dstrea
Forelsket i forumet
Hei jenter.. Eg fortalte litt for ikkje så lenge sidan, om alt dette tullet med meg,
han eg trudde var barnefar men som ikkje var det,
at den faktiske barnefar krevde ny dna-test (forståelig nok), osv.osv.
No har svaret på denne testen kommet, og han har fått det svart på kvitt.
Det han foreløpig hadde tenkt ut var:
- Eg har ingen mulighet til å ha kontakt med han, for det er så lang avstand.
...Eg har jo ikkje spurt om muligheten, eg har spurt om viljen. Om han i det heile tatt hadde lyst å møte sønnen sin på snart 1 år.
Han måtte få tenke på det..
Kanskje..
Eg blir så frustrert.
Eg forstår han vel kanskje heilt innerst langt der inne, men likevel.
Ikkje at eg hadde trudd det, men eg hadde nok håpa på - at han skulle pakke bagen, sette seg i bilen og komme nedover med ein einaste gong.
Det er mange timar å køyre frå Trondheim og hit, men det er faktisk son hans det er snakk om.
Eg veit kor kul den vetle tassen er, så eg klarar liksom ikkje å forstå at han i det heile tatt vurderar å ikkje treffe han.
Er det mulig å ikkje ville kjenne sin eigen son??
Samtidig blir eg frustrert når eg ser korleis det faktisk KAN bli.
Tenk om eg faktisk blir sittande aleine.
Heilt mutters aleine, null kontakt frå pappa.. Så skal eg oppdra junior, bruke 24/7 på han - eg meinar, det vil eg jo gjere uansett.
Men uansett kor snill han er, og kor heldig eg har vore - så forstår vel kvar og ein her, at eg treng littegrann avlastning innimellom likevel?
Kven gjer ikkje det..?
Trur kanskje det blir litt ekstra ille sidan eg no er på min 6 dag utan sigarettar.
Går veldig bra, men har eit lite svakt øyeblikk akkurat no kjenner eg. Det går over.
Ellers, god påske alle jenter!!
Måtte den bli knallfin [:)]
han eg trudde var barnefar men som ikkje var det,
at den faktiske barnefar krevde ny dna-test (forståelig nok), osv.osv.
No har svaret på denne testen kommet, og han har fått det svart på kvitt.
Det han foreløpig hadde tenkt ut var:
- Eg har ingen mulighet til å ha kontakt med han, for det er så lang avstand.
...Eg har jo ikkje spurt om muligheten, eg har spurt om viljen. Om han i det heile tatt hadde lyst å møte sønnen sin på snart 1 år.
Han måtte få tenke på det..
Kanskje..
Eg blir så frustrert.
Eg forstår han vel kanskje heilt innerst langt der inne, men likevel.
Ikkje at eg hadde trudd det, men eg hadde nok håpa på - at han skulle pakke bagen, sette seg i bilen og komme nedover med ein einaste gong.
Det er mange timar å køyre frå Trondheim og hit, men det er faktisk son hans det er snakk om.
Eg veit kor kul den vetle tassen er, så eg klarar liksom ikkje å forstå at han i det heile tatt vurderar å ikkje treffe han.
Er det mulig å ikkje ville kjenne sin eigen son??
Samtidig blir eg frustrert når eg ser korleis det faktisk KAN bli.
Tenk om eg faktisk blir sittande aleine.
Heilt mutters aleine, null kontakt frå pappa.. Så skal eg oppdra junior, bruke 24/7 på han - eg meinar, det vil eg jo gjere uansett.
Men uansett kor snill han er, og kor heldig eg har vore - så forstår vel kvar og ein her, at eg treng littegrann avlastning innimellom likevel?
Kven gjer ikkje det..?
Trur kanskje det blir litt ekstra ille sidan eg no er på min 6 dag utan sigarettar.
Går veldig bra, men har eit lite svakt øyeblikk akkurat no kjenner eg. Det går over.
Ellers, god påske alle jenter!!
Måtte den bli knallfin [:)]
Kunne tenke meg at han ville endre mening når han fikk tenkt seg om litt... 