Minsten er ofte kjempe sint på Mamman sin

Googlimoogli

Glad i forumet
Assistert-jentene
Junibarna 2019
:(:(Gutten min på 18 måneder kan noen ganger bli veldig sint og da klorer han meg i ansiktet, drar i håret eller klyper andre steder på kroppen min! Er det vanlig at så små barn blir sinte og gjør hva som helst for å få viljen sin? Mannen min sier at jeg må være mere bestemt når jeg vil at gutten skal gjøre noe eller ikke gjøre noe! Har prøvd å være bestemt, men det er ikke alltid lett da gutten begynner å bli sterk i både armer og bein og sparker og slår tilbake. Føler at jeg noen ganger er i en ordentlig slåsskamp! Hjelp har de noen råd? Noen ganger gir jeg bare opp for eksempel ved på kledning eller beleiskift som han nekter å gjennomføre Og samarbeide i og lar det gå litt tid og det er ikke alltid det hjelper heller!
Føler meg noen ganger som en slem mor som må tvinge ham å gjøre forskjellige ting hele tiden! Men jeg bruker og masse tid på lek og lesing etter jeg er ferdig på jobben. :(:blackeye:
 
Det er helt normalt :) Han tør å gyve løs på deg fordi han er trygg på deg og fordi han vet du er glad i han uansett. Det er IKKE fordi han ikke liker deg eller ikke er glad i deg!

Min på 15 mnd hadde en sånn periode for ikke så lenge siden. Han strevde veldig med følelsene sine, og syns det f.eks. var ufattelig kjipt å måtte bytte bleie når han heller ville leke. Han kunne da begynne å slå, og da stoppet jeg han og sa ting som "Nei! Mamma får vondt. Du er sint og det er lov, men det er ikke lov å slå." Det avhenger jo av språket til barnet da, men dette er noe min forstår. Dersom han ikke sluttet, satt jeg han fra meg og gikk og satt meg i andre enden av rommet på gulvet. Da forklarte jeg at jeg forstår at han er sint, men det er ikke lov å slå og at han kan komme bort til meg når han er klar for å få hjelp og trøst. Ofte rasa han på gulvet i kanskje 30 sekunder før han kom bort for å få kos. Når han da roet seg ned sa jeg igjen "Du er sint fordi du vil leke, men det er ikke lov å slå. Mamma får vondt. Nå bytter vi bleie, så kan vi leke sammen etterpå". Det fungerte kjempebra, for det han trengte var å få utløp for følelsene sine og hjelp til å forstå de. Kanskje noe lignende kan fungere for deg? Mannen din sier at du må være mer bestemt, men det høres for meg ut som om barnet trenger hjelp til å regulere følelsene sine. Vær en god rollemodell, vis og fortell at det er greit å bli sint men at det ikke er greit å slå eller sparke. Gi han tid til å forstå følelsene sine og gi han trøst og omsorg når han er mottakelig for det :)
 
Det er veldig vanlig at de kan være litt mer utagerende ved sinne rundt 1,5 år. De forstår så masse, men likevel ikke alt og tenker nok mer enn vi oppfatter fordi språket ofte ligger litt etter.

Det er jo forskjell på fysisk utagering som i at barnet gjør det for å utforske og barnet gjør det i affekt. Når barnet utforsker er det gjerne ikke sint og trenger bare få et alternativ til å slå eller bite. Min erfaring når man er i situasjoner hvor det klypes og slås i affekt, er at man ikke når inn til barnet der og da. Jeg synes det er best å ta et skritt tilbake og la barnet roe seg ned, men prøver å trekke meg så langt unna at han ikke får til å slå eller klype.

For eksempel kunne det gjerne skje at vi var på badet, og barnet vil ikke ta på klær. Prøver jeg å tvinge han, blir han sinna, gråter og kan gjerne slå og klype. Når jeg ser at vi er i ferd med å havne der, går jeg litt unna og sier "jeg venter i gangen også kan du si ifra når du er klar til å kle på deg". Vi har så lite bad at jeg må ut for å kunne komme litt på avstand, døren er selvfølgelig åpen. Det er ikke så spennende når man ikke havner i en slags maktkamp med forelderen, samtidig får barnet selv bestemt at det er klart for å kle på seg, mens man ved å være på badet viser at dette likevel må skje nå. Du gir barnet litt mulighet til å bestemme noe, men ikke alt :)

Noe annet er at barn i denne alderen egentlig ønsker mer selvstendighet enn de har ferdigheter til. Men man kan lære dem veldig mye og sånn sett slippe mange av maktkampene ved påkledning og bleieskift. Jeg visste ikke at det var mulig, men i bhg lærte min å dra opp truse og bukse allerede ved 19 mnd. Måtte ha hjelp såklart, men bare at han fikk være delaktig i påkledning gjorde alt mye lettere.
For å lære barna slike ting, holder jeg barnets hender og gjør hele bevegelsen sammen med barnet. Må som regel gjøre det sammen mange ganger før de kan gjøre det litt selv. Det er vel dra opp stillongs/bukse eller Trusebleie om dere har det som er mest aktuelt for de rundt 1,5 år.

Jeg er på et vis enig i at man må være bestemt, noen ganger må man kanskje tvinge på barnet klær, men det beste er hvis man kan unngå det såklart.

Forberedelse kan også hjelpe selv om han enda er liten. Si ifra på forhånd at nå skal vi snart kle på klær.
Eller hent to aktuelle alternativer og la barnet velge hvilke av de to han vil ha på.

Som en hovedregel kan man si at lite/ingen reaksjon fra foreldrene kan gjøre at ting ikke eskalerer like mye samtidig som man bør vise at man aksepterer at barnet er sint. Så om han blir sinna fordi han ikke får viljen sin, og du trekker deg litt tilbake uten å reagere for mye kan det nesten gå raskere for barnet å roe seg ned igjen. Om den voksne også reagerer, fysisk tvinge, holde fast armene hans eller kjefter er min erfaring at det raskere eskalerer enn om jeg sier "jeg ser at du er sint nå, men det er ikke lov å slå. Jeg venter her til du er klar". Også setter meg på en kjøkkenstol og venter. Barnet trenger som regel også litt trøst etter et slikt sinneutbrudd. Da kan man snakke mer om at det er greit å være sint, men at man ikke kan slå.

Noe jeg også startet med i denne alderen var å si veldig tydelig hva vi skulle gjøre først, også hva som kom etter. Det ble mer ok å skifte klær om barnet skjønte at vi skulle gjøre det først og deretter leke. Jeg brukte hendene og holdt 1 finger opp mens jeg sa "gå på badet" og deretter to fingre mens jeg sa "leke etterpå". Måtte vel ofte si det 3-4 ganger veldig tydelig for at han skulle skjønne det. Når vi hadde vært gjennom noen sånne runder begynte han å forstå mer konseptet av at vi av og til gjøre noe kjedelig først og deretter det han helst ville, og at det ene ikke utelukket det andre.

Tenk på det som fint at han viser deg alle følelsene sine. Han er trygg på deg, og det er hjemme og på trygge personer de største følelsesutbruddene kommer. Jeg tenker ikke på det som trass, men at barnet har sine egne meninger og naturlig reaksjoner på å ikke ville gjøre noe. Det er da barnet litt og litt for hver gang, så lenge det får aksept for følelsene sine, lærer seg å håndtere og regulere dem :)
 
Tusentakk for din fyldige svar! ☺️ Er på jobb nå...skal lese alt når kommer hjem/har mere tid. Enig i mye av det du sier!

Det er veldig vanlig at de kan være litt mer utagerende ved sinne rundt 1,5 år. De forstår så masse, men likevel ikke alt og tenker nok mer enn vi oppfatter fordi språket ofte ligger litt etter.

Det er jo forskjell på fysisk utagering som i at barnet gjør det for å utforske og barnet gjør det i affekt. Når barnet utforsker er det gjerne ikke sint og trenger bare få et alternativ til å slå eller bite. Min erfaring når man er i situasjoner hvor det klypes og slås i affekt, er at man ikke når inn til barnet der og da. Jeg synes det er best å ta et skritt tilbake og la barnet roe seg ned, men prøver å trekke meg så langt unna at han ikke får til å slå eller klype.

For eksempel kunne det gjerne skje at vi var på badet, og barnet vil ikke ta på klær. Prøver jeg å tvinge han, blir han sinna, gråter og kan gjerne slå og klype. Når jeg ser at vi er i ferd med å havne der, går jeg litt unna og sier "jeg venter i gangen også kan du si ifra når du er klar til å kle på deg". Vi har så lite bad at jeg må ut for å kunne komme litt på avstand, døren er selvfølgelig åpen. Det er ikke så spennende når man ikke havner i en slags maktkamp med forelderen, samtidig får barnet selv bestemt at det er klart for å kle på seg, mens man ved å være på badet viser at dette likevel må skje nå. Du gir barnet litt mulighet til å bestemme noe, men ikke alt :)

Noe annet er at barn i denne alderen egentlig ønsker mer selvstendighet enn de har ferdigheter til. Men man kan lære dem veldig mye og sånn sett slippe mange av maktkampene ved påkledning og bleieskift. Jeg visste ikke at det var mulig, men i bhg lærte min å dra opp truse og bukse allerede ved 19 mnd. Måtte ha hjelp såklart, men bare at han fikk være delaktig i påkledning gjorde alt mye lettere.
For å lære barna slike ting, holder jeg barnets hender og gjør hele bevegelsen sammen med barnet. Må som regel gjøre det sammen mange ganger før de kan gjøre det litt selv. Det er vel dra opp stillongs/bukse eller Trusebleie om dere har det som er mest aktuelt for de rundt 1,5 år.

Jeg er på et vis enig i at man må være bestemt, noen ganger må man kanskje tvinge på barnet klær, men det beste er hvis man kan unngå det såklart.

Forberedelse kan også hjelpe selv om han enda er liten. Si ifra på forhånd at nå skal vi snart kle på klær.
Eller hent to aktuelle alternativer og la barnet velge hvilke av de to han vil ha på.

Som en hovedregel kan man si at lite/ingen reaksjon fra foreldrene kan gjøre at ting ikke eskalerer like mye samtidig som man bør vise at man aksepterer at barnet er sint. Så om han blir sinna fordi han ikke får viljen sin, og du trekker deg litt tilbake uten å reagere for mye kan det nesten gå raskere for barnet å roe seg ned igjen. Om den voksne også reagerer, fysisk tvinge, holde fast armene hans eller kjefter er min erfaring at det raskere eskalerer enn om jeg sier "jeg ser at du er sint nå, men det er ikke lov å slå. Jeg venter her til du er klar". Også setter meg på en kjøkkenstol og venter. Barnet trenger som regel også litt trøst etter et slikt sinneutbrudd. Da kan man snakke mer om at det er greit å være sint, men at man ikke kan slå.

Noe jeg også startet med i denne alderen var å si veldig tydelig hva vi skulle gjøre først, også hva som kom etter. Det ble mer ok å skifte klær om barnet skjønte at vi skulle gjøre det først og deretter leke. Jeg brukte hendene og holdt 1 finger opp mens jeg sa "gå på badet" og deretter to fingre mens jeg sa "leke etterpå". Måtte vel ofte si det 3-4 ganger veldig tydelig for at han skulle skjønne det. Når vi hadde vært gjennom noen sånne runder begynte han å forstå mer konseptet av at vi av og til gjøre noe kjedelig først og deretter det han helst ville, og at det ene ikke utelukket det andre.

Tenk på det som fint at han viser deg alle følelsene sine. Han er trygg på deg, og det er hjemme og på trygge personer de største følelsesutbruddene kommer. Jeg tenker ikke på det som trass, men at barnet har sine egne meninger og naturlig reaksjoner på å ikke ville gjøre noe. Det er da barnet litt og litt for hver gang, så lenge det får aksept for følelsene sine, lærer seg å håndtere og regulere dem :)
 
Back
Topp