Mine, dine og vårt/våre :)

[HeidiB]

Lite hjertesukk...

Jeg synes det er litt utfordrende å få nok tid og overskudd til alle barna nå som jeg er gravid.
Har to store jenter på 13 og 19, kjæresten har to barn jente og gutt på 9 og 4.
Nå som vi venter et felles barn så gleder vi oss veldig, men føler jeg ikke har nok energi til å ta vare på alle. Må prioritere barna mine først, så parforholdet og hans barn - (som jeg er blitt veldig glad i)
Men føler meg så sliten og må trekke meg tilbake noen ganger. Redd han ikke forstår hvorfor, for han har så mye mer energi..Og det synes ikke utenpå alltid, at man er kvalm og sliten..

Vi flytter sammen etter sommeren, så er litt bekymret for om det kommer til å gå bra...
Elsker hverandre, men vi er så mange som skal komme overens og jeg er litt konfliktsky.. vil at alle skal ha det bra.

Noen som er i lignende situasjon med mine, dine og våre barn? Og vil dele erfaringer med å bo sammen?

 

[Ranja]

Han har en frafør så dette blir vår første sammen. Vi bor sammen og har barnet 50% jeg er som deg bekymret for oppmerksomheten at feks babyen skal bli bortprioritert fra far sin side fordi han vil synes synd i eldstemann som må dele oppmerksomheten... Skikkelig nervøs og stressa.

 

[HeidiB]

Han har en frafør så dette blir vår første sammen. Vi bor sammen og har barnet 50% jeg er som deg bekymret for oppmerksomheten at feks babyen skal bli bortprioritert fra far sin side fordi han vil synes synd i eldstemann som må dele oppmerksomheten... Skikkelig nervøs og stressa.

Skal ikke være enkelt, og man bekymrer seg ekstra når man er gravid og følsom. Håper på at det går seg til for oss, det blir en tilvenningsperiode etter babyene våre er født og familiestrukturen endrer seg..Bare alle føler seg ivaretatt så burde det gå bra.
Takk for at du deler, godt å ikke føle seg alene med slike bekymringer

 

[VictoriaH]

Kan jeg komme med et tips, sett fra ståstedet til disse "dine-barna" (hans barn)? Snakk med de og fortell hvorfor du er sliten/dårlig. Skjønner dere kanskje ikke vil fortelle de noe nå om lille i magen, men i det lange løp er det nok lettere å bare være ærlig. Ikke pakk det inn eller trekk deg unna når du tidligere ikke har gjort dette.

Jeg fikk halvsøsken (pappa) da jeg var 14 og 18, de er hhv 5 og 9 idag. Da fikk jeg vite tidlig hvorfor stemoren min var dårlig og det var greit. Nå endret hun seg helt etter fødsel (brydde seg plutselig ikke om oss lengre, utenom kjefting og mas), men det er en annen historie. Vet at vi også var eldre (13 og 16) da vi fikk vite det.

Det jeg ville fram til er at det er best å bare snakke med barna om det og inkludere de. De forstår mer enn vi tror og tar mye hensyn når de bare vet hvorfor. Men trekker du deg plutselig unna og virker sur/sliten/lei så kan de fort bli usikre. Snakk også med BF.

Uansett - innen dere flytter sammen er du jo såpass langt på vei at de vet hvorfor og skal klare ta hensyn, selv om de bare er 4 og 9.

 

[HeidiB]

Kan jeg komme med et tips, sett fra ståstedet til disse "dine-barna" (hans barn)? Snakk med de og fortell hvorfor du er sliten/dårlig. Skjønner dere kanskje ikke vil fortelle de noe nå om lille i magen, men i det lange løp er det nok lettere å bare være ærlig. Ikke pakk det inn eller trekk deg unna når du tidligere ikke har gjort dette.

Jeg fikk halvsøsken (pappa) da jeg var 14 og 18, de er hhv 5 og 9 idag. Da fikk jeg vite tidlig hvorfor stemoren min var dårlig og det var greit. Nå endret hun seg helt etter fødsel (brydde seg plutselig ikke om oss lengre, utenom kjefting og mas), men det er en annen historie. Vet at vi også var eldre (13 og 16) da vi fikk vite det.

Det jeg ville fram til er at det er best å bare snakke med barna om det og inkludere de. De forstår mer enn vi tror og tar mye hensyn når de bare vet hvorfor. Men trekker du deg plutselig unna og virker sur/sliten/lei så kan de fort bli usikre. Snakk også med BF.

Uansett - innen dere flytter sammen er du jo såpass langt på vei at de vet hvorfor og skal klare ta hensyn, selv om de bare er 4 og 9.

Takk Vi har ikke fortalt dem det enda, men om noen uker. Vi skal forsøke å forklare så godt vi kan. Det er mye som skjer for dem, men håper de blir glade.
Vi sliter veldig med moren som truer med å flytte til andre kanten av landet, og det har hun eldste fått vite at kan skje.. Så hun vet ikke hvilken skole hun skal gå på til høsten. Synes det er vanskelig at hun ikke vil samarbeide mer, da kunne vi tatt hensyn når vi begynner å lete etter hus. Da får ikke han sett barna like mye, og det ville vært veldig trist.
Synd på disse barna, men vi forsøker å gjøre det beste for dem.