Jente29oslo
Første møte med forumet
Hei
Jeg vil dele en spesiell opplevelse med dere, fordi det for meg virker terapeutisk og fordi jeg i desperasjon forsøkte finne noe lignende her inne og i andre formuer da det sto til som verst. Håper dere vil dele ferden med meg
Husk at dette er en personlig opplevelse og man bør uansett søke råd hos fagkyndig person på egne vegne.
Det hele begynte i midten av juni. Vi hadde flyttet og det var i den forbindelse mye som foregikk rundt oss. Husker de første tegnene til graviditet - kjempe emosjonell og ble irritert over de minst betydelige ting. Var utslitt psykisk og fysisk men tenkte ikke at det lå noe annet bak enn flytting og stress. Jeg kjente likevel et umiddelbart behov natt til mandag 28/6 for å ta en graviditetstest. Tok en billig test mandag morgen, positiv. Tok ennå en test, også positiv. Fortalte samboer om dette i sjokk og vi kjøpte ny digital test. Viste gravid 3+ uker. Vi var i fullstendig sjokk. Gikk til TUL onsdag den 30/6. her fikk vi se plommesekk men ingen antydning til fosteranlegg. Gyn sa troligvis 5/6 uker på vei. Vi begynte nå å glede oss stort over at vi skulle bli foreldre Vi nøt virkelig de neste ukene. Alt var bare magisk og nydelig. Forholdet blomstret. Jeg opplevde alle bivirkninger - kvalme, enorm trøtthet (kunne sovne stående altså) og litt ømme bryster. Vi gledet oss til neste UL. Jeg var fast bestemt på å ta en ny TUL selv om dette ikke anbefales ettersom at man ser lite på disse men jeg var så opphengt i å vite at alt sto bra til - at vi kunne høre hjerteslag. Vi bestilte derfor time til ny privat gyn 3 uker senere, da skulle jeg være 8/9 uker på vei og ville med en viss sannsynlighet høre hjerteslag.
Vi møtte opp på timen den 19/7 - spente og glade. Hadde fortalt om dette til våre nærmeste og hadde allerede begynt å planlegge veien videre og fremtiden med en baby. La meg i stolen til Gyn, fortalte at jeg var 8/9 uker på vei. Hun begynte sin jobb, innvendig eller vaginal UL for de som måtte lure på det. Hun ble iskald i ansiktsuttrykket sitt og sa lite. Jeg merket hjertet mitt slo veldig hardt og rommet ble fylt av et alvor og mørke. Gyn sier at hun ikke finner hjerteslag. Hun sier videre at hun ikke kan se annet enn et foster, ca 5/6 uker gammelt. Hun konkluderer med at fosteret har stoppet sin utvikling kort tid etter første UL og at dette dreide seg om en MA. Jeg ble henvist til sykehus for å få satt i gang en abort.
Vi forlot lokalene og jeg brøt sammen i min samboers armer. Jeg husker egentlig ikke mye av hva som skjedde i de timene som fulgte men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri i mitt levende liv har opplevd en slik smerte og sorg. Jeg var utrøstelig og gråt ukontrollert i mange, mange timer. En kan si at «enda godt du bare var 5 uker på vei..» men for meg så var størrelsen på embryoet eller fosteret (hva du nå enn vil kalle det) helt ubetydelig - det var en begynnelse på et liv man har skapt i fellesskap og det gjør meg direkte vondt å tenkte på vi aldri skulle få møte den lille og at min egen kropp hadde holdt meg for narr de siste 2/3 ukene.
Jeg ankom sykehuset dagen etter. Legen konkluderte med det samme som gyn dagen før. Hun ville likevel ikke starte behandling med abort fordi hun ville være 100% sikker på at det ikke var levedyktig. Hun mente det fantes en ørliten sjans for at den første gyn kunne ha tatt feil på antallet uker, at jeg kanskje var kortere på vei enn det jeg trodde. Dette også med hensyn til at HCG målte hele 50.000 og at hun så antydning til fosteranlegg. Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg isåfall uansett burde ha sett mer utvikling på disse 3 ukene. Først gråt jeg masse fordi jeg synes det var urettferdig at ingen ville hjelpe meg å bli kvitt «den døde» i magen - det var helt forferdelig å tenke på at jeg skulle bære dette i en hel uke til og de ville bare pine meg. Veldig irrasjonelt å tenke sånn - jeg vet. Vi avtalte ny time en uke etter - den 28/7. Nøyaktig en måned etter at jeg fant ut av at jeg var gravid. For de som måtte lure på eller tenke at jeg kunne funnet ut av lengde på svangerskap selv ved å regne fra siste mens, så befant jeg meg i en litt spes situasjon - jeg hadde sluttet på prevensjon og rakk aldri få noen mens før jeg oppdaget at jeg var gravid. De siste dagene har jeg kjent avtakende symptomer. Jeg er ikke på langt nær like trøtt eller kvalm. Mon tro kroppen min nå forstår hva som egentlig foregår? Men det får jeg ikke vite før vi ankommer sykehuset igjen den 28/7 - altså i dag.
I dag kom jeg tilbake til sykehuset og vi gjorde ny undersøkelse. Ingen tegn til liv og fosteret hadde ikke utviklet seg. Vi må derfor sette i gang behandling. I dag var ikke like grusomt som sist. Jeg har innstilt meg mentalt på dette nå - det faktum at det dessverre ikke var liv laget. Tenker mer rasjonelt og forstår hvorfor kroppen gjør det den gjør. Jeg er glad jeg slapp å måtte ta et umulig valg evt senere i svangerskapet. Til syvende og sist så handler det om et verdig liv og en frisk baby (Ps. Dette er min personlige mening og jeg forstår at vi tenker ulikt).
Jeg ligger nå på sofaen, den første forberedende pillen som skal gjøre skjeden og livmorhalsen smidig og myk før en abort er allerede tatt. Jeg begynner behandling med smertestillende og stikkpiller som igangsetter aborten i morgen kl 10. jeg vil bare dele dette med dere - om jeg kan hjelpe en der ute som går igjennom det samme eller som vil gjøre det i fremtiden så har jeg gjort noe riktig. Dette er ufattelig trist og vondt men jeg må bare klare det.
Jeg oppdaterer dere så snart jeg klarer skrive noe. Skal prøve å fortelle alt jeg opplever og føler step by step. OG selvsagt veien videre herfra.
I mellomtiden
- Har du opplevd MA og tatt medisinsk abort hjemme?
- Har du lykkes i å bli gravid etter en MA? Hvor lang tid tok det?
KLEM FRA EN SOM GRUER SEG
Jeg vil dele en spesiell opplevelse med dere, fordi det for meg virker terapeutisk og fordi jeg i desperasjon forsøkte finne noe lignende her inne og i andre formuer da det sto til som verst. Håper dere vil dele ferden med meg
Husk at dette er en personlig opplevelse og man bør uansett søke råd hos fagkyndig person på egne vegne.Det hele begynte i midten av juni. Vi hadde flyttet og det var i den forbindelse mye som foregikk rundt oss. Husker de første tegnene til graviditet - kjempe emosjonell og ble irritert over de minst betydelige ting. Var utslitt psykisk og fysisk men tenkte ikke at det lå noe annet bak enn flytting og stress. Jeg kjente likevel et umiddelbart behov natt til mandag 28/6 for å ta en graviditetstest. Tok en billig test mandag morgen, positiv. Tok ennå en test, også positiv. Fortalte samboer om dette i sjokk og vi kjøpte ny digital test. Viste gravid 3+ uker. Vi var i fullstendig sjokk. Gikk til TUL onsdag den 30/6. her fikk vi se plommesekk men ingen antydning til fosteranlegg. Gyn sa troligvis 5/6 uker på vei. Vi begynte nå å glede oss stort over at vi skulle bli foreldre
Vi nøt virkelig de neste ukene. Alt var bare magisk og nydelig. Forholdet blomstret. Jeg opplevde alle bivirkninger - kvalme, enorm trøtthet (kunne sovne stående altså) og litt ømme bryster. Vi gledet oss til neste UL. Jeg var fast bestemt på å ta en ny TUL selv om dette ikke anbefales ettersom at man ser lite på disse men jeg var så opphengt i å vite at alt sto bra til - at vi kunne høre hjerteslag. Vi bestilte derfor time til ny privat gyn 3 uker senere, da skulle jeg være 8/9 uker på vei og ville med en viss sannsynlighet høre hjerteslag. Vi møtte opp på timen den 19/7 - spente og glade. Hadde fortalt om dette til våre nærmeste og hadde allerede begynt å planlegge veien videre og fremtiden med en baby. La meg i stolen til Gyn, fortalte at jeg var 8/9 uker på vei. Hun begynte sin jobb, innvendig eller vaginal UL for de som måtte lure på det. Hun ble iskald i ansiktsuttrykket sitt og sa lite. Jeg merket hjertet mitt slo veldig hardt og rommet ble fylt av et alvor og mørke. Gyn sier at hun ikke finner hjerteslag. Hun sier videre at hun ikke kan se annet enn et foster, ca 5/6 uker gammelt. Hun konkluderer med at fosteret har stoppet sin utvikling kort tid etter første UL og at dette dreide seg om en MA. Jeg ble henvist til sykehus for å få satt i gang en abort.
Vi forlot lokalene og jeg brøt sammen i min samboers armer. Jeg husker egentlig ikke mye av hva som skjedde i de timene som fulgte men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri i mitt levende liv har opplevd en slik smerte og sorg. Jeg var utrøstelig og gråt ukontrollert i mange, mange timer. En kan si at «enda godt du bare var 5 uker på vei..» men for meg så var størrelsen på embryoet eller fosteret (hva du nå enn vil kalle det) helt ubetydelig - det var en begynnelse på et liv man har skapt i fellesskap og det gjør meg direkte vondt å tenkte på vi aldri skulle få møte den lille og at min egen kropp hadde holdt meg for narr de siste 2/3 ukene.
Jeg ankom sykehuset dagen etter. Legen konkluderte med det samme som gyn dagen før. Hun ville likevel ikke starte behandling med abort fordi hun ville være 100% sikker på at det ikke var levedyktig. Hun mente det fantes en ørliten sjans for at den første gyn kunne ha tatt feil på antallet uker, at jeg kanskje var kortere på vei enn det jeg trodde. Dette også med hensyn til at HCG målte hele 50.000 og at hun så antydning til fosteranlegg. Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg isåfall uansett burde ha sett mer utvikling på disse 3 ukene. Først gråt jeg masse fordi jeg synes det var urettferdig at ingen ville hjelpe meg å bli kvitt «den døde» i magen - det var helt forferdelig å tenke på at jeg skulle bære dette i en hel uke til og de ville bare pine meg. Veldig irrasjonelt å tenke sånn - jeg vet. Vi avtalte ny time en uke etter - den 28/7. Nøyaktig en måned etter at jeg fant ut av at jeg var gravid. For de som måtte lure på eller tenke at jeg kunne funnet ut av lengde på svangerskap selv ved å regne fra siste mens, så befant jeg meg i en litt spes situasjon - jeg hadde sluttet på prevensjon og rakk aldri få noen mens før jeg oppdaget at jeg var gravid. De siste dagene har jeg kjent avtakende symptomer. Jeg er ikke på langt nær like trøtt eller kvalm. Mon tro kroppen min nå forstår hva som egentlig foregår? Men det får jeg ikke vite før vi ankommer sykehuset igjen den 28/7 - altså i dag.
I dag kom jeg tilbake til sykehuset og vi gjorde ny undersøkelse. Ingen tegn til liv og fosteret hadde ikke utviklet seg. Vi må derfor sette i gang behandling. I dag var ikke like grusomt som sist. Jeg har innstilt meg mentalt på dette nå - det faktum at det dessverre ikke var liv laget. Tenker mer rasjonelt og forstår hvorfor kroppen gjør det den gjør. Jeg er glad jeg slapp å måtte ta et umulig valg evt senere i svangerskapet. Til syvende og sist så handler det om et verdig liv og en frisk baby
(Ps. Dette er min personlige mening og jeg forstår at vi tenker ulikt).Jeg ligger nå på sofaen, den første forberedende pillen som skal gjøre skjeden og livmorhalsen smidig og myk før en abort er allerede tatt. Jeg begynner behandling med smertestillende og stikkpiller som igangsetter aborten i morgen kl 10. jeg vil bare dele dette med dere - om jeg kan hjelpe en der ute som går igjennom det samme eller som vil gjøre det i fremtiden så har jeg gjort noe riktig. Dette er ufattelig trist og vondt men jeg må bare klare det.
Jeg oppdaterer dere så snart jeg klarer skrive noe. Skal prøve å fortelle alt jeg opplever og føler step by step. OG selvsagt veien videre herfra.
I mellomtiden
- Har du opplevd MA og tatt medisinsk abort hjemme?
- Har du lykkes i å bli gravid etter en MA? Hvor lang tid tok det?
KLEM FRA EN SOM GRUER SEG
og tro det eller ei, men sånn sett er jeg «glad» vi gikk gjennom det vi gikk gjennom. Jeg har blitt noen erfaringer rikere og tar ikke en graviditet for gitt. Barnet var tydeligvis ikke frisk, så kroppen ordnet opp. Og hadde det ikke vært for det så hadde vi ikke hatt jenta vår. 
det er veldig tungt når det står på, men det blir bra <3