Nå som 2 år er gått.....

Snickers

Snickers

Gift med forumet
Nå som to år er gått.....hva synes du? Ble det slik du forventa? Hva ble verre---evnt bedre?

Ja, jeg vet at du simpelthen elsker din lille skapning høyere enn himmelen, og at du aldri hadde trodd at du kom til å føle slik for et annet menneske noen gang....

-------------men, sånn ellers? Hvilke tanker har du?
 
At det er helt utrolig hva man klarer uten søvn. 
 
Eg er overaska over den enorme kjærligheten faktisk!
folk har jo sankka opp og ned i mente om morskjærlighet. men Mannen min var min store kjærlighet. før Maria kom hadde vi vert sammen i 6 år, og fremdeles kilte det i magen når eg viste at snart kom han heim fra jobb.. eg måtte kysse og stryke på han heile tida for han var (og er) bare heilt fantastisk.
han var litt redd for at en evt unge skulle komme i mellom oss, men eg var 100% overbevist om  at ingenting kunne sette han på noke 2.plass hos meg, han kom alltid til å vere viktigst!
så feil kan en ta
Hann er fortsatt kjempe flott altså! Men Maria er ALT! totalt og fullstendig altoppslukende, derfor eg nesten beskymrer meg for kordan det kan være mulig å få plass til to barn:)

No som trassen og meiningene hennes har komt bedre frem er eg litt overaska over kor vanskelig eg har for å heve stemmen til ho. det var jo SÅ lett å oppdra andres barn :) ho skulle vertfall ikkje få oppføre seg son og son, og ho skulle plent spise det ho fikk osv..
kremt.. ho spiser farsemat, spytter ut grønsaker, hyler når eg ikkje vil bære ho rundt i huset og ikkje får leike med vatten i timesvis :)
Men alikevell er ho jo den flotteste en kan tenke seg!

Mamma sa alltid at en veit ikkje ka dårlig samvittighet er før en får barn.. det har eg erfart også. får jo vondt av alt! bare ho ser litt tufs ut eller surver litt slår det meg i magen at prinsessa mi har det vondt, og eg burde gjøre noke med det :)

Ojj.. blei langt dette..
 
Tja, både og. Jeg snakket om det senest i går, at jeg syns det både har vært lettere, og vanskligere enn jeg hadde trodd å bli mamma.

Kunne aldri byttet det bort mot noe annet i hele verden. Og jeg kunne ikke byttet bort å være mamma for noen andre enn akkurat de jeg er mamma for!

Jeg hadde sett for meg at det skulle bli jævelig med lite søvn, syke barn, krangling med gubben, hormoner etter fødsel, osv osv..

Men igjen er jeg overasket over hvor mye jeg allikevel orker uten all den søvnen jeg mistet/mister, hvor mye jeg med glede står å stryker henne over hodet til hun sovner når hun er syk, og hvor lite krangling det er med gubben i forhold til hva jeg trodde det skulle bli. Så for meg at det skulle bli over og ut, hehe!!

Hormoner etter fødsel var selvsagt verre enn forventet da, men guud, det går jo så fort over. (For de fleste da, selvsagt).

Nei, jeg syns de 2 årene har vært de beste 2 årene av mitt liv. Både på godt og vondt!! :)
 
Utrooooolig hvor tålmodige man blir!
Og jeg hadde aldri i verden gjetta at en helt på trynet rævva dag, kunne bli reddet av en liten tass som sier "takk takk, mamma! Gla i dej!" Da bare smeeeeelter hjertet mitt <3
Jeg har nok blitt mest overraska over hvor opptatt og travel man er. Hverdagen blir veldig ensidig. Altså mandag til fredag. Vi som har et godt stykke til og fra jobb, ferdig på jobb kl. 16, leggetid kl. 18.45.... Sier seg selv at det må organiseres.
Og aldri hadde jeg trodd at det å handle barneklær er morsommere enn å handle til seg selv, hohoho ; D

Edit: Og når jeg på nyttårsaften måtte vie en halvtime fra 23.45 til 00.15 på å stryke håret, trøste og synge til en redd, liten gutteladd... Det er den beste nyttårsfeiringa jeg noengang har vært med på! <3
 
Min febbis er jo min nr 3, og visst hadde vi tanker om hvordan det kom til å bli.....2 voksne på 3 barn, f.eks.....da er det ikke "hver sin" lenger...hihi ;-)

Men, det har gått over all forventning. Barn nr 3 har gått mye lettere enn jeg hadde trodd.

Også tenke seg til, jeg har 3 barn som gleder meg i hverdagen. Trippel glede!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp