Morsfølelse

Oh Dear

Oh Dear

Forumet er livet
VIP
Januar 2017
Innså i går kveld at jeg kanskje drar på en liten fødselsdepresjon.
Har jo kjent at jeg har følt meg litt nummen etter fødselen, har ikke helt skjønt at jeg har fått en datter og er blitt mamma. Har venta på at det skal virkelig slå meg, men nå kjenner jeg at kanskje morsfølelsen også mangler litt. Det er ikke det at jeg ikke er glad i henne, eller at jeg føler noe negativt om henne og det at hun er her, men mer det at jeg mangler "toppen" av de gode følelsene.
Jeg syntes hun er nydelig, stell og amming går veldig bra, jeg koser og holder og lillemor er veldig snill, gråter kun når hun blir skiftet på eller puppen bruker for lang tid til å komme på plass.
Likevel, jeg føler at jeg mangler morsfølelsen litt, og denne overveldende lykken over å ha fått en sånn nydelig og frisk baby. Toppen av følelsene er liksom barbert bort. Fortalte sambo i stad hvordan jeg hadde det, og at det skal være ganske normalt. Passet på at han fikk med seg at det er ikke at jeg er ulykkelig, jeg er bare ikke veldig lykkelig enda.
Men jeg syntes jo det er veldig trist at jeg ikke er full av morslykke, og jeg har veldig dårlig samvittighet ovenfor lillemor, selv om jeg vet hun blir tatt godt vare på.

Noen andre som har hatt det på samme måten? Og hvor lenge har det evt. vart for dere før morsfølelsen virkelig kom? Uansett hjalp det litt å dele tankene mine, tror jeg. Da jeg innså i går hvordan jeg følte det skammet jeg meg veldig, føles som om jeg har en stor stygg hemmelighet og har gjort noe galt. [:(]
 
Dette tror jeg de fleste føler i begynnelsen. Hadde det slik med alle mine. Følelsene kommer etterhvert.
 
du har nettopp opplevd det største her i verden, kanskje du trenger en liten mnd å komme over det på? kroppen er nok utmattet etter den store jobbedn, og når adrealinet forsvinner, så føler man seg kanskje litt tom?

hadde det ikke sånn selv, men vet om veninner som har følt det litt sånn.  men ta deg en prat med helsesøster, kanskje hun har noen gode råd?
 
Dette er nok ikke unormale følelser, ikke straff deg selv ved å tenke som du gjør. Kroppen og mentaliteten din er i voldsom endring, og er ikke noe du kan kontrollere. Hormonene raser, og det er ikke til å komme fra at det er slitsomt å være nybakt mamma, og pappa også for den del. [:D]

Jeg har tre barn, og da mellomste ble født manglet morsfølelsen totalt. De utroligste ting surret i hodet, men det er en annen historie. [:)]

Trekk pusten litt ekstra og slapp av, det kommer til å gå bra.
 
Dette er helt normalt, og trenger ikke være en depresjon. Jeg hadde sett det litt ann i en uke eller mer, og heller kontaktet jm eller lege om det ikke hadde bedret seg.
 
Når jeg tenker meg om, så kan det kanskje være godt for deg å snakke med en fagperson allerede nå, så ring om du føler for det.

Jøss....Dette var jo passe rotete og rart svar, men håper du forstår hva jeg mener. Jeg bare skriver etter som det dukker opp ting i hodet mitt[8D][:D]
 
Dette er veldig vanlig, ja... Flott at du prater med mannen din om hvordan du har det, for det tror jeg kan hjelpe. Det er nå rart også, dette med forventninger; Vi har en forventning om at alle skal "strutte" av lykke både når vi er gravide og når vi har født, men er DET normalt, da? En slags euforisk lykkerus 24/7...[:D]

Joda, det er nok en mellomting, og jeg kan kjenne mange øyeblikk av lykke og gleder meg over og sammen med barna mine, men går ikke rundt i en evig lykkeboble fordet...

Men hvis du har mange negative tanker om deg selv, og føler deg utistrekkelig / gråter ofte uten å forstå helt hvorfor, så tror jeg ganske sikkert at det er mange som har det sånn; Ca 15-20% av alle fødende opplever nedstemthet i forbindelse med fødselen. Ikke gå for lenge sånn, men ta kontakt med JM eller helsesøster, for de kan være en god hjelp.

Og husk; Du er en god mor, nettopp fordi du tør å kjenne på de vanskelige følelsene, og kan anerkjenne de også!!
Lykke til!

Mettas
 
Jeg hadde det akurat som deg, bortsett fra at jeg gråt ehetiden i tilegg, for jeg følte meg så fæl...
Heldigvis hadde jeg en veldig støttende mann, familie og svigerfamilie som sjønte hva som foregikk, og støttet så godt de kunne.
Kom å hjalp meg med huarbeid, passa på minsten så jeg fikk sove osv.
DEt tok meg vel ca 1 og en halv mnd før jeg begynte å føle at ting gikk bra og ikke minst at jeg hadde det godt.
Men etter det har det bare blitt bedre og bedre for hver dag som går!

Anbefaler deg å snakke med eventuelt bf eller noen du er nær om det.
Det kommer til å bli bedre [:)]
trøsteklem og lykke til!
 
Hadde det slik jeg også, men jeg fortrengte det så det ble verre[:-] Men rundt 6-8 uker etter fødselen begynte jeg å kjenne litt mer glede... Før det klarte jeg ikke si at jeg var glad i han, klarte ikke kysse han osv..

Det var tøft, men det gikk over.... Men snakk med noen om det[:)]

Jeg har enda forferdelig dårlig samvittighet pga tankene jeg hadde, men vet nå at mange har det slik, følte at jeg var den eneste[&:]

Og jeg gråt mye! Føler jeg mista dei første viktige ukene med småen, ville helst ikke holde han osv... Uff, rotete... Men er vanskelig å skrive ned følelser[;)][8D]
 
den der fantastiske lykkerusen med en gang tror jeg faktisk det er mange som ikke har
her kommer det med jevne mellomrom små drypp av intens lykke, når jeg ser på henne, når jeg holder henne eller hun gjør noe morsomt. Men er kjempeglad i henne hele tiden, elsker henne over alt, men den lykkefølelsen som mange snakker om har ikke kommet helt sånn je gtrodde i allefall
 
det er jo veldi individuelt og trenger jo ikke værer en depresjon.
men ta det opp på hs om du bekymrer deg.
di vil nokk si det ikke er uvandlig:)
 
Hadde d slik de første ukene, første mnd kanskje..
Elsket henne og alt d du skriver om..
Å så bynte å jeg å få tatt igjen litt søvn, og fått summet meg litt,å så slo d virkelig inn.
Denne jenta her var virkelig MIN..[:D][:)]
 
Slapp av. Tror de fleste har det sånn. Med min føste tok det en stund og med min andre tok det 5 dager (faktisk kom det den dagen jeg endelig fikk reise hjem og roe meg ned).
 
Slapp av og ta det med ro så ordner det seg skal du se.
 
Takk for mange gode ord!
Har tenkt jeg skulle nevne det når vi får hjemmebesøk fra helsestasjonen, og kanskje få pratet om det. Det er tøft å si høyt, begynte å gråte da jeg fortalte det til sambo. Ville liksom ikke at han skulle tro ting var skikkelig ille, eller bli redd/bekymret, eller syntes jeg var en dårlig mor. Men jeg trengte å dele det med noen. Hjelper på å skrive det ned da, og høre fra andre at de har hatt det likt. Får bare ta tiden til hjelp, og være sammen med den lille familien min. Kjenner jeg har veldig lyst på en kosestund med sambo når snuppa legger seg for kvelden. Vi skal ta kveldsstellet sammen i dag, så skal pappaen få prøve å bade henne. [:)]
 
Det er jo en stor omveldtning å bli mamma,så det er nok normalt å føle det slik....masse følelser på en gang så blir du gjerne litt passiv?uansett torr jeg det vil komme etterhvert.hun er jo bare en uke.
 
husker jeg gikk i min egen verden i begynnelsen.tenkte kun på mating stell og andre ting som gjalt babyen.men etter en stund får man bedre dreisen på det å kan slappe litt mere av[:D]syns det er fint du har noen du kan snakke med,for fødsels deprisjoner jo helt normalt å kan ramme hvem som helst,og da er det godt å ha noen å snakke med.
 
men jeg tror ikke du har det altså.[;)]
 
gratulerer foresten[:D]
 
Vet du, dette tror jeg er veldig normalt. Selv hadde jeg det ikke slik, jeg var heller tvert motsatt. Dagene etter han var født, så gråt jeg MYE og var nesten forbannet over at ingen hadde forberedt meg på de voldsomme følelsene..:P Folk hadde heller forberedt meg på at det mest vanlige var å ikke få de voldsomme følelsene i starten, men at det kommer etterhvert. Selv om det smallt veldig hos meg de første dagene, så tror jeg kanskje heller det er mer vanlig slik som du har det. Du er glad i din datter, du synes hun er nydelig og du er sikkert veldig stolt av å vise henne frem! Men husk på at dette er et menneske du ennå ikke kjenner, ting kan ta litt tid!:)

Synes likevel det kan være lurt av deg å ta det opp med helsestasjon dersom dette er noe som plager deg. Men dette kommer til å gå HELT fint!:)
stor klem!
 
Kan noen fortelle meg hva den berømte morsfølelsen egentlig består i? Er det det samme som morslykke? Og hva definerer dere da som morslykke?
 
Jeg vet hva jeg føler, men følelsene er svært motstridende. Jeg elsker sønnen min overalt på jord, selvsagt. Er alltid positiv og blid med ham, gir maksimalt, er stolt av ham og kjenner glede og lykke ved å være sammen med han. Motsatt har jeg ønsket meg tilbake til tilværelsen før han kom, har savnet friheten jeg hadde da, hatt stygge tanker om at jeg skulle ønske jeg bare kunne levert han til pappan og tatt meg en lang og god ferie. Dette fordi jeg har vært så sliten og ingenting ble som jeg ønsket (bortsett fra han-han ble mer enn hva jeg hadde håpet på, han er perfekt[:)]
 
Jeg vet ikke om jeg er deprimert eller ei, men jeg vet at jeg gjør mitt beste.
 
Som de andre sier, så er det du opplever helt normalt i starten. Vanligvis blir det bedre etter de første ukene eller månedene
 
Slik hadde jeg det også. Kan ta litt tid før ting liksom går opp for en. Når Runa var 3-4 mnd kom morsfølelsen mer og mer, eller kanskje morsfølelse er feil å si, for var jo velig glad i henne hele tiden, men jeg gledet meg mer over henne da hun ble litt eldre. Men kan fortsatt sitte og lure litt på alt dette nye som har skjedd. Føler livet har forandret seg VELDIG. Er en stor overgang å bli mor, iallefall for meg. Tror ikke du skal bekymre deg for mye, du er helt sikkert en flott mamma, og følelsene kommer mer etterhvert. Tenk på alt du har vært igjennom! Er ikke rart man blir litt nummen.
 
Førstemann ble tatt med hks. Tok meg 1-2mnd førjeg klarte å si navnet hennes.Hadde ikke noe mors følelse. Vr alltid sover HUN.Kan du ta HENNE. er det HUN som gråter.
 
Kommer en tåre den dag i dag pga det[&o] Har noen følelser ennå ang fødselen hennes og tiden etter.
 
Det er ingen stor å stygg hemmelighet åføle det sånn. Har aldri følt det sånn selv men har hat venninder som har følt det sånn å det er veldig normalt, det kommer etter hvert. Å da er det bare så deilig å være mamma[:D]. Tro meg for det kommer etter hvert[:)].
 
ORIGINAL: Frumus.

Dette tror jeg de fleste føler i begynnelsen. Hadde det slik med alle mine. Følelsene kommer etterhvert.

 
Signerer denne, men har bare èn jeg da[8D]
Morsfølelsen kommer, bare vent[:D]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp