Mistet i uke 18

[Rena]

Forrige uke døde bittelillesøster. Hun hadde fått navlestrengen flere ganger rundt halsen..
Vi fikk vite kjønn og dødsårsaken på fredag like etter fødselen. Jeg synes det var grusomt tungt å vite at hun var frisk, bare veldig veldig uheldig. Kjønn var også vanskelig å få vite på den måten. Storesøster var såå sikker at hun skulle få lillesøster.
Vi er helt lammet og knust. Hvordan vi skal komme oss videre er foreløpig uforståelig.
Det er så mange ting å forholde seg til som jeg ikke klarer. Er så redd for å angre på noe.

Før fødselen tenkte jeg at dette skulle gå greit, vi klarer det. Fikk helt panikk når jeg kjente henne komme. Hun var så stor.. hun var så ferdig. 170 gram og 24 cm lang. Hun lignet slik på søsknene sine. Hun ble vår baby etter hun ble født. Hvordan forholde seg til det? Sorgen ble bare overveldende.

Ser det er så mange som prøver raskt igjen. Jeg har mest til å sterilisere meg.. jeg klarer ikke dette en gang til

 

[VioAur<3]

Ord blir tomme i en sånn situasjon. Jeg sender deg heller en klem <3

 

[Milliun]

Helt grusomt og skjønner det er fryktelig tungt. Og som du sier så meningsløst når hun var så uheldig. Vi mistet også en frisk gutt fordi han hadde uflaks rett og slett. Han vil alltid være min baby, mitt barn på lik linje med med mine 2 andre. Den følelsen er det nok bare vi som har mistet som forstår. Det er skummelt å ta sjansen igjen, men en må jo håpe en ikke har like uflaks igjen. Vi fikk et normalt svangerskap hvor alt var tipp topp hele veien etterpå og har nå en frisk lillesøster i hus og da var det jo verdt å ta sjansen igjen. Det er jo ingen grunn til å forte seg å prøve igjen hvis du ikke er klar. For meg så var det riktig å prøve igjen så fort som mulig, men det må en jo føle på selv.

Føler med deg og det finnes ingen trøstende ord desverre..

 

[Care-bear]

Opplevde det samme 12 april. Man blir helt lammet og tilbaketrukket. Men ord blir så tomme uansett. Er fortsatt i sorg og det tar tid. Snakk mye med mannen din og inkluder de andre barna<3 håper du har en stor familie som kan være med deg,det hjalp litt her. Vi fikk også dekket en kjempe fin begravelse gjennom nav med gravstøtte og alt. Fint å ha et sted å gå til... Ønsker deg alt godt, gråter med deg og engleungene våre<3

 

[Rena]

Igår begravde vi lillesøster med familie og venner tilstede. Det tyngste jeg har gjort. Presten er familie av oss og begravelsesagenten en venn. Det var vanskelig å se tårene til venninner, men samtidig så godt at de forstår. Vi skal se på gravstein i morgen.

 

[Ennahoj]

Ord blir fattige <3 Men med tiden blir det lettere!! Selv englemamma til gutt født i uke 23 <3

 

[Trekløver☘]

Forrige uke døde bittelillesøster. Hun hadde fått navlestrengen flere ganger rundt halsen..
Vi fikk vite kjønn og dødsårsaken på fredag like etter fødselen. Jeg synes det var grusomt tungt å vite at hun var frisk, bare veldig veldig uheldig. Kjønn var også vanskelig å få vite på den måten. Storesøster var såå sikker at hun skulle få lillesøster.
Vi er helt lammet og knust. Hvordan vi skal komme oss videre er foreløpig uforståelig.
Det er så mange ting å forholde seg til som jeg ikke klarer. Er så redd for å angre på noe.

Før fødselen tenkte jeg at dette skulle gå greit, vi klarer det. Fikk helt panikk når jeg kjente henne komme. Hun var så stor.. hun var så ferdig. 170 gram og 24 cm lang. Hun lignet slik på søsknene sine. Hun ble vår baby etter hun ble født. Hvordan forholde seg til det? Sorgen ble bare overveldende.

Ser det er så mange som prøver raskt igjen. Jeg har mest til å sterilisere meg.. jeg klarer ikke dette en gang til

Hei!

Så lei meg for å høre om bittelillesøster. Hvordan går det med deg nå?
Vi mistet ógså vår bittelille i mars, bare i uke 19. Hun hadde ógså surret seg inn i navlestrengen. Det er bare så ufattelig meningsløst og urettferdig, å det skulle ikke vært mulig at slike ting kan skje.
Vi hadde ventet utrolig lenge på denne lille skatten, flere år faktisk... Så når vi fikk sjokkbeskjeden på OUL, føltes det ut som at hele livet brast. Trodde aldri jeg skulle komme meg gjennom det, å heller ikke de grusomme dagene på sykehuset med fødsel og det som fulgte med Det har vært noen grusomt vanskelige og tunge uker, men sakte men sikkert begynner dagene å gå litt lettere.
Jeg tenker ògså at det vil bli forferdelig tøft med et nytt svangerskap, men samtidig vet jeg at vi MÅ prøve igjen hvis vi skal lykkes, å tenk så fantastisk den dagen vi er i mål
Masse gode tanker til deg.

 

[Moderator Anette]

Sender deg en klem♡

 

[Bkno4640072]

Sender deg en stor klem. Har selv mistet i uke 21 etter at vannet gikk så alt for tidlig. Snart tre år har gått, men hun er fortsatt med meg i tankene hver eneste dag! Håper du har mange rundt deg som kan gi deg støtte. Det er helt vanlig å bli bitter på kroppen sin etterpå og være redd for å prøve igjen. Her ble vi fort gravide igjen, mens sorgen raste som verst. Det var et tungt svangerskap, og kanskje jeg var vell rask med å sette igang igjen. Vi fikk lillebror innen et år hadde gått fra vi mistet, og det første halvåret med sorg over den man mista og glede over hjerteplasteret vi fikk var også tøft. Hva som er rett for dere vet dere best selv, men vit at de store bølgene med sorg og de svarte dagene gradvis vil lysne og bølgene avta. Til å starte med var jeg lei meg hele tiden, før dagene ble mer grå og jeg etterhvert kunne se farger og glede meg igjen. Fortsatt kan det komme noen bølger med sorg over jenta vi mista, og hun vil være med oss for alltid!

 

[Rena]

Hei!

Så lei meg for å høre om bittelillesøster. Hvordan går det med deg nå?
Vi mistet ógså vår bittelille i mars, bare i uke 19. Hun hadde ógså surret seg inn i navlestrengen. Det er bare så ufattelig meningsløst og urettferdig, å det skulle ikke vært mulig at slike ting kan skje.
Vi hadde ventet utrolig lenge på denne lille skatten, flere år faktisk... Så når vi fikk sjokkbeskjeden på OUL, føltes det ut som at hele livet brast. Trodde aldri jeg skulle komme meg gjennom det, å heller ikke de grusomme dagene på sykehuset med fødsel og det som fulgte med Det har vært noen grusomt vanskelige og tunge uker, men sakte men sikkert begynner dagene å gå litt lettere.
Jeg tenker ògså at det vil bli forferdelig tøft med et nytt svangerskap, men samtidig vet jeg at vi MÅ prøve igjen hvis vi skal lykkes, å tenk så fantastisk den dagen vi er i mål
Masse gode tanker til deg.

Takk for at du tok deg tid til å skrive. Jeg har aldri hørt om andre som har mistet sine pga navlestrengen rundt halsen så tidlig i svangerskapet og har tatt meg selv i å tenke at kanskje de bare sier det for at det skal bli lettere å få en årsak. Har vært på seksukers kontroll, de tok alt som kunne tas av blodprøver av barnet, morkake, fostervann og blodprøver hos meg.. fått bekreftet det enda en gang og de hadde funnet en stram knute også.

Dagene er fryktelige tunge. Jeg har slitt med ptsd siden barndommen og angst og søvntrøbbel er ikke nytt for meg. Det er kjedelig at disse plagene kommer i tillegg til sorgen. Det er mye arbeid å sørge!
Jeg har begynt å jobbe igjen, seks uker etter hun døde. Jeg vil bare prøve, har jobbet 1.5 uke nå halv tid og kjenner litt at det er godt å få et fristed der jeg ikke gråter. Helgene er verst!
Det gjør så fryktelig vondt og jeg blir så lei meg når andre snakker om graviditeten sin eller tar "ting for gitt". Håper det går over med tiden for nå kjennes det som et slag i trynet..

 

[Trekløver☘]

Takk for at du tok deg tid til å skrive. Jeg har aldri hørt om andre som har mistet sine pga navlestrengen rundt halsen så tidlig i svangerskapet og har tatt meg selv i å tenke at kanskje de bare sier det for at det skal bli lettere å få en årsak. Har vært på seksukers kontroll, de tok alt som kunne tas av blodprøver av barnet, morkake, fostervann og blodprøver hos meg.. fått bekreftet det enda en gang og de hadde funnet en stram knute også.

Dagene er fryktelige tunge. Jeg har slitt med ptsd siden barndommen og angst og søvntrøbbel er ikke nytt for meg. Det er kjedelig at disse plagene kommer i tillegg til sorgen. Det er mye arbeid å sørge!
Jeg har begynt å jobbe igjen, seks uker etter hun døde. Jeg vil bare prøve, har jobbet 1.5 uke nå halv tid og kjenner litt at det er godt å få et fristed der jeg ikke gråter. Helgene er verst!
Det gjør så fryktelig vondt og jeg blir så lei meg når andre snakker om graviditeten sin eller tar "ting for gitt". Håper det går over med tiden for nå kjennes det som et slag i trynet..

Vi hadde heller aldri hørt om noen så hadde mistet så tidlig, pga av navlesnoren. Jeg ble derfor ganske overrasket da jeg såg historien din. Vi fikk svar med årsaken, bare 2,5 uke etter. Patologen hadde sett tydelige klemskader både rundt kroppen og halsen på lille jenta vår Venter fortsatt på drn endelige obduksjonsrapporten, men legen sa at alt så ut til å være bra med både barnet og meg, så jeg håper det stemmer. Faren for at noe sånn skal skje igjen, vil i såfall være minimal.

Så godt å høre at du har komt deg i jobb igjen, det et godt å få litt "avbrekk" i fra alt tankekaoset. Jeg kjenner det samme, selv om jeg blir veldig sliten for "ingenting", så gjør det godt å kjenne at man har fungert litt "normalt" igjen. Men ja, det tar jsmmen på å sørge..men jeg vet at ting VIL bli bedre med tiden til hjelp, selv om en bit av hjertet alltid vil mangle, så vil vi lære oss å la det som har skjedd bli en del av oss -og lære å leve med det.

Kjenner meg igjen med at andre "tar ting for gitt" å kanskje ikke klarer å sette seg inn i situasjonen. Men det tror jeg bare vi må akseptere at vi blir alene om, og prøve å se fremover. Jeg prøver å være ekstra snill med kroppen min, å ta de hensyn som må tas. Andre får bare syns og mene hva de vil, for de vil likevel aldri helt forstå.. Gjør positive ting, å ting som "fyller på" med god energi tror jeg er viktig.
Minnene etter lille jenta blir uansett aldri glemt<3

Masse gode tanker til deg, fra en som forstår.