Jeg skal innrømme at jeg hadde aldri trodd at jeg skulle havne i denne tråden. Men jeg vil skrive min historie i håp om at det har en terapeutisk effekt. I slutten av august var testen positiv, og både jeg og samboeren var både glade og skrekkslagne. Vi hadde jo nettopp begynt å tenke på å prøve, jeg holdt ikke kontroll på syklus, eggløsning noe, det bare klaffet med en gang.
12 uker gikk fint, og jeg tok en tidlig utralyd hvor alt så fint ut. Ordinær ultralyd kom i uke 18 og alt så bra ut, men de fikk ikke gjort alt av målinger, så vi fikk ny time noen uker senere. Den 18.12 fikk vi vite at vi ventet en liten jente i begynnelsen av mai 2019. Kjønn var ikke viktig, men det å vite kjønn gjorde det hele så mye mer virkelig. På juleaften på morgenen oppdaget jeg litt blodtilblandet silm når jeg tørka meg. Ble kjemperedd og ringte legevakt, de sa dette var ganske vanlig og jeg slappet av. Men det tok seg opp utover dagen, jeg valgte derfor å ringe fødeavdelingen. De sa at siden jeg ikke var 22 uker tilhørte jeg ikke dem enda, men at jeg kunne likevel få komme på en sjekk siden jeg var så nært opp mot 22 uker. Var da 21+4. Først fikk vi på ultralyden se at babyen rørte på seg, og at hjertet slo, og lettelsen var enorm. Jeg sendte da ut samboeren når de skulle gjøre GU fordi jeg tenkte at da var det bare for å sjekke at det var skjøre slimhinner eller noe slikt. Men da sa legen at hun så en vannsekk og åpning. Hun ringte overlegen, som var ganske brutal i sin beskjed, dette går ikke bra, dere mister babyen.
Jeg valgte å gi beskjed til samboeren min selv. Og ordene "vi mister henne, vi mister babyen vår" glapp ut av min munn og jeg trodde jeg skulle kaste opp. Fikk informasjon om svak livmorhals som årsak - cervix svikt. Og den 25.12 kl 7.15 fødte jeg den lille jenta vår, som døde en stund etterpå. Det er det vondeste jeg noen gang har opplevd. Den fysiske smerten var ingenting sammenlignet med den helt enorme psykiske smerten, og følelsen av å være total mislykket.
En uke har gått siden det verste døgnet i mitt liv startet. Og jeg kan enda ikke helt fatte hva som har skjedd. Det har vært og er så tungt at jeg ikke helt fatter hvordan livet noen gang kan bli fint igjen. Jeg som var så helt enormt glad i livet. Har fått beskjed om at ved neste svangerskap vil jeg få meget tett oppfølging, lutinus (progesteron) og cerclage (bånd rundt livmorhalsen). Jeg sliter med en følelse av håpløshet og jeg klarer ikke helt å tenke meg at dette kan gå bra, selv med cerclage og tett oppfølging. Det er ikke mye informasjon og erfaringer om dette på nett, men noe er det. Og jeg håper at jeg skal få opp håpet mitt igjen, for nå er det ikke-eksisterende. Ikke bare sørger jeg over babyen jeg mistet, jeg føler og jeg sørger over at det kanskje ikke blir barn i fremtiden. Og jeg er så redd at jeg ikke skal få oppfylt drømmen om en baby og en familie med min samboer og kommende mann.
Dagene går i å prøve å overleve, og holde ut dagen slik at jeg kan få tatt en sovetbl og sove og slippe den enorme sorgen. En sorg og følelse jeg aldri har kjent maken til. Jeg gruer meg til å gå inn i 2019, året som skulle bli så fint, men som nå kjennes ut som et kommende mareritt.
12 uker gikk fint, og jeg tok en tidlig utralyd hvor alt så fint ut. Ordinær ultralyd kom i uke 18 og alt så bra ut, men de fikk ikke gjort alt av målinger, så vi fikk ny time noen uker senere. Den 18.12 fikk vi vite at vi ventet en liten jente i begynnelsen av mai 2019. Kjønn var ikke viktig, men det å vite kjønn gjorde det hele så mye mer virkelig. På juleaften på morgenen oppdaget jeg litt blodtilblandet silm når jeg tørka meg. Ble kjemperedd og ringte legevakt, de sa dette var ganske vanlig og jeg slappet av. Men det tok seg opp utover dagen, jeg valgte derfor å ringe fødeavdelingen. De sa at siden jeg ikke var 22 uker tilhørte jeg ikke dem enda, men at jeg kunne likevel få komme på en sjekk siden jeg var så nært opp mot 22 uker. Var da 21+4. Først fikk vi på ultralyden se at babyen rørte på seg, og at hjertet slo, og lettelsen var enorm. Jeg sendte da ut samboeren når de skulle gjøre GU fordi jeg tenkte at da var det bare for å sjekke at det var skjøre slimhinner eller noe slikt. Men da sa legen at hun så en vannsekk og åpning. Hun ringte overlegen, som var ganske brutal i sin beskjed, dette går ikke bra, dere mister babyen.
Jeg valgte å gi beskjed til samboeren min selv. Og ordene "vi mister henne, vi mister babyen vår" glapp ut av min munn og jeg trodde jeg skulle kaste opp. Fikk informasjon om svak livmorhals som årsak - cervix svikt. Og den 25.12 kl 7.15 fødte jeg den lille jenta vår, som døde en stund etterpå. Det er det vondeste jeg noen gang har opplevd. Den fysiske smerten var ingenting sammenlignet med den helt enorme psykiske smerten, og følelsen av å være total mislykket.
En uke har gått siden det verste døgnet i mitt liv startet. Og jeg kan enda ikke helt fatte hva som har skjedd. Det har vært og er så tungt at jeg ikke helt fatter hvordan livet noen gang kan bli fint igjen. Jeg som var så helt enormt glad i livet. Har fått beskjed om at ved neste svangerskap vil jeg få meget tett oppfølging, lutinus (progesteron) og cerclage (bånd rundt livmorhalsen). Jeg sliter med en følelse av håpløshet og jeg klarer ikke helt å tenke meg at dette kan gå bra, selv med cerclage og tett oppfølging. Det er ikke mye informasjon og erfaringer om dette på nett, men noe er det. Og jeg håper at jeg skal få opp håpet mitt igjen, for nå er det ikke-eksisterende. Ikke bare sørger jeg over babyen jeg mistet, jeg føler og jeg sørger over at det kanskje ikke blir barn i fremtiden. Og jeg er så redd at jeg ikke skal få oppfylt drømmen om en baby og en familie med min samboer og kommende mann.
Dagene går i å prøve å overleve, og holde ut dagen slik at jeg kan få tatt en sovetbl og sove og slippe den enorme sorgen. En sorg og følelse jeg aldri har kjent maken til. Jeg gruer meg til å gå inn i 2019, året som skulle bli så fint, men som nå kjennes ut som et kommende mareritt.
Håper dere har noen å snakke med? Nei ingen tenker seg at man skal miste et barn for det er utenkelig. I lub(landsforening for uventetbarnedød) er det mange å snakke med, og kanskje dere kan få en likeperson å prate med. Kjenner igjen sorgen og smerten av å tenke at man ikke kan få barn igjen, og det er mange jeg har møtt igjennom LUB som har de samme tankene så man kan møte forståelse. Sorgen er altoppslukende så vanskelig å finne håp midt i den, men gi den tid. Jeg mistet min sønn i uke 39 i mai i år, og håp er noe jeg sliter med ennå. Men som alle i LUB forteller meg er at jeg er nyrammet ennå så sorgen er stor
Den lille gutten vi fikk se har vært innom tankene mine hver dag siden den dagen, men det gjør mindre vondt i hjertet med tiden.