Mistet følelsene for mannen?

Bkno2792892

Andre møte med forumet
Er egentlig veldig aktiv på babyverden sine forum men dette må jeg rett og slett spørre om litt mer anonymt merket jeg.

Noen som kan hjelpe eller dele litt erfaringer?

Jeg har begynt å kjenne på meg at mine føler for samboeren har blitt ganske ikke eksisterende. Jeg vet de sier at det første året med barn er veldig hardt på forholdet men jeg føler det er litt "hans egen skyld" at jeg har prioriterer vårt barn, alt som må gjøres og lignende over han.

Mulig det begynte allerede når han ikke var "flink nok" til å være behjelpelig under graviditeten og fortsatte etter fødselen og han har heller ikke blitt noe bedre på å være tilstede, behjelpelig de siste 9 månedene.

Det er så synd men jeg har blitt veldig vant til å fikse alt på egenhånd, for ting må jo bli gjort, og nå har rett og slett jeg gitt opp å spørre annet enn når jeg skal ta meg en dusj eller slikt. Jeg spør han om å passe på barnet leke med barnet vårt i mellomtiden på lik linje som om jeg skulle hatt besøk og lurt på om jeg kunne kjappet meg på toalettet mens min venninne passet mitt barn. Det skal jo ikke være sånn....

Jeg har prøvd å snakke med han om dette under både graviditeten og etter vi fikk vårt barn, vi snakket om alt som vi må og bør være to om og kan ikke den ene så kan den andre eks. hvis jeg tar med meg barnet på butikken så kan han rydde hjemme, sette på en klesvask eller omvendt selvfølgelig, poenget er at det er hardt arbeid å gjøre alt dette alene. Også det psykisk, det er ikke slik at bare fordi man er mamma, elsker barnet sitt og morsrollen at hver dag er en drøm og at man ikke kan ha en dag eller noen timer for den sakens skyld som man trenger litt ekstra hjelp, støtte eller fred. Han tar det som kritikk, for det er det jo også, men det blir bare dårlig stemning istedet for at han tar det til seg og endre seg.

Jeg føler jo litt at følelser ikke skal "forsvinne" av slikt men jeg føler jo at både meg selv og ikke minst vårt barn ikke er hans prioritet. Det burde jo ikke være sånn.
 
Last edited:
Er egentlig veldig aktiv på babyverden sine forum men dette må jeg rett og slett spørre om litt mer anonymt merket jeg.

Noen som kan hjelpe eller dele litt erfaringer?

Jeg har begynt å kjenne på meg at mine føler for samboeren har blitt ganske ikke eksisterende. Jeg vet de sier at det første året med barn er veldig hardt på forholdet men jeg føler det er litt "hans egen skyld" at jeg har prioriterer vårt barn, alt som må gjøres og lignende over han.

Mulig det begynte allerede når han ikke var "flink nok" til å være behjelpelig under graviditeten og fortsatte etter fødselen og han har heller ikke blitt noe bedre på å være tilstede, behjelpelig de siste 9 månedene.

Det er så synd men jeg har blitt veldig vant til å fikse alt på egenhånd, for ting må jo bli gjort, og nå har rett og slett jeg gitt opp å spørre annet enn når jeg skal ta meg en dusj eller slikt. Jeg spør han om å passe på barnet leke med barnet vårt i mellomtiden på lik linje som om jeg skulle hatt besøk og lurt på om jeg kunne kjappet meg på toalettet mens min venninne passet mitt barn. Det skal jo ikke være sånn....

Jeg har prøvd å snakke med han om dette under både graviditeten og etter vi fikk vårt barn, vi snakket om alt som vi må og bør være to om og kan ikke den ene så kan den andre eks. hvis jeg tar med meg barnet på butikken så kan han rydde hjemme, sette på en klesvask eller omvendt selvfølgelig, poenget er at det er hardt arbeid å gjøre alt dette alene. Også det psykisk, det er ikke slik at bare fordi man er mamma, elsker barnet sitt og morsrollen at hver dag er en drøm og at man ikke kan ha en dag eller noen timer for den sakens skyld som man trenger litt ekstra hjelp, støtte eller fred. Han tar det som kritikk, for det er det jo også, men det blir bare dårlig stemning istedet for at han tar det til seg og endre seg.

Jeg føler jo litt at følelser ikke skal "forsvinne" av slikt men jeg føler jo at både meg selv og ikke minst vårt barn ikke er hans prioritet. Det burde jo ikke være sånn.

Svarer det jeg tenker om forholdet deres, mye basert på egne erfaringer :)
Dere trenger litt veiledning utenfra når dere allerede har snakket om det og ikke funnet noen løsning, så ring helsestasjonen over helga og si at du vil ha en time hos familievernkontoret til dere. Det høres drastisk ut, men det er IKKE et skilsmissekontor og det ønsker de heller ikke å være, de ønsker at man skal komme før problemene blir for store. Jeg har vært der selv, da babyen var rundt 7-9 mnd, og vi var inne i en ond spiral ifht vanskelige temaer som vi ikke kom oss ut av selv, vi hadde da allerede forsøkt lenge på egenhånd. Selv om ingen av oss på noen måte tenkte å gjøre det slutt, var det avgjørende for oss å få litt hjelp og sortert ting sammen med en utenforstående som også er spesialister på det her. Jeg er HELT sikker på at dette på lang sikt har vært med på å redde forholdet vårt. Vi hadde med babyen på timene siden det var på dagtid og han ikke gikk i noe bhg.
Jeg tenker også at om partner sier nei, så er det ikke greit. Så lenge en av partene ønsker å gå i terapi/veiledning så burde den andre bli med.

Slik du beskriver forholdet nå tolker jeg det som at ikke alt håp er ute, men at noe må skje, og det må skje litt sånn nå.

Stor klem til deg❤️❤️
 
Man kan ringe fanilivernkontoret direkte, trenger ikke gå om helsestasjonen om dere ikke vil. Anbefaler definitivt samtaler, familievernkontoret er gratis og lavterskel, og parsamtaler er noe alle par burde spandere på seg sånn emosjonelt iblant! :)
 
Svarer det jeg tenker om forholdet deres, mye basert på egne erfaringer :)
Dere trenger litt veiledning utenfra når dere allerede har snakket om det og ikke funnet noen løsning, så ring helsestasjonen over helga og si at du vil ha en time hos familievernkontoret til dere. Det høres drastisk ut, men det er IKKE et skilsmissekontor og det ønsker de heller ikke å være, de ønsker at man skal komme før problemene blir for store. Jeg har vært der selv, da babyen var rundt 7-9 mnd, og vi var inne i en ond spiral ifht vanskelige temaer som vi ikke kom oss ut av selv, vi hadde da allerede forsøkt lenge på egenhånd. Selv om ingen av oss på noen måte tenkte å gjøre det slutt, var det avgjørende for oss å få litt hjelp og sortert ting sammen med en utenforstående som også er spesialister på det her. Jeg er HELT sikker på at dette på lang sikt har vært med på å redde forholdet vårt. Vi hadde med babyen på timene siden det var på dagtid og han ikke gikk i noe bhg.
Jeg tenker også at om partner sier nei, så er det ikke greit. Så lenge en av partene ønsker å gå i terapi/veiledning så burde den andre bli med.

Slik du beskriver forholdet nå tolker jeg det som at ikke alt håp er ute, men at noe må skje, og det må skje litt sånn nå.

Stor klem til deg❤️❤️
Trenger ikke å ringe helsestasjonen for å få time hos familievernkontoret. Bare å ringe direkte.
 
Trenger ikke å ringe helsestasjonen for å få time hos familievernkontoret. Bare å ringe direkte.

Ja, det er litt ulikt hvordan det praktiseres, vettu. ;) her vil de at man ringer helsestasjonen som skriver opp i en bok de har der når man skal komme innom. Så jo, noen steder trenger man ringe helsestasjonen, men det varierer sikkert.
 
Ja, det er litt ulikt hvordan det praktiseres, vettu. ;) her vil de at man ringer helsestasjonen som skriver opp i en bok de har der når man skal komme innom. Så jo, noen steder trenger man ringe helsestasjonen, men det varierer sikkert.
Ok. Visste ikke at du og ts bodde på samme plass.
 
Tusen takk for informasjon og råd dere.

Jeg kjenner det sitter langt inne å skulle søke hjelp hos andre og spesielt hos mer profesjonelle da jeg desverre har hatt mer negative erfaringer en positive ved andre situasjoner.
 
Nei, han er nå arbeidssøker så jeg har hele permisjonen.

Her høres det ut som om mye av hans problemer ligger.. for det første er det en grusom følelse å være arbeidsledig, og det kan lett ta knekken på enhver. Når han på toppen av det hele nettopp har blitt pappa - noe som for menn ofte fører med seg en følelse av ansvar for både deg og den lille - kan han nok føle seg «mislykket» på flere plan, og dette slår dessverre for noen ut ved at de trekker seg inn i seg selv og oppfører seg som noen idioter overfor andre. Dette er ingen unnskyldning for oppførselen hans, bare en mulig forklaring.

Som andre anbefaler jeg dere å søke profesjonell hjelp i form av en terapeut. Du kan gjerne forsøke å snakke med han selv på forhånd også, har dere snakket om hvordan det er for han å være arbeidsledig?
 
Tusen takk for informasjon og råd dere.

Jeg kjenner det sitter langt inne å skulle søke hjelp hos andre og spesielt hos mer profesjonelle da jeg desverre har hatt mer negative erfaringer en positive ved andre situasjoner.

Det skjønner jeg :)
Husk at profesjonell veiledning også avhenger av hvilken person som jobber med det, man blir ikke en god terapeut bare av utdannelsen liksom. Så det kan bli en helt annen opplevelse med et annet menneske enn tidligere :)
 
Har du hørt på podcasten Hos Peder?
Den har nå med et par, som har to barn. Hun er hjemme i mammaperm og frustrert over at har ikke hjelper nok til.
Ikke sikkert det hjelper å høre på den. Men kanskje det er noe gjenkjennelse i det?

Har dere fått barnevakt og fått brukt til på å være kjærester?
Det kan være vanskelig det første året med barn. Det er så lett å miste hvem man er som et par.
Og spesielt når den ene er hjemme i perm. Det er ikke bare lett å være hjemme med en liten en.

Her har det gått utover vasking og rydding av hus :wideyed:

Om det er mulig, så ville jeg ha rådet deg til å vente med å ta noen avgjørelser til dere begge er tilbake i jobb.
Å få en hverdag med barnehage og rutiner kan gjøre stor forskjell :)
 
Back
Topp