Irenemor82
Forumet er livet
Hei[:)]
Føler behov for å fortelle hva jeg går igjennom nå.. Hvis noen gidder å lese..
Jeg vet det hjelper å snakke om ting.Få andres synspunkter og kanskje se litt annerledes på ting etter andres meninger..
Jeg har vært i ett forhold i 9 år. I mars ble vi enige om å avslutte forholdet fordi vi vil forskjellige ting og er ganske forskjellige. Vi elsker hverandre men er utrolig avhengi av hverandre, så det er vel grunnen til at det har blitt så mange år..
Vi gjorde det ikke slutt med engang for vi måtte jo selge leiligheten og det kunne ta sin tid.
Jeg har slitt med depresjoner og angst gjennom hele forholdet og siden jeg var 20 år har jeg ønsket barn med han. Men han ville ikke. Han satte krav hele tiden. Fornuftige krav da. Som å eie leilighet og fast jobb..
Ikke lett når alle rundt meg fikk barn og jeg måtte vente år etter år.. Ble ikke mindre deprimert liksom..
Uansett, så hadde jeg det faktisk ganske bra med meg selv de 4 første mnd i år. Hadde sluttet med antidepressiva og var glad. La tanken om barn på hylla og likte tanken på at nå skulle jeg bli singel og bare tenke på meg selv.
Sånn gikk det ikke. Jeg begikk mitt livs største tabbe. Har driti meg ut og jeg skammer meg..
I mai følte jeg meg oversett av sambo og en på jobben ga meg oppmerksomhet.Han var rake motsettningen til sambo. Så romantisk,snill,omtenksom,sjarmerende osv. Utseendemessig så var det ikke min type men jeg falt for han. Personligheten hans.
Jeg møtte han hver dag og vi gjorde ting sammen. Jeg løy til sambo om at jeg var hos bestevenninna mi..
Sambo syntes jeg begynte å oppføre meg rart men jeg nekta for at jeg hadde møtt noen. Stakar sambo,jeg levde som om han ikke fantes[:(] Gjør så vondt å tenke på..
Uka jeg hadde eggløsning hadde jeg sex med begge to og da er det noe jeg må legge til..
Jeg "tvang" på en måte sambo å bli klar for barn for 2 år siden.Da var jeg lei av ventinga. Han hadde ubeskytta sex med meg for han ville ikke miste meg selv om han ikke var klar. Jeg hadde jo oppfylt krava hans. Og da begynte han med at han ville vente til vi var 25år og når den tiden kom så viste det seg at han rett og slett ikke ville. Pga maset mitt i 5 år hadde han fått avsmak på barn.
Men frykten for å miste meg gjorde at han ble med på det. Tiden gikk og jeg ble ikke gravid. Kjenner kroppen godt å visste godt når eggløsninga var osv. Til slutt tenkte jeg at det var nok noe galt med meg.
Så tilbake til den uka jeg hadde sex med begge to.
Jeg syntes det ble helt feil men jeg ville ikke at sambo skulle skjønne det hvis jeg sa nei til sex hver gang. Jeg sa jeg var i eggløsningsuka og ba han bruke kondom.
Men jeg brukte ikke kondom på han andre[&:]
Tenkte at mensen kommer uansett for det er jo noe galt med meg.
2 uker etter fikk jeg en positiv test..
Da skjønte jeg at jeg hadde driti meg ut. Og at det mest sannsynlig er noe galt med sambo[:(]
Uka etter den positive testen fortalte jeg alt til sambo på tlf mens vi var på jobb..
Det var helt forferdelig[:(]
Jeg flyttet til BF og sambo kontaktet megler så vi fikk satt i gang salget av leiligheten.Nå var det ingenting som holdt oss igjen..
Depresjonene kom tilbake pluss hormoner. Det gjorde at jeg behandlet BF dårlig men han bare tok i mot alt for han var så forelska og glad for at han skulle bli pappa.Selv om vi nettopp hadde blitt kjent med hverandre.Jeg skjønte at dette var hel feil og jeg angra så mye på alt. Jeg var ikke forelska. Jeg såra han og flytta hjem til mamma. Måtte opp i leiligheten noen gang og det var så vondt når sambo ikke ville se på meg eller snakke men herregud jeg skjønner jo det. Det jeg hadde gjort var jo helt... har ikke ord for det[>:]
Han hadde det vondt.
Jeg hadde ferie en hel mnd og kom hjem noen ganger. Vi begynte å snakke sammen og etter mye grining og krangling så klarte vi å bli venner igjen. Det var godt det. Utrolig hva man kan takle etter så mange år sammen.
Jeg fikk flytte hjem igjen og nå skulle vi få solgt leiligheten.
Endte med at vi hadde sex og ting skle fort tilbake til sånn vi hadde det...
Nå har vi solgt og skal flytte hver for oss om 11 dager. Jeg er 16uker på vei og klarer ikke helt glede meg over at jeg skal endelig få det jeg ville. Barn. Jeg skal bli mamma[8|][>:] For det var ikke sånn her livet mitt skulle bli..
Livet mitt har jeg snudd på hodet. Går fra ett 9 årig langt forhold til å bli singel og alenemor med depresjoner..Å nå som det nærmer seg at jeg skal bli selvstendig i en alder av 26år så har jeg fått panikk.For når vi flytter så er vi helt ferdige og skal leve livet fra hverandre[:(][:(][:(]
Gruer meg til å ikke ha han i livet mitt lenger.. Kommer så klart til å ha litt kontakt men han syns det er vanskelig å se magen min vokse og han vet ikke hvordan han vil takle det fremover.
Jeg vet jeg betyr mye for han og at dette gjør like vondt for han som for meg..
Så jeg har det så vondt for tiden. Føler ikke at jeg kan slappe av og glede meg før jeg får flytta for meg selv.Da skal jeg liksom begynne livet på nytt. Denne ventetiden med å bo sammen han gjør det bare værre..
Han er min og jeg hans første kjæreste. Vi ble sammen når vi var 16år. Så det er mitt første brudd.
Nå bare gråter jeg[:(]
Takk for at du gadd å lese...
Føler behov for å fortelle hva jeg går igjennom nå.. Hvis noen gidder å lese..
Jeg vet det hjelper å snakke om ting.Få andres synspunkter og kanskje se litt annerledes på ting etter andres meninger..
Jeg har vært i ett forhold i 9 år. I mars ble vi enige om å avslutte forholdet fordi vi vil forskjellige ting og er ganske forskjellige. Vi elsker hverandre men er utrolig avhengi av hverandre, så det er vel grunnen til at det har blitt så mange år..
Vi gjorde det ikke slutt med engang for vi måtte jo selge leiligheten og det kunne ta sin tid.
Jeg har slitt med depresjoner og angst gjennom hele forholdet og siden jeg var 20 år har jeg ønsket barn med han. Men han ville ikke. Han satte krav hele tiden. Fornuftige krav da. Som å eie leilighet og fast jobb..
Ikke lett når alle rundt meg fikk barn og jeg måtte vente år etter år.. Ble ikke mindre deprimert liksom..
Uansett, så hadde jeg det faktisk ganske bra med meg selv de 4 første mnd i år. Hadde sluttet med antidepressiva og var glad. La tanken om barn på hylla og likte tanken på at nå skulle jeg bli singel og bare tenke på meg selv.
Sånn gikk det ikke. Jeg begikk mitt livs største tabbe. Har driti meg ut og jeg skammer meg..
I mai følte jeg meg oversett av sambo og en på jobben ga meg oppmerksomhet.Han var rake motsettningen til sambo. Så romantisk,snill,omtenksom,sjarmerende osv. Utseendemessig så var det ikke min type men jeg falt for han. Personligheten hans.
Jeg møtte han hver dag og vi gjorde ting sammen. Jeg løy til sambo om at jeg var hos bestevenninna mi..
Sambo syntes jeg begynte å oppføre meg rart men jeg nekta for at jeg hadde møtt noen. Stakar sambo,jeg levde som om han ikke fantes[:(] Gjør så vondt å tenke på..
Uka jeg hadde eggløsning hadde jeg sex med begge to og da er det noe jeg må legge til..
Jeg "tvang" på en måte sambo å bli klar for barn for 2 år siden.Da var jeg lei av ventinga. Han hadde ubeskytta sex med meg for han ville ikke miste meg selv om han ikke var klar. Jeg hadde jo oppfylt krava hans. Og da begynte han med at han ville vente til vi var 25år og når den tiden kom så viste det seg at han rett og slett ikke ville. Pga maset mitt i 5 år hadde han fått avsmak på barn.
Men frykten for å miste meg gjorde at han ble med på det. Tiden gikk og jeg ble ikke gravid. Kjenner kroppen godt å visste godt når eggløsninga var osv. Til slutt tenkte jeg at det var nok noe galt med meg.
Så tilbake til den uka jeg hadde sex med begge to.
Jeg syntes det ble helt feil men jeg ville ikke at sambo skulle skjønne det hvis jeg sa nei til sex hver gang. Jeg sa jeg var i eggløsningsuka og ba han bruke kondom.
Men jeg brukte ikke kondom på han andre[&:]
Tenkte at mensen kommer uansett for det er jo noe galt med meg.
2 uker etter fikk jeg en positiv test..
Da skjønte jeg at jeg hadde driti meg ut. Og at det mest sannsynlig er noe galt med sambo[:(]
Uka etter den positive testen fortalte jeg alt til sambo på tlf mens vi var på jobb..
Det var helt forferdelig[:(]
Jeg flyttet til BF og sambo kontaktet megler så vi fikk satt i gang salget av leiligheten.Nå var det ingenting som holdt oss igjen..
Depresjonene kom tilbake pluss hormoner. Det gjorde at jeg behandlet BF dårlig men han bare tok i mot alt for han var så forelska og glad for at han skulle bli pappa.Selv om vi nettopp hadde blitt kjent med hverandre.Jeg skjønte at dette var hel feil og jeg angra så mye på alt. Jeg var ikke forelska. Jeg såra han og flytta hjem til mamma. Måtte opp i leiligheten noen gang og det var så vondt når sambo ikke ville se på meg eller snakke men herregud jeg skjønner jo det. Det jeg hadde gjort var jo helt... har ikke ord for det[>:]
Han hadde det vondt.
Jeg hadde ferie en hel mnd og kom hjem noen ganger. Vi begynte å snakke sammen og etter mye grining og krangling så klarte vi å bli venner igjen. Det var godt det. Utrolig hva man kan takle etter så mange år sammen.
Jeg fikk flytte hjem igjen og nå skulle vi få solgt leiligheten.
Endte med at vi hadde sex og ting skle fort tilbake til sånn vi hadde det...
Nå har vi solgt og skal flytte hver for oss om 11 dager. Jeg er 16uker på vei og klarer ikke helt glede meg over at jeg skal endelig få det jeg ville. Barn. Jeg skal bli mamma[8|][>:] For det var ikke sånn her livet mitt skulle bli..
Livet mitt har jeg snudd på hodet. Går fra ett 9 årig langt forhold til å bli singel og alenemor med depresjoner..Å nå som det nærmer seg at jeg skal bli selvstendig i en alder av 26år så har jeg fått panikk.For når vi flytter så er vi helt ferdige og skal leve livet fra hverandre[:(][:(][:(]
Gruer meg til å ikke ha han i livet mitt lenger.. Kommer så klart til å ha litt kontakt men han syns det er vanskelig å se magen min vokse og han vet ikke hvordan han vil takle det fremover.
Jeg vet jeg betyr mye for han og at dette gjør like vondt for han som for meg..
Så jeg har det så vondt for tiden. Føler ikke at jeg kan slappe av og glede meg før jeg får flytta for meg selv.Da skal jeg liksom begynne livet på nytt. Denne ventetiden med å bo sammen han gjør det bare værre..
Han er min og jeg hans første kjæreste. Vi ble sammen når vi var 16år. Så det er mitt første brudd.
Nå bare gråter jeg[:(]
Takk for at du gadd å lese...