Hei! Først må jeg gi deg en stor klem! For jeg forstår virkelig hva du går igjennom nå.
Jeg har akkurat samme problemet som deg, og rett før termin i midten av januar, blokkerte det seg for meg også. Sliter veldig med panikkangst for det meste, seriøst! For ting som å være alene, spesielt om natten, dra på besøk, på butikken, for smerte, sykdom, og masse mer. Dette var bare de store tingene. Blir litt mye til tider ja.
Men det var angående fødselen jeg ville fortelle om. En og en halv uke før termin datt fødselsangsten over meg, som en bombe. Ikke helt overraskende, for jeg regnet med den kom, bare ikke så plutselig.
Jeg tenkte som så, at jeg måtte fjerne så mange angstskapende ting som mulig, for å i det hele tatt klare å fungere fram mot fødsel. Og samtidig gjøre tanken på fødselen så lite skremmende som mulig. De tingene jeg gruet meg til ved fødselen, som smertene, at noe skulle gå galt, bare det å gå å vente på at den skulle starte, men allermest det å få et angstanfall under fødsel og gå i sjokk å ikke klare å gjøre "jobben" min, snakket jeg med jordmødrene hver dag om, for å få bearbeidet det hele så mye som mulig.
Jeg ville ha keisersnitt, i det minste som reserveplan, for å vite at de kunne gjøre jobben for meg hvis jeg skulle svikte. For i utgangspunktet ville jeg ha en normal fødsel bare for å få oppleve det fantastiske ved det hele.
Og jeg snakket med jørdmødrene på føden og de laget et skriv om meg som alle som kom på jobb ble informert om. DET var befriende, når jeg presenterte meg visste de nøyaktig hva jeg slet med, og jeg slapp å forklare meg opp og i mente.
Jeg følte meg kjempetrygg faktisk. For de var kjempeflinke, og tok utrolig godt vare på meg, og tok utrolig mye hensyn. Fikk samtale med jordmor hver eneste dag fram mot fødsel for å bearbeide tankene. Og psykolog samtidig. Fikk virkelig mobilisert hjelp ja :)
Fikk vite at jeg kunne få sobril for å døyve den verste gruen, og bare å vite at jeg hadde den i bakhand, hjalp på. Og epidural ville også hjelpe mot smerteangsten. Og det gjorde den faktisk. Var temmelig urolig for selve epiduralen, men tenkte det var en liten pris å betale mot å kjenne smertene øke på. For smertene ga meg et angstanfall da jeg lå i badekaret, da ble apiduralen bestilt.
Fødselen gikk kjempefint, og mens jeg nærma meg tid for pressinga, og under den, var det så mye annet som skjedde i kroppen min at det var rett og slett ikke plass til angsten. Og da må jeg si at den og jeg går hånd i hånd til vanlig.
Før fødselen traff jeg en utrolig koselig dame, som hadde slitt med akkurat det samme som meg, (hun hadde enda født tre stykker, og slet kanskje mer enn meg ved sin førstefødte), og hun hadde en ting å si: Skrekken er verst! Og for min del stemte det.
Beklager at dete ble såpass langt, ville bare fortelle deg dette for å si at du ikke er alene. Og kanskje det hjelp å høre hva jeg gjorde for å gjøre det enklest mulig. Enda en stor klem til deg, håper du og klarer å fjerne mest mulig av DINE "angstspøkelser". Lykke til
