Jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden...om det er å be om råd eller bare å lufte... det er et dilemma jeg har i hvert fall.
Vi har blitt kjent med et par gjennom en felles venninne for ca. 5 år siden. Vi kjenner dem ikke veldig godt, dvs vi er ikke veldig tette, men jeg vil si gode bekjente. De siste 3 årene har vi blitt invitert til deres årlige juleselskap som er ekstremt koselig -, gløgg, julekaker, spill og kos. Det har vi også i år om et par uker, men i år har jeg da en viten og er i en "tilstand" som gjør at jeg (kanskje over)tenker en del over ting.
Da jeg annonserte for den felles venninnen vår i sommer at jeg var gravid og at vi faktisk har prøvd i 3 år og at det endelig klaffet nå i år vha. IVF efter masse venting på plass for behandling, plompet det ut av henne at våre bekjente var midt i et innsett og har prøvd i 7 år! (kanskje ikke så heldig, da jeg skjønner de ikke er åpne med det, men hun mente ikke noe vondt i å nevne det, for hun er virkelig ulykkelig over at venninna sliter....viser bare igjen at det er så mange som faktisk sliter der ute og at det er så vanskelig å snakke om
).
Når jeg har sammenlignet meg selv med andre i løpet av de 3 årene har jeg "selvfølgelig" kun klart å se dem som har vært så heldige å "komme seg igjennom" på kortere tid og i mørke stunder synes veldig synd på meg selv. Men, jeg vet jo selvfølgelig, når man tenker rasjonelt, at det finnes andre som har det enda vanskeligere. For å fullende historien viste det seg at forsøket deres endte i MA som ble oppdaget for knapt en måned siden (men første gang hun har blitt gravid på disse årene!).
Så, det jeg vil frem til med den lange beretningen her, er vel tanker om en problematikk som jeg kanskje kunne forestille meg andre her inne muligvis har noen erfaringer med: Jeg VET jo hvor hardt det kan være å se andre gravide spesielt etter mislykkede forsøk... .og jeg kan ikke forestille meg hvordan det kan være etter 7 år! Jeg husker jeg alltid tenkte at "dere har sikkert fått det til på første forsøk" eller "ja, og du er så gammel nå som da jeg startet med å prøve" (sjarmerende, I know). Flere ganger har jeg jo da funnet ut av at det ikke engang stemte, men husker godt den bitterbobla jeg kunne stenge meg inn i likevel.
Jeg har jo ikke lyst til å ha dårlig samvittighet for at det har gått bra med oss, jeg er jo sål lykkelig over å gå rundt høygravid (og kan ikke akkurat skjule at jeg er gravid nå heller)! Men, jeg har det så vondt med at hun skal bli minnet om de tingene der når det skal være koselig (hun vet allerede at jeg er gravid). Jeg har liksom så lyst til å si at "vi har slitt" så hun kan vite det, men på den andre siden så har jeg jo ikke slitt nok, så da er det kanskje ikke til hjelp uansett.
Huff....dette ble en forferdelig røre.... men det surrer virkelig oppe i hodet mitt nå.:'(
Vi har blitt kjent med et par gjennom en felles venninne for ca. 5 år siden. Vi kjenner dem ikke veldig godt, dvs vi er ikke veldig tette, men jeg vil si gode bekjente. De siste 3 årene har vi blitt invitert til deres årlige juleselskap som er ekstremt koselig -, gløgg, julekaker, spill og kos. Det har vi også i år om et par uker, men i år har jeg da en viten og er i en "tilstand" som gjør at jeg (kanskje over)tenker en del over ting.
Da jeg annonserte for den felles venninnen vår i sommer at jeg var gravid og at vi faktisk har prøvd i 3 år og at det endelig klaffet nå i år vha. IVF efter masse venting på plass for behandling, plompet det ut av henne at våre bekjente var midt i et innsett og har prøvd i 7 år! (kanskje ikke så heldig, da jeg skjønner de ikke er åpne med det, men hun mente ikke noe vondt i å nevne det, for hun er virkelig ulykkelig over at venninna sliter....viser bare igjen at det er så mange som faktisk sliter der ute og at det er så vanskelig å snakke om
). Når jeg har sammenlignet meg selv med andre i løpet av de 3 årene har jeg "selvfølgelig" kun klart å se dem som har vært så heldige å "komme seg igjennom" på kortere tid og i mørke stunder synes veldig synd på meg selv. Men, jeg vet jo selvfølgelig, når man tenker rasjonelt, at det finnes andre som har det enda vanskeligere. For å fullende historien viste det seg at forsøket deres endte i MA som ble oppdaget for knapt en måned siden (men første gang hun har blitt gravid på disse årene!).
Så, det jeg vil frem til med den lange beretningen her, er vel tanker om en problematikk som jeg kanskje kunne forestille meg andre her inne muligvis har noen erfaringer med: Jeg VET jo hvor hardt det kan være å se andre gravide spesielt etter mislykkede forsøk... .og jeg kan ikke forestille meg hvordan det kan være etter 7 år! Jeg husker jeg alltid tenkte at "dere har sikkert fått det til på første forsøk" eller "ja, og du er så gammel nå som da jeg startet med å prøve" (sjarmerende, I know). Flere ganger har jeg jo da funnet ut av at det ikke engang stemte, men husker godt den bitterbobla jeg kunne stenge meg inn i likevel.
Jeg har jo ikke lyst til å ha dårlig samvittighet for at det har gått bra med oss, jeg er jo sål lykkelig over å gå rundt høygravid (og kan ikke akkurat skjule at jeg er gravid nå heller
)! Men, jeg har det så vondt med at hun skal bli minnet om de tingene der når det skal være koselig (hun vet allerede at jeg er gravid). Jeg har liksom så lyst til å si at "vi har slitt" så hun kan vite det, men på den andre siden så har jeg jo ikke slitt nok, så da er det kanskje ikke til hjelp uansett.Huff....dette ble en forferdelig røre.... men det surrer virkelig oppe i hodet mitt nå.:'(
kjenner til mange av de sjarmerende 
