Vet ikke hvor jeg skal starte.
Men i dag er en vanskelig dag. En av mange i det siste.
Kanskje det hjelper å sette ord på ting. Skrive det ned. Dele. Ord er vanskelig. Spesielt når det omhandler noe så veldig, veldig sårt.
Så lenge jeg kan huske har jeg drømt om å bli mamma. Andre barn ville bli frisører, politi og brannmenn. Jeg ville bli mamma. Og én dag skal drømme endelig gå i oppfyllelse. Men aldri visste jeg at det skulle så mange tårer til for å oppnå drømmen.
Det hele begynte i 2015. Og en positiv test i hånda, på tross av p-pillebruk. Men den dagen skjønte jeg. Nå skal jeg bli mamma. Det å miste falt meg aldri inn, for det er jo ikke noe man snakker så høyt om. Når man får en positiv test begynner man ofte fort å planlegge livet. 23.mars 2016 var termindato, og da skulle livet forandre seg for alltid.
og ja, livet forandret seg. Men i feil retning.
14.august 2015 våknet jeg og tenkte «så deilig at jeg ikke måtte opp å tisse i natt», og det slo meg ikke at det kunne være en negativ ting. Jeg som alltid var oppe 1-3 ganger hver natt. Noen få timer senere fosset blodet, og jeg skjønte fort at nå var der over. Aldri før har jeg sett så mye blod. Og det synet får jeg aldri ut av hodet.
Samme dag er første gang jeg hører ordene «ingen hjertelyd»
Og fra den dagen av har jeg vært redd. Livredd for å oppleve det igjen. Livredd for at jeg aldri blir mamma. Livredd for alt.
Så skulle det ta flere år før samboeren skulle bli klar for å prøve. Første svangerskap var jo «uønsket» men det ordet liker jeg ikke. For barnet var så veldig veldig ønsket fra den dagen jeg visste det eksisterte. Så veldig ønsket.
Desember 2019. Første måned med prøving. Og jammen klaffet det med en gang.
21.desember satte jeg der igjen med en positiv test i hånda. Og alt jeg var - var redd. Livredd. Jeg håpte jeg skulle hoppe av glede. Men alt jeg følte var redsel. Jeg begynte tidlig med å høre på podcast, lese forum og andre ting i håp om å roe meg ned. Temaer som gikk igjen var «ufarlige blødninger i svangerskap» og «sjansen for 2 spontanabort på rad»
Jeg lastet ned diverse apper som kunne fortelle meg hvor langt jeg var på vei og vise meg hvor stor babyen var til en viss tid. Jeg booket meg inn på tidlig UL 27.januar. Uke 9 måtte være en fin tid å se babyen på.
jeg fikk time hos fastlege 20.januar for blodprøver.
Jeg skulle ha full kontroll. Og denne gangen skulle jeg igjen bli mamma. 31.august 2020.
Hver eneste kveld holdt jeg en hånd på magen og sa inni meg «please be ok» flere ganger.
9.januar så jeg brunt blod på papiret. Og knakk sammen med en gang. Prøvde igjen å roe meg ned om at blødninger trenger ikke bety at det er over. For brunt blod var jo ikke friskt blod. Brunt er gammelt så det må jo være positivt.
jeg kontaktet lege og fikk time mandag 13.januar. Den helgen var fylt med myte tårer, redsel og usikkerhet. Og igjen og igjen kom ordene «please be ok»
Hos legen målte de HCG og tok en innvendig sjekk. Ikke med UL - kun gynekologisk.
Legen så mye blod inni der og sa det så negativt ut. Hun ringte AHUS for UL men det ble avvist. Måtte måle HCG først med 2 dagers mellomrom.
Så der gjorde vi.
og 2 dager senere fikk jeg resultatet. STIGNING! HCG hadde doblet seg som normalt, og håpet kom tilbake. Etter nesten 1 uke med tårer og usikkerhet kunne jeg endelig kjenne litt håp.
men siden blødningene vedvarte fikk jeg time for UL hos Ahus.
Fredag 17. Januar satte jeg og samboeren på venterommet på gynekologisk poliklinikk. Mellom mange store gravidmager satt jeg der og skalv.
Det ble vår tur. Ultralyden begynte. Det tok lang tid. Veldig lang. Ingen ord ble sagt. Følte jeg lå der i 1 time. Men var nok bare 1 minutt.
Han snur skjermen mot meg. Jeg ser forsteret som ligger så fint inni fostersekken. Men så kom ordene igjen. De verste ordene som finnes.
Ingen hjertelyd
Igjen var jeg knust. Eller var - jeg ER knust.
Dro hjem igjen med beskjed om å bare la «naturen gå sin gang» siden jeg allerede hadde begynt å blø så ville nok alt komme ut av seg selv.
En uke senere kjenner jeg at noe «dette ut av meg» og i trusa ligger det. Uten noe blod. Jeg skjønner med en gang hva det er. Pittepittelille babyen min. Ett syn jeg aldri glemmer.
Ny HCG ble tatt - kun som oppfølgning. Og jammen meg var det stigning! Men nå var jo alt håp ute uansett. Så hvorfor kan ikke kroppen min bare gå tilbake til normalt. Men neida. Den fortsatte å stige.
27.januar skulle jeg på tidlig UL.
men neida.
27.januar lå jeg hele alene med en veneflon i hånden klar for min første operasjonen. En utskraping. Eller «kirurgisk tømming av livmor» som det også heter.
Jeg gråt da jeg la meg ned i stolen i operasjonssalen. Det var så mye mennesker der. Mennesker jeg ikke kjente.
nå må jeg legge fra meg telefonen å hulke litt før jeg klarer å skrive mer
Men i dag er en vanskelig dag. En av mange i det siste.
Kanskje det hjelper å sette ord på ting. Skrive det ned. Dele. Ord er vanskelig. Spesielt når det omhandler noe så veldig, veldig sårt.
Så lenge jeg kan huske har jeg drømt om å bli mamma. Andre barn ville bli frisører, politi og brannmenn. Jeg ville bli mamma. Og én dag skal drømme endelig gå i oppfyllelse. Men aldri visste jeg at det skulle så mange tårer til for å oppnå drømmen.
Det hele begynte i 2015. Og en positiv test i hånda, på tross av p-pillebruk. Men den dagen skjønte jeg. Nå skal jeg bli mamma. Det å miste falt meg aldri inn, for det er jo ikke noe man snakker så høyt om. Når man får en positiv test begynner man ofte fort å planlegge livet. 23.mars 2016 var termindato, og da skulle livet forandre seg for alltid.
og ja, livet forandret seg. Men i feil retning.
14.august 2015 våknet jeg og tenkte «så deilig at jeg ikke måtte opp å tisse i natt», og det slo meg ikke at det kunne være en negativ ting. Jeg som alltid var oppe 1-3 ganger hver natt. Noen få timer senere fosset blodet, og jeg skjønte fort at nå var der over. Aldri før har jeg sett så mye blod. Og det synet får jeg aldri ut av hodet.
Samme dag er første gang jeg hører ordene «ingen hjertelyd»
Og fra den dagen av har jeg vært redd. Livredd for å oppleve det igjen. Livredd for at jeg aldri blir mamma. Livredd for alt.
Så skulle det ta flere år før samboeren skulle bli klar for å prøve. Første svangerskap var jo «uønsket» men det ordet liker jeg ikke. For barnet var så veldig veldig ønsket fra den dagen jeg visste det eksisterte. Så veldig ønsket.
Desember 2019. Første måned med prøving. Og jammen klaffet det med en gang.
21.desember satte jeg der igjen med en positiv test i hånda. Og alt jeg var - var redd. Livredd. Jeg håpte jeg skulle hoppe av glede. Men alt jeg følte var redsel. Jeg begynte tidlig med å høre på podcast, lese forum og andre ting i håp om å roe meg ned. Temaer som gikk igjen var «ufarlige blødninger i svangerskap» og «sjansen for 2 spontanabort på rad»
Jeg lastet ned diverse apper som kunne fortelle meg hvor langt jeg var på vei og vise meg hvor stor babyen var til en viss tid. Jeg booket meg inn på tidlig UL 27.januar. Uke 9 måtte være en fin tid å se babyen på.
jeg fikk time hos fastlege 20.januar for blodprøver.
Jeg skulle ha full kontroll. Og denne gangen skulle jeg igjen bli mamma. 31.august 2020.
Hver eneste kveld holdt jeg en hånd på magen og sa inni meg «please be ok» flere ganger.
9.januar så jeg brunt blod på papiret. Og knakk sammen med en gang. Prøvde igjen å roe meg ned om at blødninger trenger ikke bety at det er over. For brunt blod var jo ikke friskt blod. Brunt er gammelt så det må jo være positivt.
jeg kontaktet lege og fikk time mandag 13.januar. Den helgen var fylt med myte tårer, redsel og usikkerhet. Og igjen og igjen kom ordene «please be ok»
Hos legen målte de HCG og tok en innvendig sjekk. Ikke med UL - kun gynekologisk.
Legen så mye blod inni der og sa det så negativt ut. Hun ringte AHUS for UL men det ble avvist. Måtte måle HCG først med 2 dagers mellomrom.
Så der gjorde vi.
og 2 dager senere fikk jeg resultatet. STIGNING! HCG hadde doblet seg som normalt, og håpet kom tilbake. Etter nesten 1 uke med tårer og usikkerhet kunne jeg endelig kjenne litt håp.
men siden blødningene vedvarte fikk jeg time for UL hos Ahus.
Fredag 17. Januar satte jeg og samboeren på venterommet på gynekologisk poliklinikk. Mellom mange store gravidmager satt jeg der og skalv.
Det ble vår tur. Ultralyden begynte. Det tok lang tid. Veldig lang. Ingen ord ble sagt. Følte jeg lå der i 1 time. Men var nok bare 1 minutt.
Han snur skjermen mot meg. Jeg ser forsteret som ligger så fint inni fostersekken. Men så kom ordene igjen. De verste ordene som finnes.
Ingen hjertelyd
Igjen var jeg knust. Eller var - jeg ER knust.
Dro hjem igjen med beskjed om å bare la «naturen gå sin gang» siden jeg allerede hadde begynt å blø så ville nok alt komme ut av seg selv.
En uke senere kjenner jeg at noe «dette ut av meg» og i trusa ligger det. Uten noe blod. Jeg skjønner med en gang hva det er. Pittepittelille babyen min. Ett syn jeg aldri glemmer.
Ny HCG ble tatt - kun som oppfølgning. Og jammen meg var det stigning! Men nå var jo alt håp ute uansett. Så hvorfor kan ikke kroppen min bare gå tilbake til normalt. Men neida. Den fortsatte å stige.
27.januar skulle jeg på tidlig UL.
men neida.
27.januar lå jeg hele alene med en veneflon i hånden klar for min første operasjonen. En utskraping. Eller «kirurgisk tømming av livmor» som det også heter.
Jeg gråt da jeg la meg ned i stolen i operasjonssalen. Det var så mye mennesker der. Mennesker jeg ikke kjente.
nå må jeg legge fra meg telefonen å hulke litt før jeg klarer å skrive mer
Vet ikke helt hva jeg skal si.. så uendelig trist. Håper det går den rette veien for deg snart, og en stor klem fra meg
..