Når andre blir gravide
- Trådstarter jente 92
- Opprettet
Jeg fikk vite at ene bestevenninnen min var gravid kort tid etter vi hadde en dødfødsel (uke37). Jeg ble glad på deres vegne, visste jo at de hadde prøvd en stund. Ønsker jo at alle som vil bli gravid blir det.
Samtidig som jeg virkelig håper at vi også skal bli fort gravid igjen og få ett levende barn ut av det.Jeg fikk vite at ene bestevenninnen min var gravid kort tid etter vi hadde en dødfødsel (uke37). Jeg ble glad på deres vegne, visste jo at de hadde prøvd en stund. Ønsker jo at alle som vil bli gravid blir det.
[emoji173]️[emoji173]️ barn er det mest fantastiske så ønsker alle å oppleve det, uten å miste det. Krysser fingrene for at det går våres vei snart.
[emoji173]️[emoji173]️ barn er det mest fantastiske så ønsker alle å oppleve det, uten å miste det. Krysser fingrene for at det går våres vei snart.
Ja, det håper jeg og.
Men jeg kan samtidig skjønnet at de som har prøvd lenge og ikke får det til kan føle det som urettferdig og sårende når andre rundt dem blir gravid.
Jeg prøver nå å være glad på andre sine vegne. [emoji171]
Hadde veldig blanda følelser. Var ikke det at jeg ikke ville andre skulle bli gravide eller at jeg ikke unna andre den lykka... skulle bare ønske det var meg som fortsatt var gravid, at det var meg som fikk et levende barn som fikk vokse opp frisk og bekymringsløs. At det skulle bli mon tur igjen å bli gravid etter vi mista, at vi skulle slippe å vente lenge før det klaffa denne gangen også!!! Var bare det å se skjønne små, barnevogner og voksnde mager osv var så uendelig vond påminnelse på min egen ulykkelige tilstand med både tom mage og tomme armer. Derfor var det vanskelig å vise glede. Langtidsprøvere og andre englemammar som ble gravide igjen var lettest å glede seg for. Men trass vanskelige følelser så unte folk unger skulle bare ønske det var meg OGSÅ!!! Ikke BARE dem! Samtidig bebreida jeg meg selv fordi jeg ikke klarte glede meg på "rett" måte!!!
Slenger meg på den. Vi var prøvere i 1år før det klaffet og mistet ei lita datter 20januar. Innenfor de to siste ukene har to av mine nærmeste kollegaer født og fått reise hjem med sine døtre.
Da jeg lå på føden var det både godt og vondt å høre babygråt i gangen. Godt, for de lever jo, vi unner virkelig alle barn livets rett, men vondt, for vi fikk aldri høre vår datters stemme..
Jeg gruer meg til å komme tilbake på jobb, for det er ikke unaturlig at vi er både 3 og 4 stykker som har termin det samme året, men nå var det bare jeg som hadde meldt ifra om svangerskap før jeg ble sykemeldt. Jeg lurer så fælt på hvordan jeg vil ta det når andre kommer med nyheten
Her har jeg taklet veldig fint å se babyer, høre om andres graviditeter, og til og med se på klipp fra fødestuen med ikke annet enn varme om hjerte. Men, så fikk jeg vite i går at søsteren min venter barn og jeg reagerte ikke helt som ventet nei. Jeg er jo glad på hennes vegne og det blir fint med enda et tantebarn (hun har en fra før), men det var som å få teppet dratt vekk under seg for min del. Jeg er bare glad vi bor så langt fra hverandre at hun ikke kunne si det ansikt til ansikt, for da hadde jeg ikke klart å skjule kaoset av følelser.
Det er riktignok bare litt over to uker siden jeg fødte min, så det hele er fryktelig sårt enda. Tror jeg hadde håndtert det bedre om jeg hadde hatt ting litt mer på avstand. For det er jo ikke at jeg ikke er glad på hennes vegne (vet hun har ønska seg en til lenge, men at samboeren ikke har hatt så lyst) - det er mer påminnelsen om at jeg ikke er gravid lengre, og ikke vet noe om hvordan det blir i fremtiden. Klarer vi å få barn? Og ev. når? Og i det hele tatt veldig kaos i hodet mitt nå.
Det er riktignok bare litt over to uker siden jeg fødte min, så det hele er fryktelig sårt enda. Tror jeg hadde håndtert det bedre om jeg hadde hatt ting litt mer på avstand. For det er jo ikke at jeg ikke er glad på hennes vegne (vet hun har ønska seg en til lenge, men at samboeren ikke har hatt så lyst) - det er mer påminnelsen om at jeg ikke er gravid lengre, og ikke vet noe om hvordan det blir i fremtiden. Klarer vi å få barn? Og ev. når? Og i det hele tatt veldig kaos i hodet mitt nå.
A
Asdfklmno
Guest
Å, skjønner dette så godt <3
Jeg synes det går helt greit å se gravide og babyer på gata, folk jeg ikke kjenner. Men jeg holder ikke ut tanken på at noen i nær familie skal få baby før oss, det blir en alt for stor påminnelse om alt vi har mistet. Akkurat nå orker jeg ikke å ha noen kontakt med gravide/ babyer i familien rett og slett. Vet ikke om man kan klarer å forstå det uten å ha oppleve å miste selv. Jeg vet at rekkevidden av denne sorgen var helt ukjent for meg før jeg opplevde den selv, skjønt jeg alltid har forstått at det er tungt å miste et barn. For min del tror og håper jeg det blir lettere når jeg vil gravid igjen, og har kommet forbi de mest kritiske stadiene av graviditeten.
Klem
Å, skjønner dette så godt <3
Jeg synes det går helt greit å se gravide og babyer på gata, folk jeg ikke kjenner. Men jeg holder ikke ut tanken på at noen i nær familie skal få baby før oss, det blir en alt for stor påminnelse om alt vi har mistet. Akkurat nå orker jeg ikke å ha noen kontakt med gravide/ babyer i familien rett og slett. Vet ikke om man kan klarer å forstå det uten å ha oppleve å miste selv. Jeg vet at rekkevidden av denne sorgen var helt ukjent for meg før jeg opplevde den selv, skjønt jeg alltid har forstått at det er tungt å miste et barn. For min del tror og håper jeg det blir lettere når jeg vil gravid igjen, og har kommet forbi de mest kritiske stadiene av graviditeten.
Klem
Godt å lufte tankene her, hvor vi er flere i samme situasjon - for jeg tror ikke alle skjønner det likegodt av de som ikke har mistet. Det traff virkelig ekstra hardt når det var så nærme, og at hun sikkert får barn før jeg blir gravid igjen i tillegg.
Vi sitter jo også på følelser som redsel for å aldri få et levendefødt barn, og da tror jeg det er ekstra sårt når folk i familien får barn. Som du sier, det er en alt for stor påminnelse om det hele. Og nå sitter jeg her, enda ikke blødningsfri etter utskrapningen og vet ikke når vi kommer i gang med prøvingen igjen, om vi tør før vi sitter med obduksjonsrapporten, og i uvisshet om når det klaffer igjen (om det i det hele tatt gjør det).
Nei, veldig glad for at det er lenge til september/oktober - og for en gangs skyld veldig glad for at det er 90 mil mellom oss, for det hadde blitt alt for tøft å holde maska ansikt til ansikt. Føler liksom ikke jeg kan snakke med henne om det heller, hun skal få lov til å glede seg over graviditeten uten å måtte ta hensyn til meg syns jeg ...
Forstår deg så godt! Også er det noe helt annet når det er så tett i familie. Vi venter ett nytt tantebarn til sommeren og det var tøft å høre om det. Men er blitt gravid selv igjen og da er det litt lettere å takle at andre prater om barn og graviditet. Har termin i oktober og har ikke vært på UL enda, men skal til uka å håper alt står bra til der inne [emoji4]
Gratulerer med spire! Håper alt ser fint ut på UL.
Godt å høre du syns det er lettere å håndtere når du er blitt gravid igjen selv. Jeg håper det her også, for det blir jo himla kjipt å skulle unngå temaet. Men akkurat det føles så ekstremt langt borte nå, særlig om vi ikke skal prøve før jeg har hatt minst en normal syklus (eller enda verre, vente til etter obduksjonsrapporten og prøvesvarene som enda er minst 3 mnd unna). Og i alle fall kjipt om folk føler de må gå på tå rundt meg eller holde ting skjult eller ikke tør å nevne noe som har med graviditet å gjøre (selv om det egentlig i seg selv hadde vært greit å slippe å forholde meg til det, i alle fall de neste ukene).Hadde vært så mye enklere om det hadde gått mer tid og vi hadde vært i prøveperioden nå, tror jeg da. Og jeg er bare nr 2 som får vite det bortsett fra samboeren hennes, så syns jo hun kunne holdt seg litt til (var redd for å forsnakke seg visstnok). Vanskelig det her, og jeg føler meg som et skikkelig råttent menneske som reagerer med å grine og syns synd på meg selv over noe som egentlig er en god nyhet (og så griner jeg enda mer pga det, ond sirkel!). Hadde ikke trodd det skulle være så hardt å takle det. Virkelig ikke ...
Gratulerer med spire! Håper alt ser fint ut på UL.
Hadde vært så mye enklere om det hadde gått mer tid og vi hadde vært i prøveperioden nå, tror jeg da. Og jeg er bare nr 2 som får vite det bortsett fra samboeren hennes, så syns jo hun kunne holdt seg litt til (var redd for å forsnakke seg visstnok). Vanskelig det her, og jeg føler meg som et skikkelig råttent menneske som reagerer med å grine og syns synd på meg selv over noe som egentlig er en god nyhet (og så griner jeg enda mer pga det, ond sirkel!). Hadde ikke trodd det skulle være så hardt å takle det. Virkelig ikke ...
Takk for det[emoji173]️
Jeg kjenner meg så godt igjen i tankene dine.. jeg gråt for meg selv ofte når jeg fikk høre om graviditeten hennes, sa til alle andre at det gikk fint osv.. men gjorde egentlig ikke det
er veldig glad for at hun kun har 1 baby i magen, siden jeg mistet tvillinger selv hadde det vært veldig tøft å takle om hun skulle vært gravid med det. Nei, det å miste ett barn er en Berg og dalbane med følelser, ingen tvil om det. Men ønsker deg lykke til videre, og det ER lov å sørge! [emoji173]️ vi takler det alle på forskjellige måter.
A
Asdfklmno
Guest
S
sørlandssnuppa
Guest
Venter på fødsel nå, skal inn på mandag. Uke 21. Svigerinna mi fikk en liten gutt i desember, er så glad han kom før alt dette skjedde. Vet ikke hvordan jeg reagerer når jeg ser han, men tror det går fint. Hun har mista (rett før dette barnet) så hun vet, det hjelper veldig.
Takk for det[emoji173]️
Jeg kjenner meg så godt igjen i tankene dine.. jeg gråt for meg selv ofte når jeg fikk høre om graviditeten hennes, sa til alle andre at det gikk fint osv.. men gjorde egentlig ikke det
Her er det noen få som vet at det går alt annet enn fint, men til søsteren min har jeg bare latt som ingenting. Skjønner det hadde blitt ekstra tøft for deg om hun også skulle hatt tvillinger.
Takk. Ble ei skikkelig deppehelg dette, har enda ikke klart å samle meg sammen og det irriterer meg litt. Det begynte jo å gå så greit, så ble beina bare slått vekk under meg av noe som egentlig er en god nyhet. Håper det går seg til igjen snart, og at jeg får styring over de negative tankene igjen. For ja, det er virkelig en berg og dalbane.