Lenge siden jeg har skrevet noe her inne annet enn statusoppdateringer. Har begynt på en del innlegg, men avbryter alltid midt i av en eller annen grunn. Men NÅÅ skal jeg tømme sjela her i dagboken min for det har jo skjedd sååååå masse!! Jeg kan vel for første gang på lenge si at jeg er lykkelig og virkelig bare nyter graviditeten. ENDELIG!!
Jeg har fått orden på psyken, blitt venner med barnefaren igjen og flyttet
Tror jeg må dele det opp jeg, haha!
Personlige problemer:
Jeg har slitt gjennom hele svangerskapet med mye familieproblemer.
Da jeg ble gravid tok plutselig alle kontakt med meg igjen, og selv om det var koselig, var det en stemme i meg som sa at det var falskt. At de bare brydde seg om babyen, ikke meg. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 18 år og ingen har kommet på besøk annet enn pappaen min og søsknene mine. I over 3 år har invitasjoner til familiemiddager og bursdager forsvunnet og jeg har gang på gang blitt glemt bort. Hvis noen har ringt, har de ringt for å spørre om jeg vet hvor mamma eller søsknene mine er. Ingen har ringt for å spørre om meg. Jeg har derfor hatt vanskeligheter med å forstå at de nå vil ha kontakt med MEG. Jeg har tatt opp dette med de det gjelder og de ble selvsagt veldig såret av at jeg har følt det sånn, men de har alle sammen forsikret meg om at de er her fordi de bryr seg om meg, ikke fordi jeg er gravid. Selv om de alle sammen gleder seg masse til det nye familiemedlemmet kommer.
Jeg slet mye med jobben og det har vært mye dritt der pga at firmaet kjøpte opp ett annet firma. Da jeg sluttet 24. mars var det som om jeg var en ny jente.
I tillegg har jeg blitt brukt som holdepunkt og mellommann i en stoooor familiefeide, som heldigvis har løst seg nå.
Alt i alt har jeg nå ingen bekymringer ang. familie eller jobb lenger. Og jeg føler meg 100 kg lettere!
Barnefaren:
Jeg og barnefaren begynte å prate sammen igjen 10 april. Altså prate normalt og ikke krangle.
Han spurte om jeg kunne logge på skype, jeg sa nei om og om igjen, fordi jeg ikke ville se han. Han tryglet og ba en god stund før jeg sa; Greit, du får 10 minutter fra nå. Da hadde jeg ikke sett han på skype eller "in real life" siden 11 desember. All krangling har foregått skriftlig på facebook, viber og på sms. Også en telefonsamtale her og der.
Jeg føler selv at jeg midt i hormontåka mi tok alt av følelser, minner og gode ting jeg hadde å si om bf og stengte det inne. Puttet alt i en boks og gjemte den ett sted laaangt inne i meg. Da ansiktet hans poppet opp på skjermen satt jeg med steinansikt og skulle være tøff. Jeg skulle komme meg gjennom det han ville si. Da han bare smilte og så på meg med ett blikk hvor jeg så alt av følelser og alt det vonde jeg har gjort mot ham de siste 4 månedene, strømmet alt tilbake igjen og jeg knakk sammen i gråt. Jeg hulket meg gjennom samtalen.
Jeg har spurt meg selv mange ganger om hvorfor jeg godtok å prate på skype den dagen. Og jeg har kommet frem til at fordi jeg slet med ekstrem svangerskapskvalme, i tillegg til mye annet psykisk gjennom svangerskapet, så orket jeg ikke å bearbeide bruddet mellom meg og bf. I april var jeg frisk, ferdig på jobb, og alt med familien begynte å løse seg. Så jeg hadde i mange dager før vi pratet sammen allerede jobbet meg gjennom mange ting. Og jeg var klar for å prate ut, selv om jeg ikke visste det helt da.
Dagene har gått så utrolig fort og vi har jobbet oss gjennom alle problemene våre. Jeg har innsett at jeg har vært grusomt slem mot ham, faktisk mye mer enn det han har vært mot meg. Vi har bedt hverandre om unnskyldning, jeg fikk passordet til facebooken og mailen hans og fikk lese det jeg ville. Facebooken er full av meldinger til mennesker han kjenner i Norge hvor han har bedt om hjelp til å prate med meg og hjelp til å komme til Norge. Mailen er full av mailer fra finn.no, hvor han har lett etter jobb og arbeid, mailer til den norske ambassaden i Athen og udi. Han har skrevet en del usanne ting om meg (som om at jeg drakk, festet, røyket osv under svangerskapet) men alt i alt satt jeg igjen med en følelse av at jeg var stolt av han. Han har virkelig prøvd, og jeg har sett at han har kjempet for meg og barnet vårt. Da jeg fortalte han dette på skype knakk han sammen i gråt på skype. Og all tvil i meg forsvant.
Jeg fortalte han at jeg følte meg som dritt og at jeg innså at jeg har gjort mye feil og vært egoistisk. Her sitter det ett menneske og gjør alt han kan for å få lov til å være pappa, og jeg sier at han ikke får lov. Pga barnslige krangler.
Da jeg så han gråte etter at jeg sa alt det til han, skjønte jeg hvor mye jeg har såret han ved at jeg ikke klarte å bearbeide alt som har skjedd.
Jeg vet jeg har skrevet mye stygt om han her inne tidligere, og jeg angrer ikke på det, men jeg innser jo nå at jeg har skrevet mye rart i sinne, og jeg har også sagt mye stygt til han i sinne.
Nå sitter vi her to måneder senere og det er 19 dager til han kommer til Norge. Han kommer først og fremst for å få være med på fødselen, og for at vi skal kunne prate ut ansikt til ansikt. Etter det får vi ta en dag av gangen og se om vi blir sammen igjen eller ikke.
Det viktigste for meg er at vi er venner igjen og at vi prater sammen mange ganger daglig og at vi begge har sønnen vår i fokus. Vårt viktigste mål nå er at vi kan samarbeide om å være foreldre. Og at sønnen vår skal få ha begge foreldrene sine rundt seg!
Jeg skal ikke skylde på hormoner eller graviditeten oppi det her, men herregud for ett hormontroll jeg har vært, haha! Har lest igjennom gamle innlegg og meldinger til barnefaren, og blir litt småflau over hvor sint jeg har vært!
Mye har jo vært med god grunn da han har sagt mye stygt til meg, som jeg har reagert på. Og jeg gikk jo til politi og advokat av en grunn. Men når all kommunikasjon har vært skriftlig "glemmer" man litt hvem mottakeren er. Jeg kunne aldri sagt det jeg har skrevet høyt til han. Fordi det er forferdelig stygt og sårende. Men jeg tror vi har vokst av denne opplevelsen begge to. Vi har kranglet som sinte fjortiser, men vi har nå kommet oss ut av all dritten som voksne mennesker. (Velger jeg å tro da
).
Nå er han en stor del av hverdagen til meg og mini, han er like entusiastisk i forberedelser som det jeg er og han gleder seg mer til å hilse på mini enn det jeg gjør
Bare det å ha en å støtte seg på som faktisk er like interessert i strekkmerker, hvilke bleier jeg har kjøpt, hvor stor babyen er osv. er fantastisk!!
Etter at vi ble venner igjen har jeg klart å virkelig nyte graviditeten og innse at jeg kan bli en god mamma!!
Flytting:
Jeg har skrevet tidligere at jeg leide første etasje hos besteforeldrene mine i tre år (65kvm leilighet). Dette gikk fint i 1,5 år (bortsett fra all masingen fra gamlingene) til pappa flyttet inn til meg. Det ble fort trangt og jeg følte at han tok mer og mer over. Jeg satt derfor kun på rommet mitt. Da en venninne trengte romkamerat hoppet jeg på sjansen. Jeg var jo alene og hadde ingen planer om å få barnefaren til Norge. Jeg flyttet ut i februar, men trivdes ikke i den nye leiligheten. Jeg betalte 7000 kroner i måneden for ett soverom og følte at jeg bare ble værende der. Da kunne jeg jo like gjerne vært igjen der jeg var og ikke betalte noen husleie.
I tillegg hater hun barnefaren som gjør at han ikke kunne komme på besøk hvis jeg ble boende. Planen var først at han skulle finne seg en egen leilighet, også komme og hjelpe meg ved behov. Dette kom aldri til å fungere i praksis da han fikk forbud mot å komme inn i leiligheten. Hun sa hele tiden at det var for mitt eget beste, men jeg tror ikke det stemmer.
Derfor har jeg nå flyttet hjem til besteforeldrene mine og pappa igjen midlertidig. Så skal barnefaren bo her med oss til vi enten finner et eget sted, eller at vi flytter til det nye huset pappa har kjøpt. Evt. blir vi igjen hos besteforeldrene mine og leier min gamle leilighet igjen.
Det blir fryktelig trangt med pappa, farmor og farfar i andre etasje, lillebroren min som har flyttet til pappa fast og blir derfor bare borte to helger i mnd, og tre katter. Så kommer jeg med "kjæreste" og baby i tillegg.
Herregud for ei suppe!! Livet mitt er forferdelig komplisert I KNOW!! Men, jeg har det helt fantastisk om dagen, haha!!
Og det syntes på magen. Jeg var knøttliten, spiste nesten ikke og det så man på veksten til mini. Etter at alt dette har løst seg har magen poppet og alle sier at jeg stråler!
Jeg har begynt å gå opp i vekt, mini vokser som han skal og jeg kunne ikke hatt det bedre!
Håper å være flyttet ut innen torsdagen, så jeg kan begynne å pakke ut.