Vet ikke helt hvor jeg skal starte.. men jeg sliter mye med dårlig samvittighet for at jeg gir gutten min mme.
Det hele startet da vi var på sykehuset. Vi kom litt skjevt ut med ammingen, og jeg ble veldig sår på begge bryst. Jeg vegret meg for å amme pga. smerten. En annen ting var at lillegutt bare hadde hatt avføring rett etter fødsel, jordmødrene på barsel stresset en del med dette, og ga lillegutt litt mme med kopp etter hver 3.time for å få fortgang på magen da de også mente at jeg ikke hadde fått produksjonen opp å gå. Dette fortsatte vi med da vi kom hjem også, da avføringen ikke hadde kommet i gang. Samt at lillegutt viste stor frustrasjon etter hver amming, akkurat som om han ikke fikk nok. Og når mme var gitt, ble han brått mye roligere. Jeg forsøkte å bare amme, men han viste stor misnøye. Ganske tydelig at jeg ikke hadde nok melk, tenker jeg.
På dag 10 kom endelig avføringen i gang. Produksjonen min har ikke økt noe, lillegutt er ikke fornøyd etter måltid med bare mm. Ga derfor første måltid med flaske. Lillegutt er nå 14 dager, og har fått flaske med mme i 4 dager. Avføringen er godt i gang, og den er som den skal. Jeg ammer kun en gang per natt, da er gutt tilfreds med bare pupp.
En annen faktor for at lillegutt får mme på flaske er at jeg sliter med migrene, og er avhengig av medisin. Den kan jeg ikke ta dersom jeg ammer. Jeg har veid for og i mot flere ganger før han kom til, om jeg klarer å la være å ta medisin når jeg har migrene sånn at han kan få mm.. Men det tror jeg ikke at jeg klarer.
Det jeg sliter med er den dumme dårlige samvittigheten for at jeg gir mme på flaske, og at det ser ut som at lillegutt blir flaskebarn. Jeg føler jeg ikke har prøvd nok med ammingen, og sitter med tanker om at jeg kunne sikkert fått det til om jeg har prøvd litt ekstra. Jeg kunne lagt han til brystet oftere, da har sikkert produksjonen gått opp (det fikk jeg ikke til i starten, da jeg hadde så såre brystknopper). Jeg var på barseltreff i dag, og jeg var den eneste blant 10 mødre som ga mme, resten ammet. Dette synes jeg var sårt. Jeg vet det blir folk av flaskebarn også, men uansett så tenker jeg veldig mye på dette.
Den dårlige samvittigheten blir ikke bedre av at fagfolk også sier at mm er det beste for barnet. Jeg har flere ganger fått høre at mm forebygger mot brystkreft og at barnet unngår x- antall sykdommer dersom man ammer..
Beklager langt og rotete innlegg, men måtte bare få dette ut. Kanskje det er flere som kjenner seg igjen?
Det hele startet da vi var på sykehuset. Vi kom litt skjevt ut med ammingen, og jeg ble veldig sår på begge bryst. Jeg vegret meg for å amme pga. smerten. En annen ting var at lillegutt bare hadde hatt avføring rett etter fødsel, jordmødrene på barsel stresset en del med dette, og ga lillegutt litt mme med kopp etter hver 3.time for å få fortgang på magen da de også mente at jeg ikke hadde fått produksjonen opp å gå. Dette fortsatte vi med da vi kom hjem også, da avføringen ikke hadde kommet i gang. Samt at lillegutt viste stor frustrasjon etter hver amming, akkurat som om han ikke fikk nok. Og når mme var gitt, ble han brått mye roligere. Jeg forsøkte å bare amme, men han viste stor misnøye. Ganske tydelig at jeg ikke hadde nok melk, tenker jeg.
På dag 10 kom endelig avføringen i gang. Produksjonen min har ikke økt noe, lillegutt er ikke fornøyd etter måltid med bare mm. Ga derfor første måltid med flaske. Lillegutt er nå 14 dager, og har fått flaske med mme i 4 dager. Avføringen er godt i gang, og den er som den skal. Jeg ammer kun en gang per natt, da er gutt tilfreds med bare pupp.
En annen faktor for at lillegutt får mme på flaske er at jeg sliter med migrene, og er avhengig av medisin. Den kan jeg ikke ta dersom jeg ammer. Jeg har veid for og i mot flere ganger før han kom til, om jeg klarer å la være å ta medisin når jeg har migrene sånn at han kan få mm.. Men det tror jeg ikke at jeg klarer.
Det jeg sliter med er den dumme dårlige samvittigheten for at jeg gir mme på flaske, og at det ser ut som at lillegutt blir flaskebarn. Jeg føler jeg ikke har prøvd nok med ammingen, og sitter med tanker om at jeg kunne sikkert fått det til om jeg har prøvd litt ekstra. Jeg kunne lagt han til brystet oftere, da har sikkert produksjonen gått opp (det fikk jeg ikke til i starten, da jeg hadde så såre brystknopper). Jeg var på barseltreff i dag, og jeg var den eneste blant 10 mødre som ga mme, resten ammet. Dette synes jeg var sårt. Jeg vet det blir folk av flaskebarn også, men uansett så tenker jeg veldig mye på dette.
Den dårlige samvittigheten blir ikke bedre av at fagfolk også sier at mm er det beste for barnet. Jeg har flere ganger fått høre at mm forebygger mot brystkreft og at barnet unngår x- antall sykdommer dersom man ammer..
Beklager langt og rotete innlegg, men måtte bare få dette ut. Kanskje det er flere som kjenner seg igjen?