Bkno2792892
Andre møte med forumet
Er egentlig veldig aktiv på babyverden sine forum men dette må jeg rett og slett spørre om litt mer anonymt merket jeg.
Noen som kan hjelpe eller dele litt erfaringer?
Jeg har begynt å kjenne på meg at mine føler for samboeren har blitt ganske ikke eksisterende. Jeg vet de sier at det første året med barn er veldig hardt på forholdet men jeg føler det er litt "hans egen skyld" at jeg har prioriterer vårt barn, alt som må gjøres og lignende over han.
Mulig det begynte allerede når han ikke var "flink nok" til å være behjelpelig under graviditeten og fortsatte etter fødselen og han har heller ikke blitt noe bedre på å være tilstede, behjelpelig de siste 9 månedene.
Det er så synd men jeg har blitt veldig vant til å fikse alt på egenhånd, for ting må jo bli gjort, og nå har rett og slett jeg gitt opp å spørre annet enn når jeg skal ta meg en dusj eller slikt. Jeg spør han om å passe på barnet leke med barnet vårt i mellomtiden på lik linje som om jeg skulle hatt besøk og lurt på om jeg kunne kjappet meg på toalettet mens min venninne passet mitt barn. Det skal jo ikke være sånn....
Jeg har prøvd å snakke med han om dette under både graviditeten og etter vi fikk vårt barn, vi snakket om alt som vi må og bør være to om og kan ikke den ene så kan den andre eks. hvis jeg tar med meg barnet på butikken så kan han rydde hjemme, sette på en klesvask eller omvendt selvfølgelig, poenget er at det er hardt arbeid å gjøre alt dette alene. Også det psykisk, det er ikke slik at bare fordi man er mamma, elsker barnet sitt og morsrollen at hver dag er en drøm og at man ikke kan ha en dag eller noen timer for den sakens skyld som man trenger litt ekstra hjelp, støtte eller fred. Han tar det som kritikk, for det er det jo også, men det blir bare dårlig stemning istedet for at han tar det til seg og endre seg.
Jeg føler jo litt at følelser ikke skal "forsvinne" av slikt men jeg føler jo at både meg selv og ikke minst vårt barn ikke er hans prioritet. Det burde jo ikke være sånn.
Noen som kan hjelpe eller dele litt erfaringer?
Jeg har begynt å kjenne på meg at mine føler for samboeren har blitt ganske ikke eksisterende. Jeg vet de sier at det første året med barn er veldig hardt på forholdet men jeg føler det er litt "hans egen skyld" at jeg har prioriterer vårt barn, alt som må gjøres og lignende over han.
Mulig det begynte allerede når han ikke var "flink nok" til å være behjelpelig under graviditeten og fortsatte etter fødselen og han har heller ikke blitt noe bedre på å være tilstede, behjelpelig de siste 9 månedene.
Det er så synd men jeg har blitt veldig vant til å fikse alt på egenhånd, for ting må jo bli gjort, og nå har rett og slett jeg gitt opp å spørre annet enn når jeg skal ta meg en dusj eller slikt. Jeg spør han om å passe på barnet leke med barnet vårt i mellomtiden på lik linje som om jeg skulle hatt besøk og lurt på om jeg kunne kjappet meg på toalettet mens min venninne passet mitt barn. Det skal jo ikke være sånn....
Jeg har prøvd å snakke med han om dette under både graviditeten og etter vi fikk vårt barn, vi snakket om alt som vi må og bør være to om og kan ikke den ene så kan den andre eks. hvis jeg tar med meg barnet på butikken så kan han rydde hjemme, sette på en klesvask eller omvendt selvfølgelig, poenget er at det er hardt arbeid å gjøre alt dette alene. Også det psykisk, det er ikke slik at bare fordi man er mamma, elsker barnet sitt og morsrollen at hver dag er en drøm og at man ikke kan ha en dag eller noen timer for den sakens skyld som man trenger litt ekstra hjelp, støtte eller fred. Han tar det som kritikk, for det er det jo også, men det blir bare dårlig stemning istedet for at han tar det til seg og endre seg.
Jeg føler jo litt at følelser ikke skal "forsvinne" av slikt men jeg føler jo at både meg selv og ikke minst vårt barn ikke er hans prioritet. Det burde jo ikke være sånn.
Last edited: