Moralsk dilemma

[Fluffinella]

Jeg har en venninne, og vi har kjent hverandre fra vi var bittsmå.................................................................................................................................................................................. Hun er sammen med en mann hun selv sier hun ikke elsker, hun savner ham ikke når han er borte, og han bor på eget rom i kjelleren. De lever sammen som om de bor i kollektiv. Og har et barn sammen som han tar minimalt med ansvar for. Hun er ikke lykkelig, det får jeg både høre, og jeg ser det. Jeg unner henne å være lykkelig. Og nå har han fridd, og hun sagt ja... Og jeg har vanskelig for å støtte dette. .............................................................................................................................................................................................. Hvor går grensa i å unne venninna mi alt godt, være støttende i hva enn hun måtte foreta seg, eller være ærlig?

 

[Dollface]

du risikerer jo at hun trekker seg unna, blir sur eller worst case - gir f i deg...

men jeg hadde vært ærlig... noen ganger ser andre med en gang det en selv ikke ser før mange år senere...

 

[Fluffinella]

Da hun var gift forrige gang, for så å bli skilt, spurte hun om hvorfor ingen hadde fortalt henne før at det ikke kom til å funke... Så jeg ble på en måte stilt ansvarlig for hennes dårlige valg av partnerden gangen. Dette er en dame med svært sterke meninger... Og en sterk tro til at hus og mann og barn er et mål i seg selv.... Så jeg vet jeg fort kan bli store stygge ulven hvis jeg sier noe... Men denne partneren er et dårligere valg enn han forrige! For meg er ikke nødvendigvis "facebook-lykke" det samme som reell lykke!

 

[L86]

hvis hun sier selv at hun ikke elsker han, og de ikke bor på samme rom nå engang så skjønner jeg virkelig ikke greia. høres jo ut som du/andre venner kommer til å få skylden for en ny skilsmisse, for det der kan jo aldri i livet gå bra hvis det er forholda.. 
tror jeg ville prøvd å være ærlig på en forsiktig måte..

 

[Mammatoo]

Jeg hadde sagt til henne akkurat det jeg mener om det - da på en fin måte og sagt til henne at jeg sier ifra fordi jeg er glad i henne og vil hennes beste... Vil hun ikke høre på deg, så er det synd =/ Men da har du ihvertfall sagt noe og hun kan ikke komme senere og si "Hvorfor sa du ingenting?" 

 

[litjejenta]

jeg ville ha spurt henne rett ut hvorfor hun sier ja, når hun ikke elsker han. Også prikke henne i skuldra å minne på om forrige giftemål. Jeg er den personen som er ærlig mot venner, å blir dem sure, så får dem jaggu bare bli det. Jeg er ikke en nikkedukke bare for å bligjøre andre.
Som ei veninne kan du heller ikke bare sitte å høre på allt negativ, forså vær glad på hennes vegne når hun vil. Spesiellt i en slik sak.
Nei, mitt råd er å spørre henne rett ut hvorfor hun sier ja, når hun fra før har sittet å sakt masse annet.
Ja, det kan være vanskerlig. Men du har prøvd hvertfall.

Lykke til

 

[Atannia]

Ville nok sagt det til henne, selv om hun hadde blitt sur.

 

[Cailen]

Jeg har vært i en lignende situasjon, og jeg vil anbefale deg å la det ligge. Du kan eventuelt stille henne vage spørsmål om hun har tenkt godt igjennom det, men jeg ville ikke vært mer direkte enn det. Lykke til!

 

[sorciere_]

synes du skal seie noko til ho...!! :)

Mine venner verdsetter meg fordi eg seier ting som dei er, og derfor tyr dei til meg dersom dei ønsker eit ærleg svar.

Synes du skal seie at du ikkje trur det er lurt å gifte seg, fordi du ønsker at ho skal gifte seg med ein mann som ho faktisk elsker fordi det er det ho fortjener.