et barn som aldri viser noen reaksjon vel så mye kan skjule hva de tenker fordi de ikke har tillit til de voksne. Vi må som voksne heve oss over at de blir sure og trassige fordi de ville noe de fikk nei til. Å straffe reaksjoner og følelser mener jeg ikke er noe bra, de skal lære å håndtere følelsene sine og ikke sperre de inne.

Handler ikke om å straffe reaksjoner.. Handler om måten man reagerer på... Og sitte å skrike mammaen din i øre i to timer fordi du ikke får frokostblanding f.eks er for meg ikke greit! Og ting som å gå på rommet osv funker ikke da må ho låses inne og det gjør jeg ikke!

 

[Frk.MammaMor]

Det er helt klart en utfordring,og dere har fått et veldig viljesterkt barn, men flere og større konsekvenser kan føre til at dere kjører dere helt fast med jenta. Jeg hadde vurdert å gå i motsatt retning,være tydelig og konsekvent på de viktige tingene, men ikke eskalert situasjonen. Til slutt kan dere få en unge som føler at dere ikke liker henne og som melder seg ut av familien, flere og større konsekvenser er ikke alltid veien å gå.

Selvfølgelig! Er derfor jeg i utgangspunktet er mere på positiv forsterking og ikke like mye konsekvenser men må gi noen flere føler jeg. Jeg velger mine kamper og tenker ikke større konsekvenser, den bør samsvare med handlingen. Men vi må nok gi noen flere enn vi har gjort...

 

[Agnete]

Hadde hun sittet å skrike meg i øret hadde jeg fjernet henne vekk fra meg. Hadde rett og slett bært henne vekk gang på gang. Viljesterke barn er bra , men utfordrende og jeg vet har to av de, var ett selv også. Men viktig at de også får utagerende, bli sint osv slik at de lærer å takle sinnet sitt i trygge omgivelser.
Gir konsekvenser jeg også, jeg fjerner f.eks leker om de ikke rydder, det er null iPad tid om de ikke gjør det jeg sier de skal og bare sitter å spiller

 

[Mor2barn]

Leste ei som kom for seint heim etter fest, drukket litt, ikkje 18 år. Hun hadde ønsket seg ny tlf. Dagen kom og hun angra. Dei gav henne tlf likevel.

 

[Frk.MammaMor]

Hadde hun sittet å skrike meg i øret hadde jeg fjernet henne vekk fra meg. Hadde rett og slett bært henne vekk gang på gang. Viljesterke barn er bra , men utfordrende og jeg vet har to av de, var ett selv også. Men viktig at de også får utagerende, bli sint osv slik at de lærer å takle sinnet sitt i trygge omgivelser.
Gir konsekvenser jeg også, jeg fjerner f.eks leker om de ikke rydder, det er null iPad tid om de ikke gjør det jeg sier de skal og bare sitter å spiller

Et krevende barn har ho alltid vært Ja gjør som deg utfordringen er at tålmodigheten til morra er noe dårligere enn på dattera.. Hun skal selvfølgelig få være sint! Det er viktig at hun finner ut av alle disse følelsene sine og det skal vi hjelpe henne med. Men frustrerende å være mamma når ikke noe når inn..

 

[Mor2barn]

Et krevende barn har ho alltid vært Ja gjør som deg utfordringen er at tålmodigheten til morra er noe dårligere enn på dattera.. Hun skal selvfølgelig få være sint! Det er viktig at hun finner ut av alle disse følelsene sine og det skal vi hjelpe henne med. Men frustrerende å være mamma når ikke noe når inn..

 

[Sommerrose]

De må jo få ha reaksjoner. Husk én ting,at et barn som aldri viser noen reaksjon vel så mye kan skjule hva de tenker fordi de ikke har tillit til de voksne. Vi må som voksne heve oss over at de blir sure og trassige fordi de ville noe de fikk nei til. Å straffe reaksjoner og følelser mener jeg ikke er noe bra, de skal lære å håndtere følelsene sine og ikke sperre de inne.

Kloke ord! Signerer under dette!

 

[Lilth]

Kan det ha noe for seg å snakke med ho når det er rolig om hva som tirrer henne opp slik?
Om det er noe anna som plager ho?
Også samtidig poengtere litt hvilken oppførsel dere ikke aksepterer, hvordan dere ønsker å ha det osv?

Hadde en 3åring i barnehagen for mange år siden som hadde litt samme tempramentet. Foreldrene snakket med barnet da hen var rolig, forklarte hvordan de skulle ha det (blant annet hyggelig "god morgen" når man ses igjen om morran, for det var ikke hyggelig før). Det funket faktisk.

Grunnen til at jeg nevner det om det var noe annet som plaget ho eller tirret i bunnen er fordi jeg var en av de.
En av problembarna, hvor mamma var så sliten av meg til slutt at ho ringte barnevernet ved to anledninger og spurte om de kunne overta meg.
Jeg ble grovt mobbet, banket opp og ble stemplet som syndebukk av skoleledelsen. I tillegg utviklet jeg en spiseforstyrrelse. Det er mye følelser å ha i en liten kropp.

Det trenger ikke være så alvorlig, det kan være ho bare ikke klarer å kontrollere seg helt, kanskje dere kan finne en metode sammen som funker for dere.

Lykke til ❤

 

[trallemamma]

Ja,noen er slik. Hun er så stor at du jo kan du til henne at hun jo ødelegger dagen for seg selv, at det er greit å ikke like reglene,være skuffet,men at å være så sur ødelegger mest for henne selv. Synes det er grunnleggende feil å straffe barn for reaksjoner de har så lenge de faktisk gjør som du sier.

Min eldste er også slik, og gir seg ikke før de fleste rundt også er oppgitt eller sure. Plager søsknene i de situasjonene også. Ikke mulig å overse da!! Vi sliter også med å finne ut av om hn trenger mer konsekvenser for handlingene, eller om det er annet som plager hn som vi evt kan gjøre noe med. Og et stort problem synes jeg også det er å finne konsekvenser som samsvarer med handlingen! Mange situasjoner der hn bare ignorerer oss eller ikke vil gjøre det vi sier, der det ikke er en åpenbar konsekvens som passer der og da. Og da tyr vi nok for ofte til konsekvenser til litt senere /neste dag osv, noe jeg ikke liker sånn egentlig!