Mitt første brudd.En vanskelig tid

Irenemor82

Forumet er livet
Hei[:)]

Føler behov for å fortelle hva jeg går igjennom nå.. Hvis noen gidder å lese..
Jeg vet det hjelper å snakke om ting.Få andres synspunkter og kanskje se litt annerledes på ting etter andres meninger..

Jeg har vært i ett forhold i 9 år. I mars ble vi enige om å avslutte forholdet fordi vi vil forskjellige ting og er ganske forskjellige. Vi elsker hverandre men er utrolig avhengi av hverandre, så det er vel grunnen til at det har blitt så mange år..
Vi gjorde det ikke slutt med engang for vi måtte jo selge leiligheten og det kunne ta sin tid.

Jeg har slitt med depresjoner og angst gjennom hele forholdet og siden jeg var 20 år har jeg ønsket barn med han. Men han ville ikke. Han satte krav hele tiden. Fornuftige krav da. Som å eie leilighet og fast jobb..
Ikke lett når alle rundt meg fikk barn og jeg måtte vente år etter år.. Ble ikke mindre deprimert liksom..

Uansett, så hadde jeg det faktisk ganske bra med meg selv de 4 første mnd i år. Hadde sluttet med antidepressiva og var glad. La tanken om barn på hylla og likte tanken på at nå skulle jeg bli singel og bare tenke på meg selv.

Sånn gikk det ikke. Jeg begikk mitt livs største tabbe. Har driti meg ut og jeg skammer meg..
I mai følte jeg meg oversett av sambo og en på jobben ga meg oppmerksomhet.Han var rake motsettningen til sambo. Så romantisk,snill,omtenksom,sjarmerende osv. Utseendemessig så var det ikke min type men jeg falt for han. Personligheten hans.

Jeg møtte han hver dag og vi gjorde ting sammen. Jeg løy til sambo om at jeg var hos bestevenninna mi..
Sambo syntes jeg begynte å oppføre meg rart men jeg nekta for at jeg hadde møtt noen. Stakar sambo,jeg levde som om han ikke fantes[:(] Gjør så vondt å tenke på..

Uka jeg hadde eggløsning hadde jeg sex med begge to og da er det noe jeg må legge til..
Jeg "tvang" på en måte sambo å bli klar for barn for 2 år siden.Da var jeg lei av ventinga. Han hadde ubeskytta sex med meg for han ville ikke miste meg selv om han ikke var klar. Jeg hadde jo oppfylt krava hans. Og da begynte han med at han ville vente til vi var 25år og når den tiden kom så viste det seg at han rett og slett ikke ville. Pga maset mitt i 5 år hadde han fått avsmak på barn.
Men frykten for å miste meg gjorde at han ble med på det. Tiden gikk og jeg ble ikke gravid. Kjenner kroppen godt å visste godt når eggløsninga var osv. Til slutt tenkte jeg at det var nok noe galt med meg.

Så tilbake til den uka jeg hadde sex med begge to.
Jeg syntes det ble helt feil men jeg ville ikke at sambo skulle skjønne det hvis jeg sa nei til sex hver gang. Jeg sa jeg var i eggløsningsuka og ba han bruke kondom.
Men jeg brukte ikke kondom på han andre[&:]
Tenkte at mensen kommer uansett for det er jo noe galt med meg.
2 uker etter fikk jeg en positiv test..
Da skjønte jeg at jeg hadde driti meg ut. Og at det mest sannsynlig er noe galt med sambo[:(]

Uka etter den positive testen fortalte jeg alt til sambo på tlf mens vi var på jobb..
Det var helt forferdelig[:(]
Jeg flyttet til BF og sambo kontaktet megler så vi fikk satt i gang salget av leiligheten.Nå var det ingenting som holdt oss igjen..

Depresjonene kom tilbake pluss hormoner. Det gjorde at jeg behandlet BF dårlig men han bare tok i mot alt for han var så forelska og glad for at han skulle bli pappa.Selv om vi nettopp hadde blitt kjent med hverandre.Jeg skjønte at dette var hel feil og jeg angra så mye på alt. Jeg var ikke forelska. Jeg såra han og flytta hjem til mamma. Måtte opp i leiligheten noen gang og det var så vondt når sambo ikke ville se på meg eller snakke men herregud jeg skjønner jo det. Det jeg hadde gjort var jo helt... har ikke ord for det[>:]
Han hadde det vondt.
Jeg hadde ferie en hel mnd og kom hjem noen ganger. Vi begynte å snakke sammen og etter mye grining og krangling så klarte vi å bli venner igjen. Det var godt det. Utrolig hva man kan takle etter så mange år sammen.
Jeg fikk flytte hjem igjen og nå skulle vi få solgt leiligheten.
Endte med at vi hadde sex og ting skle fort tilbake til sånn vi hadde det...

Nå har vi solgt og skal flytte hver for oss om 11 dager. Jeg er 16uker på vei og klarer ikke helt glede meg over at jeg skal endelig få det jeg ville.    Barn. Jeg skal bli mamma[8|][>:]  For det var ikke sånn her livet mitt skulle bli..
Livet mitt har jeg snudd på hodet. Går fra ett 9 årig langt forhold til å bli singel og alenemor med depresjoner..Å nå som det nærmer seg at jeg skal bli selvstendig i en alder av 26år så har jeg fått panikk.For når vi flytter så er vi helt ferdige og skal leve livet fra hverandre[:(][:(][:(]
Gruer meg til å ikke ha han i livet mitt lenger.. Kommer så klart til å ha litt kontakt men han syns det er vanskelig å se magen min vokse og han vet ikke hvordan han vil takle det fremover.
Jeg vet jeg betyr mye for han og at dette gjør like vondt for han som for meg..

Så jeg har det så vondt for tiden. Føler ikke at jeg kan slappe av og glede meg før jeg får flytta for meg selv.Da skal jeg liksom begynne livet på nytt. Denne ventetiden med å bo sammen han gjør det bare værre..
Han er min og jeg hans første kjæreste. Vi ble sammen når vi var 16år. Så det er mitt første brudd.

Nå bare gråter jeg[:(]

Takk for at du gadd å lese...
 
Oj...Kjære deg...Kan ikke være helt lett gitt...[&o]
Uansett nå så er det han andre da som er pappa'n,og ikke ex igjennom 9år?
Vet egentlig ikke så mye hva jeg skal si...Men kanskje du burde vært hos en psykolog!?[8|]
Uansett,lykke til...Og håper ting på en måte blir greit!
 
åj åj åj... enig med star83 om at du bør prate med fagfolk, depresjoner er litt skumle... å det du opplever nå, er mye å ta innover seg å klare og takle på en grei måte, og om du har slitt med deprisjoner før, er det bedre å være føre var en etter snar!
 
Vil gi deg en stor klem! Og anbefale deg å snakke med noen!
 
Takk for klemmen[:)]

Nå skal jeg starte livet på nytt eller kanskje man sier ett nytt kapittel i livet så tror da at humøret vil stige og jeg får kontroll på "hodet" mitt igjen. Vet godt at jeg må gjøre ting hver dag,ting som gjør meg glad, ikke sitte mye alene osv så jeg føler at dette skal jeg klare[:)]

Har ei bestevenninne som er god å snakke med, som gir råd og hjelper meg til å tenke annerledes. Hun vet alt om depresjoner siden hun sliter med det selv.

God helg
 
...
 
Jeg er uten ord.
Jeg må si at du opp alt dette her må hver sinnsykt tøft. dette er skikkelig prøvelse på livet.
Hold ut!!!
 
Dette må være en svært tøff tid for deg. Bruk vennene dine til å få pratet ordentlig ut.
*stor klem*
 
.
 
Hei Irenemor.
 
Å være i et langt forhold for så å bryte ut og skal begynne livet på nytt,med et lite barn i magen,er en stor utfordring. Det du kan trøste deg med er at du er ikke alene i verden om å oppleve dette. Men du skrev at barnefaren gledet seg til å bli pappa.Nå vet jeg ikke om dere er venner pr i dag,hvis ikke bør du kanskje prøve å få en positivkontakt med ham? Du kan jo bli overrasket over hvor mye hjelp han kan være uten å være kjæresten din. Det lille barnet som snart kommer til verden vil være krevende den første tiden.Og sliter du med depresjoner kan dette føre til at du mangler overskudd og energi i herdagen til å takle den lille bylten som plutselig vil kreve alt av deg.
 
Jeg håper at ting ordner seg for deg og at du vil kunne glede deg over det vakkre som snart skal skje. Du er ikke alene.Bare husk det:-)
 
Takker for støttende og gode ord..

Tiden leger alle sår og ting begynner å se lysere ut[:)]
 
Livet skal visst ikke være lett[&o] Men det er bra at ting begynner å se litt lysere ut for deg og den lille i magen. Ønsker deg masse lykke til videre - måtte framtiden din bli lys og god![:)] Du kommer til å bli en kjempegod mamma for din kommende prinsesse[:)]
 
Takk[:D][:D]
 
så trist , ble sikkelig lei meg. livet er ikke lett . jeg vil fortelle deg min historie hvis du vil høre, jeg skjønner deg når du sier dere var hverandres første, for det er jeg og min mann også . vi var 16 da vi møttes eller jeg da, han er 2 år eldre enn meg.  nå er jeg 24 vi har vært sammen 8 år og vi venter barn nr 2 25 desember, men det har vært tøft og er forsatt det, som regel så sitter jeg hjemme hver helg og han er med kompiser, liker det ikke tar det opp med han men han sier at han kjønner men det er samme igjen, har prøvd å gå fra han flere ganger men  siste minutt klarer han å overtale  meg, kjempe slitsomt. veit ikke hva jeg skal gjøre...... litt om meg da. det meg deg er slitsomt men tenk positivt er ikke lett skjønner deg, for du har jo ikke opplevd brudd før, lurer også på hvordan du skal takle det , for jeg har jo ikke opplevd brudd heller , er liksom spørsmåls tegn. men det med at du var utro mot han er at hangidde deg ikke nok oppmerksomhet  osv trur jeg. ikke tenk negativt  du trengte sikkert den oppmerksomheten du fikk av han andre, synd at det blir en unge ut av det. men livet er ikke som vi planlegger. vi må være sterke å tenke positivt min anbefaling er at stol på deg , ikke hør på andre hør etter hav du vil. husk at du er vært mye ikke gjør at folk (gutter ) tråkker på deg. skjønner deg veldig godt det eneste jenter vil ha KJÆRLIGHET,lykke til
 
ORIGINAL: ~Star83~

Oj...Kjære deg...Kan ikke være helt lett gitt...[&o]
Uansett nå så er det han andre da som er pappa'n,og ikke ex igjennom 9år?
Vet egentlig ikke så mye hva jeg skal si...Men kanskje du burde vært hos en psykolog!?[8|]
Uansett,lykke til...Og håper ting på en måte blir greit!


 
offe off,sender deg mangen trøste klemmer
 
ORIGINAL: lene...

ORIGINAL: ~Star83~

Oj...Kjære deg...Kan ikke være helt lett gitt...[&o]
Uansett nå så er det han andre da som er pappa'n,og ikke ex igjennom 9år?
Vet egentlig ikke så mye hva jeg skal si...Men kanskje du burde vært hos en psykolog!?[8|]
Uansett,lykke til...Og håper ting på en måte blir greit!



offe off,sender deg mangen trøste klemmer
 
Så godt å få trøst og støtte[:)]

Selv om det har gått 7mnd siden det ble slutt og nesten 3 mnd siden vi flytta fra hverandre så føles det ikke sånn.. Det å venne seg til at jeg ikke "har" han lenger er vanskelig. Han er ikke min lenger[>:]

Nå har jeg flytta for meg selv og trives i leiligheten så det hjelper veldig på humøret[:)]
Kan ikke si jeg er deprimert lenger. Eneste jeg sliter med nå er bruddet..
Vi har masse kontakt da. Gjør venneting sammen[:D] Det er godt. Godt å føle at han fortsatt trenger meg for han er en av de gutta som er litt hjelpesløse hehe[8D] Jeg som tok meg av mange ting når vi var sammen så det er litt vanskelig for han å plutselig måtte gjøre alt selv..

Nå nærmer det seg fødsel og jeg kjenner jeg begynner å bli utålmodig. Vil møte henne og bli mamma[:D]

Gruer meg litt til den tiden for tror jeg han kommer til å trekke seg unna og starte sitt nye liv uten meg.
Prøver å ikke ta sorgen på forskudd og som han sier så er jeg ikke synsk så jeg kan jo ikke vite om det skjer eller ikke hehe men han vet ikke han heller...sier han.

Ellers har jeg det vel bra.. så bra jeg kan ha det i min situasjon[:)]

God jul og godt nytt år. Måtte 2009 bli ett fantastisk år for mange[:D][:D]
 
Så godt at det går bedre med deg.. Så fint at du og "eksen" har god tone og møtes innimellom.. Det kan jo hende dere kan fortsette sånn når snuppa kommer og[:)] Jeg ønsker deg hvertfall masse lykke til videre! [:)] 
 
Så flott å høre at det ser lysere ut for deg. En trist historie, men ser ut som det kan løse seg på en bra måte. Fint at du kan ha pos kontakt med x uten å føle at du må inn i et kjæresteforhold igjen. Ikke gjør det derso, dere ikke føler dere klar. Det er fort gjort å gli inn i gamle vaner... men det kan jo være når prinsessen kommer at han forelsker seg i henne også, og ser at han kan leve med dere likevel. Vær da 100% sikker på at det er det du vil dersom det skjer, hvis ikke, vil han sikkert kunne være en god støtte for deg likevel. Og ikke glem BF oppi dette her. Han er faren til barnet og selv om dere ikke blir sammen, og dere må kunne samarbeide om samværstid og mye annet som vil dukke opp gjennom barnets oppvekst. Ta vare på det du har, du virker å være en flott og fornuftig jente med beina på jorda. Lykke til videre med fødsel og samliv! Klem.
 
Hei
 
Det var litt av en situasjon du har havnet i. Føler meg deg!
 
Mitt råd til deg er: Prøv å se det positive i det negavtive.
 
Et nytt lite menneske som du har lagd er i ferd med å forandre livet ditt. Legg til side vonde tanker om ex samboeren og dumme valg du har tatt tidligere. Alle har sin bagasje, det viktigste er å fokusere 100% på deg og babyen din.
 
Masse lykke til!
 
Back
Topp