I dag kom den... Den knekken jeg har "venta" på og frykta...
Jeg orket ikke være på jobb, så gikk hjem kl 10. Har bare ligget i senga. Ikke grått, bare ligget....
På onsdag var vi i hjembygda. Svigers (som bor i utlandet) er hjemme (ikke vært hjemme siden jul, da vi fortalte om at jeg var 3mnd på vei...) så vi var der på besøk en tur... Sambo gikk ut for å klippe plenen, og jeg ble sittende på kjøkkenet sammen med svigermor. Bare så det er sagt, så er hun en super dame som jeg liker veldig godt, så har INGEN problemer med å være alene med henne, heller tvert i mot!
men da tok hun det opp. For første gang... Hun lurte bare på om det går bra med meg etter alt som har hendt. Jeg svarte at joda, det går opp og ned. Og så sa hun at jeg måtte ta vare på meg selv osv. Selv mistet hun tre ganger etter nr 1 og var sikker på hun ikke kunne få flere, men nå har hun 4. Ikke noe særlig mer, for da kom tantebarna våre dansende.
Når vi kom hjem angret jeg så fælt på at jeg ikke fortalte henne hvordan jeg egentlig har det. At jeg gråter mye, at jeg føler meg så alene, at sambo - sønnen hennes ikke sier noe særlig, at vi faktisk har mistet enda en gang, at legen fant sorte prikker i livmoren min som jeg ikke vet hva er, at jeg sliter med sorgen, verdens mest ensomme sorg. At jeg hater å gå på jobben, fordi assistenten min er gravid og har termin 25.juli (min var 21.), at jeg gruer meg til juli, at jeg har det skremmende vondt, at jeg sjelden føler genuin glede om dagen, at jeg synes synd på meg selv, at jeg ikke blir gravid fort nok, og om det skjer så mister jeg nok bare...
Jeg har så mange tanker!! Og et desperat ønske om å være gravid igjen! Og jeg ønsker meg så gjerne at vi er to som kan glede oss over en evt graviditet. Sånn er det ikke... Da jeg testet positivt i april ble verken jeg eller sambo spes glade. Ikke fordi vi ikke ønsker oss å bli gravide!! Men fordi vi begge er redd for at det kan gå galt. Og det gikk galt... Hva om det skjer igjen?? Jeg vil så gjerne at vi kan glede oss over det som skjer! At vi kan se fremover! At vi kan laste ned gravidappen igjen og følge spiren vår dag for dag. Sambo sier han ikke tørr å glede seg før uke 16. Jeg syns det er så vondt og evt måtte gå 15 uker i stillhet som gravid før vi tørr å snakke noe særlig om det.. Jeg håper at ting forandrer seg om jeg blir gravid igjen. Jeg tror faktisk ting gjør det.
Men akkurat nå er alt bare håpløst. Jeg ligger i senga, og her vil jeg ligge resten av dagen....! Selv om huset ser ut som en slagmark og jeg hadde store planer om å rydde og vaske til helga i dag.... Jeg blir nok i senga....
