Mine, dine og nå vår?!

En tråd i 'Familieliv og samliv' startet av LilleTrilleKrusPersille, 27 Des 2019.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. LilleTrilleKrusPersille Første møte med forumet

    Heisann, nytt forum-medlem her :)

    Skummet meg gjennom tidligere innlegg om mine, dine (evt. våre) her, og så at de aller fleste er allerede noen år gamle. Så tar en sjanse og oppretter et ny tråd. Selv om det er gode råd og tips allerede, lurte jeg på om det er noen her som er i samme situasjon her inne og har lyst å dele om hvordan dere har taklet dette allerede, er midt oppi det selv osv osv.

    Så en liten oppdatering om hvordan jeg havnet her, jeg har ei jente på 7, han har to gutter på 4 og 8. Vi har nett flyttet sammen, begge har 50/50 og relativt greit forhold til xene på hver vår kant. Vi har ungene på samme uke, så det er fullt hus og casa chaos en uke og en uke stille og rolig og bare oss voksne.

    Jeg skal innrømme det først som sist at jeg var klar og likevel ikke klar til å forholde meg til 2 barn som ikke var "mine" og sliter litt med å finne min rolle oppi det hele. Oppdragelsemessig er vi to voksne som natt og dag (hvilket har allerede resultert i litt gnisninger). Jeg har tenkt mye på dette, og lest mye rart på nettet om akkurat dette her. Jeg har gitt beskjed til han hvordan jeg vil ha det, og er innforstått med at her må vi begge gi og ta litt og inngå kompromisser som passer husholdningen her.

    Vi fikk også litt bakoversveis her om dagen da jeg plutselig tisset to streker (vet ikke hvorfor jeg fikk det for meg at jeg måtte sjekke, intuisjon kanskje?!)

    Uansett, det er nå en diskusjon her om hvorvidt vi skal beholde spiren eller ikke. Vi har nett flyttet sammen og vi trenger alle mann alle litt tid på oss å omstille oss den nye hverdagen, om vi ikke skal blande en baby inn i det hele allerede. Vi har begge lyst på et "vårt" barn, men vi er også enige om at timingen kunne ha vært litt bedre.
    Er det noen der ute som har opplevd det samme og kan komme med noen tips og råd?

    Jeg har ikke så mange bekjente som er i samme situasjon, og derfor jeg tar i bruk forumet her for å kunne lufte og spørre.

    På forhånd takk for gode tips og råd.
     
  2. Vinterbarn i vente Forelsket i forumet Januarlykke 2019

    Alt jeg kan dele her er opplevelse av abort. Jeg tok abort i 2014 pga brudd og angrer ikke på valget. Det er likevel framdeles smertefullt og sårt; jeg ser sønnen min og tenker på barnet jeg kunne hatt. Om dere vet dere vil ha tilslutt så vil nok timing aldri være bra; livet kommer alltid i veien ;)
     
  3. LilleTrilleKrusPersille Første møte med forumet

    Hei, takk for svar.

    Her valgte vi å abortere også, det var et skikkelig vanskelig valg og vi diskuterte det mye frem og tilbake. Jeg angrer ikke som sådan, men kjenner at det likevel er sårt og har ikke helt kommet meg over det selv om det var selvbestemt.

    Vi valgte å fokusere på å finne roen med min og hans sammen, før vi evt bestemmer oss for å prøve senere om vi i det hele tatt skal få flere.

    Vi prøver å jobbe oss gjennom de "problemene" som oppstår mellom oss pga ulike oppdragelsesyn, men det er jammen ikke lett.

    FYI, jeg er den strenge av oss og jeg har mye klarere grenser for min enn det han har for sine, det sier seg selv at det oppstår litt gnissinger.

    Jeg prøver så godt jeg kan å være imøtekommende og inngå kompremiss, jeg har jekket på "husreglene" ganske mye, blir da veldig frustrert når han ikke følger opp på samme måte. For eksempel, at vi har snakket sammen om hvordan vi vil ha det og inngått avtale om hvordan vi skal håndtere ulike situasjoner, hvor vi begge har gitt og tatt litt. Også neste dag, flyter det ut igjen, så klarer jeg ikke å la være å kommentere også blir han sur, også må jeg krype og si unnskyld for at jeg blandet meg..

    Dette er litt av årsaken til at jeg sa meg enig til å ta abort. Jeg er litt redd for at dette ikke skal holde, siden vi er så forskjellige.
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1

Del denne siden