Mine ærlige følelser rundt det å få gutt

[Peppa Gris]

Hei. Jeg velger å skrive ned tankene og følelsene mine her inne, da jeg har inntrykket av at det er mer åpenhet og aksept for disse følelsene her inne enn på andre forum.

Jeg fant ut via Nipt for ett par uker siden at jeg venter en gutt i magen. Jeg har slitt mye med vanskelige tanker, skyld og skam siden. Jeg har googlet masse om temaet og jeg har prøvd i ukesvis nå og akseptere og se fordelene med gutt. Jeg er veldig glad og stolt for å være gravid, men jeg har hele livet visualisert søstrene (har ei datter fra før). Man vet at søstre har et dypt bånd andre søskenkombinasjoner ikke har. For ordens skyld så sier jeg ikke at andre søskenkombinasjoner ikke kan ha et nært forhold, men det er noe virkelig eget med søstre. Også forstår jeg at det ikke er noen garantier.
Jeg fikk sjokk av mine egne følelser da jeg fant ut jeg ventet gutt - jeg ante ikke at jeg skulle føle alt dette så sterkt. Hadde jeg visst det på forhånd så hadde jeg vurdert andre metoder som prøverør i Kypros som jeg vet mange synes er forkastelig, men jeg syns ikke det er noe verre enn å ønske sterkt et spesifikt kjønn for så å bli kjempeskuffet om det viser seg å være motsatt kjønn.
Nå er det for sent, og jeg skal bære fram denne gutten.
Men etter to uker trodde og håpte jeg at disse følelsene skulle blitt borte og erstattes med uendelig kjærlighet og glede? Av alle jeg vet og kjenner i samme situasjon sier at skuffelsen forsvant nesten med en gang.
Så hvorfor har det ikke det hos meg? Er det noe alvorlig galt med meg?
Jeg klarer rett og slett ikke å knytte meg og føle samme gjennomsyrende gleden, kjærligheten og gnisten for denne graviditeten som da jeg var gravid med datteren min og jeg har utrolig dårlig samvittighet for det.
Jeg tror ikke noen heller kan overbevise meg om at gutter er bedre enn jenter, for jeg liker jenter og den kompleksiteten de bringer med og mange andre ting jeg kunne utbrodert.
Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg kan forsone meg med følelsene mine, jeg føler jeg har prøvd lenge men er usikker på om det faktisk noen gang vil forandre seg.
Kanskje noen kan hjelpe meg å føle gleden over en gutt? Jeg vil jo så gjerne føle den overveldende følelsen av å glede seg som med datteren min. Jeg prøver å si til meg selv hver dag at jeg er så utrolig heldig som får en av hver, men jeg klarer liksom ikke å lure meg selv og det egentlige ønsket om å få ei jente til. Det er så utrolig trist og vanskelig!

Jeg håper ikke dere er for harde mot meg her, jeg er allerede hard mot meg selv nok som det er.

 

[Ennasus98]

Hei. Jeg velger å skrive ned tankene og følelsene mine her inne, da jeg har inntrykket av at det er mer åpenhet og aksept for disse følelsene her inne enn på andre forum.

Jeg fant ut via Nipt for ett par uker siden at jeg venter en gutt i magen. Jeg har slitt mye med vanskelige tanker, skyld og skam siden. Jeg har googlet masse om temaet og jeg har prøvd i ukesvis nå og akseptere og se fordelene med gutt. Jeg er veldig glad og stolt for å være gravid, men jeg har hele livet visualisert søstrene (har ei datter fra før). Man vet at søstre har et dypt bånd andre søskenkombinasjoner ikke har. For ordens skyld så sier jeg ikke at andre søskenkombinasjoner ikke kan ha et nært forhold, men det er noe virkelig eget med søstre. Også forstår jeg at det ikke er noen garantier.
Jeg fikk sjokk av mine egne følelser da jeg fant ut jeg ventet gutt - jeg ante ikke at jeg skulle føle alt dette så sterkt. Hadde jeg visst det på forhånd så hadde jeg vurdert andre metoder som prøverør i Kypros som jeg vet mange synes er forkastelig, men jeg syns ikke det er noe verre enn å ønske sterkt et spesifikt kjønn for så å bli kjempeskuffet om det viser seg å være motsatt kjønn.
Nå er det for sent, og jeg skal bære fram denne gutten.
Men etter to uker trodde og håpte jeg at disse følelsene skulle blitt borte og erstattes med uendelig kjærlighet og glede? Av alle jeg vet og kjenner i samme situasjon sier at skuffelsen forsvant nesten med en gang.
Så hvorfor har det ikke det hos meg? Er det noe alvorlig galt med meg?
Jeg klarer rett og slett ikke å knytte meg og føle samme gjennomsyrende gleden, kjærligheten og gnisten for denne graviditeten som da jeg var gravid med datteren min og jeg har utrolig dårlig samvittighet for det.
Jeg tror ikke noen heller kan overbevise meg om at gutter er bedre enn jenter, for jeg liker jenter og den kompleksiteten de bringer med og mange andre ting jeg kunne utbrodert.
Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg kan forsone meg med følelsene mine, jeg føler jeg har prøvd lenge men er usikker på om det faktisk noen gang vil forandre seg.
Kanskje noen kan hjelpe meg å føle gleden over en gutt? Jeg vil jo så gjerne føle den overveldende følelsen av å glede seg som med datteren min. Jeg prøver å si til meg selv hver dag at jeg er så utrolig heldig som får en av hver, men jeg klarer liksom ikke å lure meg selv og det egentlige ønsket om å få ei jente til. Det er så utrolig trist og vanskelig!

Jeg håper ikke dere er for harde mot meg her, jeg er allerede hard mot meg selv nok som det er.

Dette hørtes ut som veldig vanskelige følelser å stå i. Jeg er selv gravid med gutt og kunne lagt ut i det vide og brede om alle fordelene jeg ser ved det, men tror ikke det hadde hjulpet deg nevneverdig da det virker som du prøver å se fordelene selv.
Vil uansett bare legge til at det kan godt hende at din datter vil få et mye bedre forhold til sin bror enn hun ville gjort om det var en jente.

Foreslår at du snakker med evt jordmor om dette, hun kan også muligens henvise til psykolog på helsestasjonen for å hjelpe deg med disse følelsene. Å sitte med slike følelser gjennom svangerskapet er ikke bra og kan utvikle seg til fødselsdepresjon.

Sender deg en stor klem

 

[Peppa Gris]

Dette hørtes ut som veldig vanskelige følelser å stå i. Jeg er selv gravid med gutt og kunne lagt ut i det vide og brede om alle fordelene jeg ser ved det, men tror ikke det hadde hjulpet deg nevneverdig da det virker som du prøver å se fordelene selv.
Vil uansett bare legge til at det kan godt hende at din datter vil få et mye bedre forhold til sin bror enn hun ville gjort om det var en jente.

Foreslår at du snakker med evt jordmor om dette, hun kan også muligens henvise til psykolog på helsestasjonen for å hjelpe deg med disse følelsene. Å sitte med slike følelser gjennom svangerskapet er ikke bra og kan utvikle seg til fødselsdepresjon.

Sender deg en stor klem

Tusen takk. Det som er rart er at jeg plutselig følte meg litt bedre etter jeg skrev denne tråden. Var som om jeg mistet 10 kg av skuldrene. Kanskje jeg bare trengte å lufte de vonde tankene et sted. Uansett takk for ditt omsorgsfulle svar skal ta det opp med jordmor om det blir for ille og ikke gir seg.

 

[Snart4-barnsmor]

jeg har ikke andre råd enn å kanskje google litt erfaringer rundt det å ha gutt?
Ellers kan jeg jo fortelle kort om mine egne barn. Jeg har tre av dem, ei jente og to gutter (pluss en gutt i magen)
Jenta er yngst. Av mine barn så er det yngste (jenta) og mellomste (gutt) som har det desidert næreste og beste forholdet. De krangler som søsken, men leker som bestevenner. Det er hærlig å se.
De har alltid hverandre og støtter hverandre i alt de måtte møte på. De leker sammen etter skolen og har det helt supert på ferier så lenge de har hverandre. Selvfølgelig er veldig godt forhold til eldste og, men disse to er nok hakket nærmere hverandre

 

[Licath]

Jeg ventet gutt og jeg hadde alltid sett for meg en datter.. prøvde alt jeg kunne å glede meg over den lille gutten jeg ventet, i uke 25 mistet jeg han.
Og først da innså jeg hvor mye jeg faktisk ønsket han var.
Nummer to ble ei jente, og det føltes da og helt feil.

 

[Håpefull-86]

Hei. Jeg velger å skrive ned tankene og følelsene mine her inne, da jeg har inntrykket av at det er mer åpenhet og aksept for disse følelsene her inne enn på andre forum.

Jeg fant ut via Nipt for ett par uker siden at jeg venter en gutt i magen. Jeg har slitt mye med vanskelige tanker, skyld og skam siden. Jeg har googlet masse om temaet og jeg har prøvd i ukesvis nå og akseptere og se fordelene med gutt. Jeg er veldig glad og stolt for å være gravid, men jeg har hele livet visualisert søstrene (har ei datter fra før). Man vet at søstre har et dypt bånd andre søskenkombinasjoner ikke har. For ordens skyld så sier jeg ikke at andre søskenkombinasjoner ikke kan ha et nært forhold, men det er noe virkelig eget med søstre. Også forstår jeg at det ikke er noen garantier.
Jeg fikk sjokk av mine egne følelser da jeg fant ut jeg ventet gutt - jeg ante ikke at jeg skulle føle alt dette så sterkt. Hadde jeg visst det på forhånd så hadde jeg vurdert andre metoder som prøverør i Kypros som jeg vet mange synes er forkastelig, men jeg syns ikke det er noe verre enn å ønske sterkt et spesifikt kjønn for så å bli kjempeskuffet om det viser seg å være motsatt kjønn.
Nå er det for sent, og jeg skal bære fram denne gutten.
Men etter to uker trodde og håpte jeg at disse følelsene skulle blitt borte og erstattes med uendelig kjærlighet og glede? Av alle jeg vet og kjenner i samme situasjon sier at skuffelsen forsvant nesten med en gang.
Så hvorfor har det ikke det hos meg? Er det noe alvorlig galt med meg?
Jeg klarer rett og slett ikke å knytte meg og føle samme gjennomsyrende gleden, kjærligheten og gnisten for denne graviditeten som da jeg var gravid med datteren min og jeg har utrolig dårlig samvittighet for det.
Jeg tror ikke noen heller kan overbevise meg om at gutter er bedre enn jenter, for jeg liker jenter og den kompleksiteten de bringer med og mange andre ting jeg kunne utbrodert.
Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg kan forsone meg med følelsene mine, jeg føler jeg har prøvd lenge men er usikker på om det faktisk noen gang vil forandre seg.
Kanskje noen kan hjelpe meg å føle gleden over en gutt? Jeg vil jo så gjerne føle den overveldende følelsen av å glede seg som med datteren min. Jeg prøver å si til meg selv hver dag at jeg er så utrolig heldig som får en av hver, men jeg klarer liksom ikke å lure meg selv og det egentlige ønsket om å få ei jente til. Det er så utrolig trist og vanskelig!

Jeg håper ikke dere er for harde mot meg her, jeg er allerede hard mot meg selv nok som det er.

Jeg har ikke noe råd spesifikt til dette, men jeg synes det høres ut som du er streng med deg selv og påfører deg mye skam rundt dette. Forsøk å gi deg litt slack Hvis du har sett for deg to jenter, ønsket deg to jenter og håpet på to jenter er det jo ikke rart du blir skuffa om livet og familien nå ikke blir sånn du har sett for deg. Dette er jo livet ut, så det er jo faktisk en stor ting!

Fortell deg selv at det er i orden at du er skuffa, at du har lov til å sørge over fremtiden du så for deg og ikke får. Snakk til deg selv slik du ville snakket til en god venninne som fortalte dette til deg.

Vi har en tendens til å være veldig mye hardere mot oss selv enn vi ville vært mot venner, og det er det ingen grunn til. Jeg har lært mye av å lære om selvmedfølelse (Google det!) og hvordan jeg kan praktisere det for meg selv og opplever at det gjør det lettere å håndtere vanskelige følelser.
Lykke til, håper du får gitt deg rom til å sørge ferdig så du kan få plass til å glede deg over lillebror

 

[Kinakål]

Jeg har tre gutter og to jenter, og venter gutt nummer fire.
Det er to år mellom døtrene mine, men de er virkelig helt forskjellige og har ikke noe nært forhold. Her er det den ene jenta og ene gutten som har det nære forholdet, de er veldig avhengig av hverandre og sterkt knyttet.

Anbefaler deg å snakke med noen om det hvis dette fortsetter å plage deg.
Og når alt kommer til alt spiller kjønn så utrolig liten rolle, alle som får friske og levende barn er utrolig heldige og man bør ikke ta det for gitt.

 

[B82]

Vil bare skrive litt om mine erfaringer med søskenkombinasjon gutt-jente.

Først og fremst, min egen søskenrelasjon, jeg har 3 søstre og 2 brødre. Min eldste bror er min nærmeste, og har alltid vært det. Helten

Mine to første kom tett, først jente, så gutt. De har vært rivaler helt frem til tenårene. Da løsnet det opp.
Mine neste to, gutt, jente er det 3.5 år i mellom og de er uadskillelige. Tenker ingenting på at kjønn står i veien for livslangt vennskap sånn sett.. venter nå barn nr 5, han er også gutt.

Husker så innmari godt tankene jeg hadde da jeg venta min nr 2.
Redselen for å ikke kunne evne å bli like glad i nestemann.. man visste jo ikke hvem den personen var ennå.. og nr en hadde fått all oppmerksomhet og all kjærlighet. Men hjertet deles ikke, det utvider seg Som mamma blir man utrolig rik på kjærlighet (og bekymringer )

 

[Lille lys]

Hei. Jeg velger å skrive ned tankene og følelsene mine her inne, da jeg har inntrykket av at det er mer åpenhet og aksept for disse følelsene her inne enn på andre forum.

Jeg fant ut via Nipt for ett par uker siden at jeg venter en gutt i magen. Jeg har slitt mye med vanskelige tanker, skyld og skam siden. Jeg har googlet masse om temaet og jeg har prøvd i ukesvis nå og akseptere og se fordelene med gutt. Jeg er veldig glad og stolt for å være gravid, men jeg har hele livet visualisert søstrene (har ei datter fra før). Man vet at søstre har et dypt bånd andre søskenkombinasjoner ikke har. For ordens skyld så sier jeg ikke at andre søskenkombinasjoner ikke kan ha et nært forhold, men det er noe virkelig eget med søstre. Også forstår jeg at det ikke er noen garantier.
Jeg fikk sjokk av mine egne følelser da jeg fant ut jeg ventet gutt - jeg ante ikke at jeg skulle føle alt dette så sterkt. Hadde jeg visst det på forhånd så hadde jeg vurdert andre metoder som prøverør i Kypros som jeg vet mange synes er forkastelig, men jeg syns ikke det er noe verre enn å ønske sterkt et spesifikt kjønn for så å bli kjempeskuffet om det viser seg å være motsatt kjønn.
Nå er det for sent, og jeg skal bære fram denne gutten.
Men etter to uker trodde og håpte jeg at disse følelsene skulle blitt borte og erstattes med uendelig kjærlighet og glede? Av alle jeg vet og kjenner i samme situasjon sier at skuffelsen forsvant nesten med en gang.
Så hvorfor har det ikke det hos meg? Er det noe alvorlig galt med meg?
Jeg klarer rett og slett ikke å knytte meg og føle samme gjennomsyrende gleden, kjærligheten og gnisten for denne graviditeten som da jeg var gravid med datteren min og jeg har utrolig dårlig samvittighet for det.
Jeg tror ikke noen heller kan overbevise meg om at gutter er bedre enn jenter, for jeg liker jenter og den kompleksiteten de bringer med og mange andre ting jeg kunne utbrodert.
Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg kan forsone meg med følelsene mine, jeg føler jeg har prøvd lenge men er usikker på om det faktisk noen gang vil forandre seg.
Kanskje noen kan hjelpe meg å føle gleden over en gutt? Jeg vil jo så gjerne føle den overveldende følelsen av å glede seg som med datteren min. Jeg prøver å si til meg selv hver dag at jeg er så utrolig heldig som får en av hver, men jeg klarer liksom ikke å lure meg selv og det egentlige ønsket om å få ei jente til. Det er så utrolig trist og vanskelig!

Jeg håper ikke dere er for harde mot meg her, jeg er allerede hard mot meg selv nok som det er.

Det du kjenner på vil jeg tro er noe mange andre også kan føle på. Jeg ville forsøkt å ikke være så hard mot meg selv, og jeg er helt sikker på at når du får gutten din i armene dine så vil du bli helt forelsket. Jeg har en gutt selv og han er verdens beste godklump som alltid får meg til å le og er skikkelig snill og kosete. Vil også bare si at jeg kjenner flere som har helt sinnsykt nære bånd som er bror og søster, mange ganger faktisk dypere bånd enn mellom søstre. Dette er et skikkelig teit eksempel, men har du fks sett på funkygine? Hun har kun brødre og hun har svært knyttede bånd til brødrene sine og elsker å være sammen med dem. Jeg ville også forsøkt å tenke at det er en mening med alt. Jeg tror jeg selv hadde digget å ha en bror, jeg har kun en søster selv og det har virkelig vært utfordrende i perioder med mye krangling og ulike personligheter. Jeg tror dermed at «dybden» på et søsken bånd ikke trenger å handle om kjønn men mer om personlighet, humor etc. Tillat deg selv å sørge litt nå over at utfallet ikke ble slik du hadde tenkt, også er jeg helt sikker på at når babyen kommer så vil du se brikkene falle på plass klemmer til deg!

 

[Kaffekoppen]

Jeg hadde det på samme måte som deg, faktisk. Skammet meg veldig, for hadde brukt så lang tid på å bli gravid med nr 2, og det var en så ønsket baby.

Han er snart 2 år gammel nå, og det kunne selvsagt ikke vært noen andre enn ham Fra han kom og jeg fikk møte ham, har jeg aldri kjent på noe annet enn en like stor kjærlighet for ham som for storesøster. Og jeg elsker å se søskenforholdet deres. Syns også det er veldig, veldig gøy å få oppleve forskjellene på gutt og jente, noe som sikkert kan tilskrives personlighet også, men allikevel.

Tror det er vanligere følelser enn man tenker, og det er vondt å stå i. Men jeg er overbevist om at når du får møte ham, så kunne det ikke vært noen annen

 

[MammaMaya]

For det første, vær litt snill med deg selv. Tillat deg selv å føle det du føler uten skam. Skam er en forferdelig vond ting å henge på sine egne følelser. Ingen bestemmer over følelsene dine, og alt er lov å føle.
Når det er sagt så tror jeg at det vil føles lettere og mer naturlig etterhvert. Nå er du låst i noen tanker og følelser som trenger å få jobbe seg ferdig før du kan klare å slippe taket i dem.
Jeg har selv to jenter og en gutt. Og en jente til I magen nå. Og her er det virkelig ingen forskjell på relasjonene mellom gutten og søstrene enn søstrene seg imellom. Han er i midten og er både storesøster og lillesøsters store helt og beskytter. Og han stiller oppe for dem... ingen får gjøre noe mot søstrene hans! Bortsett fra han selv noen ganger De er alle tre i tenårene nå. Og attpåskatten i magen kommer til å forgude de alle sammen.
Jeg selv har to brødre og tre søstre. Og er brødrene mine jeg har et godt forhold til i voksen alder. Så jeg kan trøste deg med at dette idylliske bildet som finnes av to søstre er langt fra gitt.
Dette hjelper nok ikke på dine følelser akkurat nå, men jeg har troen på at om du er litt snillere med deg selv så vil ting føles bedre etterhvert

 

[Heloise]

Huff, dette var skikkelig vondt å lese.

Har selv en storesøster og en lillebror. Jeg er to år yngre min søster, og to år eldre enn min bror. Jeg er definitivt nærmest lillebror. Han er min klippe, og gleden var derfor stor da jeg selv oppdaget å være gravid med en liten gutt. Fikk en jente som nr 2 og det eneste jeg ønsker er at de skal få det samme gode forholdet som jeg har til min egen bror!

Elsker barna mine like uendelig høyt uavhengig av deres kjønn…

 

[Maja82]

Først må jeg bare si at jeg tror det er veldig vanlig å ha de tankene dine, men at det høres ut som om du krisemaksimerer endel. Heldigvis kommer ikke alle katastrofetankene dine til å bli sanne!
Jeg fikk også sjokk da jeg var gravid med sønnen min og skjønte ikke hvordan jeg skulle være guttemamma. Det ga seg etter noen uker og etterhvert var det bare en selvfølge at det skulle komme en gutt. Nå er han to år og jeg må si at gutt er såååå gøy! Ser ingen ulemper med det overhode, heller masse fordeler. Synes andres jenter er så kjempekjedelige.. hehe. Nå får jeg sikkert alle jentemødre på nakken her! Alle jeg kjenner som både har gutt og jente sier det er mye gøyere med gutt, ikke bare i småbarnsalderen, men også at det er mye «enklere» i tenårene og som voksen etc. mor - sønn relasjon er ofte mye mindre komplisert en mor - datter.

Nå er jeg gravid igjen og jeg kjenner det spiller veldig liten rolle hvilket kjønn det blir. Hadde vært gøy med en av hver, men like gøy med to gutter

 

[Maja82]

Jeg tror forresten du bare skal prøve å la de følelsene og tankene være litt. Aksepter at det er sånn du føler det og at det ikke må være at mål at du skal føle det annerledes nå. Når barnet kommer blir det noe annet og du blir like glad i sønnen din som i datteren din. Prøv og legg bort tanker som at det er noe galt med deg etc, bare la de fare forbi når de kommer

 

[Dragen’s hule]

Jeg skjønner godt de følelsene du bærer på. Her har jeg og mannen sagt at det ikke blir mer enn ett barn, og jeg så bestandig for meg ei lita tulle.
Når vi endelig ble gravid og fikk en spire som satt lenge nok til at vi fikk vite kjønn, så var det en gutt.
Det tok lang tid for meg å omstille meg, men nå som han er her så kan jeg ikke forestille meg en bedre unge.

Når drt kommer til denne søster relasjonen du snakker om, så kan jeg jo fortelle deg at grunnen til at jeg ikke vil ha flere barn er fordi jeg og min søster absolutt ikke kunne fordra hverandre i oppveksten. Når jeg var 4 spurte jeg min mor om jeg kunne få ett nytt søsken, sånn at jeg hadde en slster eller bror som ikke hatet meg.
Selv nå i voksen alder er vi ikke spesielt nære. Og hvis vi må være i samme hus i mer enn et par dager så kan jeg love deg at vi begynner å low key krangle og snipe etter hverandre. Det har blitt bedre med alderen, men vi kommer aldri til å ha dette søskenbåbdet du ser ut til å tro at alle søstre har.

 

[Tindo]

Jeg har tre jenter og jeg kan love deg at søstre ikke alltid har et fint søskenforhold. Mine to eldste går sjelden en dag uten å krangle og terge hverandre.
Når det kommer til søskenrelasjoner tror jeg det er mer personlighet enn kjønn som avgjør om de får et godt forhold.

 

[Prinsessa*]

Jeg ønska meg først jente , det er jeg ikke redd for å si . Litt som når man velger hund , så ønsker man ett visst kjønn og det er fordeler og ulemper med det . Samme tenkte jeg med baby at jente var best.
Så ble det to tette og ble kjempe skuffa når det ble gutt . Tok litt til før jeg knytta meg til han og følte meg stygg som hadde sånne tanker .

Nå som de er blitt tidlig tenårene , er de ikke glad i hverandre lenger. Nr tre håpet jeg på jente igjen og det ble jente . Men nå ser jeg at tenåringsjenta er et hormonelt troll og gutten er den roligste og flinkeste her hjemme . De er de rimligste å ha i hus også haha . Venter nr 4 og tenker at det beste er om det kanskje blir en gutt nå . Men synes det er veldig leit for meg selv å ha slike tanker og føler med deg . Veldig tabu enda synes jeg med kjønn . Man hører alltid alle sier samme hva det blir osv jeg tror innerst inne at mange ønsker seg noe mer .

Må også si at gutten og minste jenta er de som elsker hverandre høyest her , han forguder lillesøster og hun han . Og krangler de , er de venner etter fem min .

Derimot når man har tre jenter f.eks. så er det kanskje mer akseptert at man ønsker seg en gutt .

 

[Peppa Gris]

Vil bare si tusen takk til alle som har tatt seg tiden å svare meg i denne tråden.
Jeg føler jeg har det litt bedre nå, aksepterer mer at det er en gutt jeg venter for det er faktisk ikke noe jeg kan gjøre med.
Hvem vet, kanskje jeg blir overrasket over hvor bra det går og hvor gode venner søskene blir. Og enten vil jeg føle familien er komplett etter denne graviditeten eller så er det fortsatt ikke for sent å få en til. Tiden får vise.
Men akkurat nå kjenner jeg at jeg er litt ferdig med å sørge... det har vært noen tøffe uker. Jeg tror aksept er det beste, og ta en fase av gangen.

Sender en takkeklem til alle som har svart og vil si jeg virkelig er takknemlig for at babyverden helt tydelig er et sted man kan være på sitt mest sårbare uten å bli sparket mens man ligger nede