Lizziee
Flørter med forumet
Heihei :)
Jeg er ei jente på 25 år. Venter nå en liten skatt i beg. av Oktober.
Fra før av har jeg ei nydelig prinsesse på 4.
Har et lite behov for å fortelle om min situasjon. Da den ikke er helt vanlig.
Pappaen til min datter er spillegal, og vi flyttet fra han romjulen 2009.
Det sitter fremdeles tungt.
Høsten 2010 var jeg på venninneferie i Tyrkia og traff en kjekk mann. Jeg har hele tiden vært skeptisk. Men på samme tid hatt et stort behov for å finne ut hva mine følelse betydde. Sisste gang jeg var nede(januar) ble jeg gravid. Såå langt fra mine planer som overhodet mulig. En krise rett og slett. Min kjæreste ble kjempeglad for dette og lovet meg at vi skulle få det til.(jeg var fast bestemt på at abort var det beste valget) Men etter en mnds tid ble det stille og han svarer ikke på telefon eller noe. Jeg har en sterk mistanke at dette er pga familie. At man skal vært gift osv..Og da var det allerede forsent med abort.
Så nå sitter jeg her. Alene. Og har millioner med bekymringer.
Men vet samtidig at jeg SKAL klare dette. Det er en mening med alt.
Jeg har klart å snu dette om til noe bra. Jeg skal bli mamma igjen og min datter skal bli storesøster. Selv om jeg blir alenemamma til to - med to forskjellige pappaer.
Jeg vet hvor lett det er å dømme min situasjon. Jeg ville sannsynligvis gjort det samme. Men det finnes en grunn bak ethvert valg. Som man ikke allltid vet før man tenker sitt. Jeg er klar over at jeg har gjort det vanskelig for meg selv,at det blir tøfft. Men jeg skal gjøre det beste utav situasjonen!
Takk for din tid :)
Lille meg :)
Jeg er ei jente på 25 år. Venter nå en liten skatt i beg. av Oktober.
Fra før av har jeg ei nydelig prinsesse på 4.
Har et lite behov for å fortelle om min situasjon. Da den ikke er helt vanlig.
Pappaen til min datter er spillegal, og vi flyttet fra han romjulen 2009.
Det sitter fremdeles tungt.
Høsten 2010 var jeg på venninneferie i Tyrkia og traff en kjekk mann. Jeg har hele tiden vært skeptisk. Men på samme tid hatt et stort behov for å finne ut hva mine følelse betydde. Sisste gang jeg var nede(januar) ble jeg gravid. Såå langt fra mine planer som overhodet mulig. En krise rett og slett. Min kjæreste ble kjempeglad for dette og lovet meg at vi skulle få det til.(jeg var fast bestemt på at abort var det beste valget) Men etter en mnds tid ble det stille og han svarer ikke på telefon eller noe. Jeg har en sterk mistanke at dette er pga familie. At man skal vært gift osv..Og da var det allerede forsent med abort.
Så nå sitter jeg her. Alene. Og har millioner med bekymringer.
Men vet samtidig at jeg SKAL klare dette. Det er en mening med alt.
Jeg har klart å snu dette om til noe bra. Jeg skal bli mamma igjen og min datter skal bli storesøster. Selv om jeg blir alenemamma til to - med to forskjellige pappaer.
Jeg vet hvor lett det er å dømme min situasjon. Jeg ville sannsynligvis gjort det samme. Men det finnes en grunn bak ethvert valg. Som man ikke allltid vet før man tenker sitt. Jeg er klar over at jeg har gjort det vanskelig for meg selv,at det blir tøfft. Men jeg skal gjøre det beste utav situasjonen!
Takk for din tid :)
Lille meg :)