Mistet vår lille skatt å er gravid igjen

[Mamma til 3, derav en liten engel]

Hei!

Vil egentlig komme i kontakt med andre som har opplevd dødfødsel å som igjen blir gravid.
Vi mistet vår lille prinsesse i desember 2014, hun skulle vært født til termin 11.2.15.
vi hadde ønsket oss et lite barn felles å gleden å lykken var stor. men i fikk mange uventet blødninger tidlig i svangerskapet som er normalt de første ukene. ukene gikk å jeg fikk bekkenløsninger med hyppige kraftige kynnere fra uke 24. gikk til fysikalsk behandling å lindret med strøm.
Så oppdaget de i uke 26 at jeg hadde 4 cm åpning å ble sendt till UNN i Tromsø å bodde der i 7 uker, da de ikke kan ta i mot barn som er født før uke 35. hadde sett så frem til den 29.12 for da kan jeg dra hjem, for da var faren over. men slik endte det dessverre ikke
Da jeg var i uke 32+5 var det plutselig ikke noe liv mer, kom meg opp på sykehuset om kvelden, de siste 8 ukene var jeg veldig plaget med mye kvalme, å måtte sove meg gjennom middagen som jeg ble dårlig av. ikke noe gunstig for meg, men var eneste mulighet jeg hadde da jeg ikke kunne dra ut.
hun hadde fulgt vekst kurven sin hele tiden, å var ei livlig jente helt fra starten jeg begynte å kjenne liv. så det kom som et sjokk på ikke bre meg men også alle legene som hadde fulgt meg tett opp gjennom svangerskapet.. ingenting sa at noe var galt. hun var helt perfekt. den 11.12.14 dro jeg opp om kvelden på sykehuset, fikk bekreftet min mistanke, denne dagen hadde jeg sovet meg nesten gjennom hele dagen. så våknet opp på tidlig kvelden, dro å spiste mat å prøvde å sjekke flere ganger om det var noe liv.
jeg fikk da bekreftet det jeg hadde mistanke om, ringte min samboer som var da 4 timer unna med bil, jeg bare gråt å gråt å de timene fra han fikk beskjeden å til han kom til meg syntes jeg var en evighet, ville bare ha han sammen med meg, var redd, bekymret å ulykkelig. da falt livet vårt i grus. da han kom kl 4 på natten, var vi veldig redd på hva som ventet oss på morgenen. den natten ble det ingen søvn, kl 8 ble jeg satt i gang, trudde det skulle gå fort, men kl 23.30 først ble ei helt perfekt jente født. Vi bare gråt å gråt å kunne ikke fatte hva som ville oss så mye vondt. fødselen med henne var noe av det verste jeg noen gang har opplevd, selv med 2 fødsel tidligere som jeg har født uten noe form for smertestillende eller lindring, så var den her den vondeste i både sjel å hjerte. reagerte på at det kun var ei jordmor tilstede under fødselen, selv om vi visste at hun var død, så kunne enda mye skje. min samboer som skulle være til støtte for meg ble satt inn som hjelpe arbeider.
dette var så uproft som jeg kan si det. hun fikk panikk etter fødselen når ikke morkaken kom ut, fikk først sprøyte i låret å etter 5 min fikk jeg ei ny ei i handa. jordmora slet navlestrenge fra morkaken, å da ble jeg veldig redd, hun stakk hele handa inn for å hente den ut, det var faktisk mye vondere en selve fødselen.
Hun lå sammen med meg i senga hele natten å til dagen etter, jeg prøvde å varme henne som man gjør med en frisk baby, hun jordmoren som ar under fødselen, kom å kjeftet på meg hele natten at jeg måtte legge hun i sengen sin slik at jeg fikk sove. me hvem i alle dager får sove etter å ha opplevd noe slik, jeg sa bestemt nei hun skal være hos meg. jeg kysset henne å strøk på henne hele natten, måtte bruke tiden vi hadde på henne, hun ble stadig kaldere å kaldere å blodet rant ut av nesen å munn. Jeg elsket henne slik som de andre barna mine. jeg ble mye plaget med infeksjoner etter det hun gjorde å fikk en stor skrekk etter hele opplevelsen,
den 29.12 når jeg egentlig skulle få lov å dra hjem ble heller til at det ble begravelse. det er noe av det verste jeg noen gang har vært igjennom. Unner aldri noen å oppleve å miste et barn, for den bunnløse å tunge sorgen har vært helt forferdelig.
Selv om vi mistet vår lille engel, så var vi fast bestemt på at vi ville prøve på nytt, men med en kropp som ikke fungerte på over et år etter dette så ble vi endelig gravid igjen.
Selv om jeg ble svært glad så er jeg konstant bekymret, redd for å miste igjen. Har ikke turt å fortelle noen i min familie om dette enda, å tror jeg skal vente til jeg er godt over den periode jeg mistet sist.
Har allerede vært på to UL å skal på vår 3 nå i slutten av april, er å henvist till Unn for å sy kopp innvendig siden jeg har fått åpning så tidlig med mine to siste.

håper noen kan dele deres erfaring med meg å få en til etter en slik grusom opplevelse.

 

[Synny91]

Kondolerer så mye <3 håper alt ordner seg for dere <3
selv om vi ikke hadde samme opplevelse, så kan jeg kjenne meg igjen i så mye av det du skriver..
Jeg var gravid for første gang og alt var bare en glede! Jeg var ikke veldig dårlig i 1.trimester og i 2.trimester følte jeg meg friskere enn før svangeskapet. Alt sto bra til med den lille hele tiden.
En dag (uke 23+2) trodde jeg at jeg hadde kynnere og hadde litt mer utflod enn til vanlig (med et hint av rosa i seg). Klarte ikke helt å legge dette fra meg, så fikk komme til føden for en sjekk. Kjørte rett fra jobb, alene og prøvde å tenke at dette gikk helt fint. UL så bra ut, hjertelyden var fin, men da det skulle sjekkes gynekologisk ble jeg beordret ned av stolen i hui og hast. Det viste seg at jeg hadde 2cm åpning, og fikk sprøyter, piller og intravenøst for å stoppe fødselen.
Ting roet seg i hele 6 dager før det startet igjen, nå hadde jeg kommt meg til uke 24+1, bare rett over grensen til at de prøver å redde babyen etter fødsel. Selv om jeg hadde rier så prøvde de enda å utsette fødselen lengst mulig, men lille gull lå så langt nede at var ikke gunstig å vente lenger.
Lille Marcus ble født i hele fosterhinna, 630gr og 32cm, for oss helt perfekt<3 han ble hastet til 3D-avdelingen, å etter 4 timer fikk vi endelig se sønnen vår. Så liten, men alikevell så velskapt, han fikk bare ikke tid til å vokse seg sterk. Etter forholdene klarte Marcus seg bra, men så liten å skjør som han var så fikk han en infeksjon han ikke klarte å kvitte seg med. Etter 17 dager klarte ikke den lille kroppen mer, å Marcus fikk ta sine siste åndedrag på mor sitt bryst<3
Det var ikke lett å la det synke inn hva som hadde skjedd de siste ukene, men nå måtte alikevell en begravelse planlegges. Det var tungt, men alikevell så godt å få si farvel med støtte fra familie rundt oss<3
Jeg var såpass heldig at kroppen føltes helt som normalt igjen rett etter fødselen. Kroppen måtte bare få rense seg å blø ferdig i noen uker. Savnet etter et barn var stort, og dette var noe vi ønsket så inderlig. Så vi bestemte oss for å prøve igjen så fort det var mulig. Å ca. 2,5 mnd etter fødselen var jeg gravid igjen, lykken var stor, men også bekymringene.
Nå er jeg 15+5 uker på vei og glad 1.trimester er over. Det er ikke så lett å slappe av om dagene, men prøver å holde meg i ro og slappe av så godt jeg kan. De har ikke funnet utav hva som hendte sist, jeg hadde ingen infeksjon, barnet var friskt, livmorhalsen min var mer enn lang nok (over 4cm). Det kan være et tilfelle av stille åpning, men de vet ikke hvorfor dette skjer. Så i uke 13+5 fikk jeg satt inn en cervixring så ikke livmorhalsen skal åpne seg for tidlig. Håper dette skal hjelpe og at det ikke blir noen problemer. Nå tar vi bare en dag av gangen, mens vi venter på en liten prinsesse som skal komme til verden i oktober <3

 

[Mamma til 3, derav en liten engel]

Huff så trist å lese, kondolere så mye til dere. det er noe av det mest grusomme jeg noen gang har gått igjennom. skal også nå i mai inn å sette en cervix ring eller syes for at jeg har å harr åpning på 4 cm de siste 2 svangerskapene, så håpe å ønsker at jeg nå kan gå hjemme til fødselen skal starte i normal uke..
Så leit å ikke vite på hvorfor det går galt, jeg fikk bare beskjed at jeg hadde fått i meg en bakterie som har gått i henne å da slik at hun døde, så er veldig skeptisk til alt jeg spiser å er veldig engstelig. er snart 11 uker, å gleder meg til å bli ferdig med 1 trimester. men faren for meg er liksom ikke enda over, selv om jeg prøver å glede meg over dette svangerskapet. har termin 18 november etter UL å 11.november etter min beregning.

 

[Ensiste]

Trist å lese at du hadde en så kjip opplevelse midt oppi det verste som kunne skjedd. Men jeg forstår ikke helt hva du mener, at de ikke kan ta i mot babyer født før uke 35 på UNN? Eller der hvor du kommer fra?

Jeg fødte selv tvillinger på UNN i Tromsø i 2015, de kom i uke 26. Vi bodde på sykehuset i tre måneder før vi fikk ta de med oss hjem. En mnd etter hjemreise skjedde det verst tenkelige, jeg fant gutten vår livløs i sengen. Ambulansepersonellet fikk gjenopplivet han, men den lille kroppen hadde dessverre vært for lenge uten oksygen og livet sto ikke til å redde. Han døde fire måneder gammel av krybbedød. For oss var det fryktelig vanskelig å komme tilbake på sykehuset, til alle leger og pleiere som hadde tatt så godt bare på ungene våre. Som vi hadde blitt så godt kjente med og som vi var blitt så glade i. De var alle i sorg, og de sier alle i ettertid at det er den verste julen de noensinne har hatt. At legen som tok i mot gutten vår, var den samme som måtte ta avgjørelsen om å avslutte behandlingen av den lille gutten vår var så vondt. Det var så vondt å se hvor vondt det var for henne.

Midt oppi den største sorgen vi noen gang kommer til å oppleve, fikk jeg positiv graviditetstest. Uten at vi har prøvd å få et til barn. Men vi tenkte som så at det som skjer det skjer, og det er sikkert meningen at vi skal ha dette barnet. For når man nettopp har mistet barnet sitt, er ikke sengekos øverst på lista for å si det sånn, så at det i det hele tatt går an at jeg er gravid på nytt er jo nesten et mirakel i seg selv. Vi venter nå en liten i begynnelsen av november!