På tide å få ned min fødselshistorie før for mange detaljer går i glemmeboken…
I uke 33+3 hadde jeg time hos fastlegen min. Pleier alltid å dra dit alene, men denne morgenen var jeg skikkelig dårlig. Hele kroppen var uvel, hadde utrolig mye vann i kroppen, og jeg var svimmel og kvalm. Bekkenløsningen var blitt verre og verre, og jeg trengte krykker for å kunne gå. Gråt hele tiden. Slet utrolig mye med dårlig samvittighet, fordi denne graviditeten var ønsket over alt på jord. Vi prøvde i 1 år før alt klaffet, og nå når jeg endelig var gravid, ønsket jeg bare at det skulle være over slik at jeg kunne få kroppen min igjen. Samboeren min ble med til legen, og var ganske bestemt på å få han til å legge meg inn på sykehuset. Han følte vel mer eller mindre at jeg var blitt ”pleietrengende” og likte ikke å forlate meg hele dagen for å gå på jobb.
Når vi kom til legen, var urinen og blodtrykket mitt helt fint! Begynte å gråte igjen, fordi jeg tenkte at hvis det var en svangerskapsforgiftning på gang, så var det i hvert fall en grunn til at jeg skulle føle meg så elendig! Men så var det på tide å gå på vekta…. Og tror dere ikke jeg hadde gått opp 16 kg!!!!! PÅ 2 UKER!!!! Fastlegen min snakka med meg i 5 minutter før han ringte til sykehuset og sa at en totalt utslitt tvillingmamma var på vei inn til avlastning og overvåkning på en evt. begynnende svangerskapsforgiftning.
Når jeg kom på sykehuset fikk jeg enerom, og jeg rigget meg til så godt jeg kunne. CTG-registreringer ble tatt jevnlig, og viste litt kynnere men ikke noe særlig. Ultralyden viste at jentene hadde det fint. Blodtrykket steg litt ut over dagen, men med tanke på hvor lite søvn og hvor stressa og sliten jeg var, var det ingenting å bekymre seg over. Ut på kvelden begynte jeg og tenkte litt på hvor mye jeg hadde drukket den dagen…. Avhengig av vann i svangerskapet, så jeg hadde sikkert drukket 3 liter i løpet av ettermiddagen. Også tenkte jeg litt på hvor mye jeg hadde tisset… og det var jo nærmest INGENTING! Gav beskjed til legen om dette, og det ble bestemt at neste døgn skulle vi måle vanninntak og vannuttak. Målingene viste at jeg drakk 4 ½ liter, og bare tissa 1 liter! Dvs at jeg la på meg 3 kg på et døgn! Samtidig begynte jeg å bli tungpusten, våknet av at jeg ikke fikk puste flere ganger. Og kynnerene ble sterkere og mer regelmessige, selv om de ikke slo ut på CTGen.
Overlegen likte rett og slett ikke situasjonen, og tok kontakt med en nyrespesialist. Hun var rett for at jeg kunne få vann på lungene, og for hvor stor risikopasient jeg var blitt ved en evt. forløsning med hastesnitt. Samtidig skulle hun på langfri og likte ikke tanken på å overlate meg til de andre flinke, men litt mindre erfarne legene på lokalsykehuset. Sammen bestemte de seg for at jeg måtte overflyttes til Haukeland sykehus. Da var jeg kommet til uke 33 + 5! Jeg gråt og gråt når hun fortalte meg hva de hadde bestemt! Haukeland sykehus er langt vekke hjemme fra, og var absolutt ikke der jeg ville føde. Samtidig var jeg livredd for jeg skjønte at de ville sette meg i gang raskest mulig, og jeg var jo ikke kommet til uke 34 engang!!! INGENTING ble slik jeg hadde tenkt meg!
Overlegen (Dr. Eikeland, som bare er HELT fantastisk!) sa at jeg kunne bestemme om jeg ville dra opp denne dagen, altså onsdag kveld, eller neste morgen slik at jeg kunne få en natt i min egen seng først. Jeg kunne også bestemme om jeg ville dra i privat bil, eller om jeg ville ha ambulansetransport! Jeg ønsket å dra neste dag, slik at jeg kunne få sove godt i hvert fall én natt. Men tror dere ikke samboeren og mammaen min satt foten ned. De INSISTERTE på å dra samme dag, og rottet seg skikkelig sammen mot meg for å klare å overtale meg! Jeg har aldri vært så forbanna i hele mitt liv. Jeg kunne ikke forstå hvordan de kunne gjøre dette mot meg: Nekte meg å sove bare en natt til hjemme! Etter mange tårer lot jeg meg overtale og vi dro til Haukeland sykehus i privat bil. Ønsket ikke ambulanse, fordi bekkenet mitt hadde gjort det uendelig vondt å ligge på båre i 3 timer!
Når vi kom til KK ble jeg lagt inn på obsposten. Skulle egentlig dele rom med ei anna, men da var sammenbruddet totalt! Jeg ble flyttet inn til et undersøkelsesrom, og fikk tempurmadrass. Når sykepleieren skulle re sengen til meg, kikka hun på den dumme blå ekle plastikken og spurte meg om jeg ville hun skulle legge den under lakenet! Jeg kikka dumt på henne og sa: ”nei, ikke gjør det… det er jo ikke akkurat som om vannet kommer til å gå”.
Klokken 3 våkna jeg etter vel 3 timers sammenhengende GOD søvn, noe jeg ikke hadde hatt på 2 mnd. Jeg følte jeg måtte skikkelig på do og tømme meg. Gikk den lange korridoren bort, gjorde mitt fornødne, og gikk tilbake til senga. Kom meg oppi og la meg godt til rette. OG DA GIKK VANNET! Jeg husker jeg først tenkte at jeg kan jo ikke tisse på meg nå, fordi jeg har jo nettopp vært på do! Og når jeg skjønte at det var vannet som var gått, ble jeg såååå irritert fordi jeg ville sove bare litt til!
Jeg ringte samboeren min, som sov på hotellet. Han kom 0400. Vannet gikk 0330, og CTG registreringen viste ingenting! Hadde 1 cm åpning, men det hadde jeg hatt noen dager. Kl 0430 begynte riene, eller egentlig rien… fordi jeg hadde én rie i 45 minutt. Jeg kunne ikke skjønne hva som skjedde… fordi jeg trodde det var meningen at jeg skulle få puste inne i mellom. De målte åpningen igjen og den var blitt 4 cm. CTG-registreringen viste ikke én eneste sammentrekning denne perioden!!!! Så det er tydelig at magen min ikke viste de riene jeg faktisk hadde! Jeg ble kjørt raskt bort til føden, og epiduralen ble satt. Akkurat når jeg trodde at nå skulle jeg komme til himmelen, spurte anestesilegen om jeg hadde bekkenløsning, og det hadde jeg jo… Og da fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne få full epidural fordi da ville jeg ikke kjenne om jeg hadde en tøff fødsel, og da kunne jeg få langvarige bekkenskader. Så jeg kjente åpningsriene ganske godt kan du si….
Fra 0700 til 1030 sto jeg på stedet hvil.. ikke noe mer åpning, selv om jeg hadde mange rier. Når jordmor målte igjen klokken 1130 hadde jeg gått fra 4 cm til 9 cm på 1 time! Legen var inne, og kikka på meg og sa at hun bare ville gå for å spise, så hun kom tilbake om en halv time, og da kunne vi begynne å presse. 5 minutter etter at hun hadde gått, måtte hun komme springende tilbake fordi da var pressriene begynt. Og på 3 pressrier kom lille Norah til verden, 24. november klokken 1220, 44 cm lang og 1890 gr. Apgar 9/9. Pappen fikk kose med Norah i 1 time før de skjønte at dette kom til å ta tid før neste mann kom. Dermed ble hun fraktet bort til nyfødt uten søstera si.
Mathilde lå alt for høyt opp, og kom seg ikke ned pga at hun hadde alt for mye fostervann. I tillegg forsvant riene mine helt! Jeg fikk riedrypp uten effekt. Jeg pressa uten rier, for å se om vi kunne få henne lengre ned, men etter 1 time hadde hun ikke flytta seg 1 cm. Grunnen til at de visste dette, var fordi legen hvert 5 minutt var helt inne til albuen og kjente etter henne. Og DET var det jævligste med hele fødselen. Hun måtte presse seg forbi halebeine hver gang hun skulle opp og kjenne, og med bekkenløsningen min gav det meg større smerter enn resten av fødselen tilsammens! De hviska ganske godt om keisersnitt på slutten, men jeg ønsket utrolig sterkt å fø henne normalt, og det var de klar over. Dette gav meg krefter til å være ekstra tapper, og ikke klage. Tilslutt bestemte de seg for å ta vannet. Og da ble det action. Da vannet gikk, klarte ikke jordmødrene å holde henne på plass så hun spratt opp i tverrleie. De måtte opp å hente henne og dra henne ned. Når kun hodet var igjen, ble livmorhalsen min stressa og klappa sammen rundt hodet hennes. Nå var legen blitt skikkelig stressa, og brølte ut at noen måtte gi meg nitroglyserin. Jeg fikk en tablett under tunga, og dette hjalp. Livmorhalsen åpna seg og Mathilde kom til verden med et vræl, 44 cm og 2050 gr klokken 1505. Apgar 4/9. Hun ble frakta rett til nyfødt i kuvøse med pustehjelp. Fra vannet ble tatt til jenta var ute gikk det bare 3 minutt, men for meg var dette 3 veldig dramatiske minutt, og jeg fikk en ganske sterk reaksjon rett etterpå. Heldigvis trøstet legen meg, og vi avtalte at hun skulle komme opp til meg neste dag for å snakke gjennom hele forløpet. Igjen en helt fantastisk lege. Først 4 timer senere fikk vi se jentene på nyfødt-avdelingen. Og de var selvfølgelig verdens skjønneste. Mathilde måtte ligge med CPAP et døgn, og litt ekstra oksygen noen døgn etterpå. Norah har klart seg selv fint hele tiden. Pga den tøffe fødselen var Mathilde helt blå på den ene siden, og hadde en del smerter pga dette den første tiden. Men hun kom seg raskt. Den 29. november ble vi overflyttet til Haugesund sjukehus. Da hadde jeg blitt undersøkt i hytt og pine på Haukeland fordi de var redde for at jeg hadde fått propp på lungene. Heldigvis var alt fint. På Haugesund sjukehus fikk jeg vanndrivende, og 16 kg forsvant på 2 dager. Den 16. desember ble jentene utskrevet, og vi fikk verdens beste julepresang. Å få feire jul hjemme med jentene!
Vel…dette var min LANGE fødselsehistorie… Tusen takk for at du ville lese om det som for meg var en helt perfekt tvillingfødsel, takket være utrolig dyktige jordmødre og leger!
Ps: jeg revna ikke i det hele tatt, fikk bare en liten rift som krevde 3 pyntesting!
I uke 33+3 hadde jeg time hos fastlegen min. Pleier alltid å dra dit alene, men denne morgenen var jeg skikkelig dårlig. Hele kroppen var uvel, hadde utrolig mye vann i kroppen, og jeg var svimmel og kvalm. Bekkenløsningen var blitt verre og verre, og jeg trengte krykker for å kunne gå. Gråt hele tiden. Slet utrolig mye med dårlig samvittighet, fordi denne graviditeten var ønsket over alt på jord. Vi prøvde i 1 år før alt klaffet, og nå når jeg endelig var gravid, ønsket jeg bare at det skulle være over slik at jeg kunne få kroppen min igjen. Samboeren min ble med til legen, og var ganske bestemt på å få han til å legge meg inn på sykehuset. Han følte vel mer eller mindre at jeg var blitt ”pleietrengende” og likte ikke å forlate meg hele dagen for å gå på jobb.
Når vi kom til legen, var urinen og blodtrykket mitt helt fint! Begynte å gråte igjen, fordi jeg tenkte at hvis det var en svangerskapsforgiftning på gang, så var det i hvert fall en grunn til at jeg skulle føle meg så elendig! Men så var det på tide å gå på vekta…. Og tror dere ikke jeg hadde gått opp 16 kg!!!!! PÅ 2 UKER!!!! Fastlegen min snakka med meg i 5 minutter før han ringte til sykehuset og sa at en totalt utslitt tvillingmamma var på vei inn til avlastning og overvåkning på en evt. begynnende svangerskapsforgiftning.
Når jeg kom på sykehuset fikk jeg enerom, og jeg rigget meg til så godt jeg kunne. CTG-registreringer ble tatt jevnlig, og viste litt kynnere men ikke noe særlig. Ultralyden viste at jentene hadde det fint. Blodtrykket steg litt ut over dagen, men med tanke på hvor lite søvn og hvor stressa og sliten jeg var, var det ingenting å bekymre seg over. Ut på kvelden begynte jeg og tenkte litt på hvor mye jeg hadde drukket den dagen…. Avhengig av vann i svangerskapet, så jeg hadde sikkert drukket 3 liter i løpet av ettermiddagen. Også tenkte jeg litt på hvor mye jeg hadde tisset… og det var jo nærmest INGENTING! Gav beskjed til legen om dette, og det ble bestemt at neste døgn skulle vi måle vanninntak og vannuttak. Målingene viste at jeg drakk 4 ½ liter, og bare tissa 1 liter! Dvs at jeg la på meg 3 kg på et døgn! Samtidig begynte jeg å bli tungpusten, våknet av at jeg ikke fikk puste flere ganger. Og kynnerene ble sterkere og mer regelmessige, selv om de ikke slo ut på CTGen.
Overlegen likte rett og slett ikke situasjonen, og tok kontakt med en nyrespesialist. Hun var rett for at jeg kunne få vann på lungene, og for hvor stor risikopasient jeg var blitt ved en evt. forløsning med hastesnitt. Samtidig skulle hun på langfri og likte ikke tanken på å overlate meg til de andre flinke, men litt mindre erfarne legene på lokalsykehuset. Sammen bestemte de seg for at jeg måtte overflyttes til Haukeland sykehus. Da var jeg kommet til uke 33 + 5! Jeg gråt og gråt når hun fortalte meg hva de hadde bestemt! Haukeland sykehus er langt vekke hjemme fra, og var absolutt ikke der jeg ville føde. Samtidig var jeg livredd for jeg skjønte at de ville sette meg i gang raskest mulig, og jeg var jo ikke kommet til uke 34 engang!!! INGENTING ble slik jeg hadde tenkt meg!
Overlegen (Dr. Eikeland, som bare er HELT fantastisk!) sa at jeg kunne bestemme om jeg ville dra opp denne dagen, altså onsdag kveld, eller neste morgen slik at jeg kunne få en natt i min egen seng først. Jeg kunne også bestemme om jeg ville dra i privat bil, eller om jeg ville ha ambulansetransport! Jeg ønsket å dra neste dag, slik at jeg kunne få sove godt i hvert fall én natt. Men tror dere ikke samboeren og mammaen min satt foten ned. De INSISTERTE på å dra samme dag, og rottet seg skikkelig sammen mot meg for å klare å overtale meg! Jeg har aldri vært så forbanna i hele mitt liv. Jeg kunne ikke forstå hvordan de kunne gjøre dette mot meg: Nekte meg å sove bare en natt til hjemme! Etter mange tårer lot jeg meg overtale og vi dro til Haukeland sykehus i privat bil. Ønsket ikke ambulanse, fordi bekkenet mitt hadde gjort det uendelig vondt å ligge på båre i 3 timer!
Når vi kom til KK ble jeg lagt inn på obsposten. Skulle egentlig dele rom med ei anna, men da var sammenbruddet totalt! Jeg ble flyttet inn til et undersøkelsesrom, og fikk tempurmadrass. Når sykepleieren skulle re sengen til meg, kikka hun på den dumme blå ekle plastikken og spurte meg om jeg ville hun skulle legge den under lakenet! Jeg kikka dumt på henne og sa: ”nei, ikke gjør det… det er jo ikke akkurat som om vannet kommer til å gå”.
Klokken 3 våkna jeg etter vel 3 timers sammenhengende GOD søvn, noe jeg ikke hadde hatt på 2 mnd. Jeg følte jeg måtte skikkelig på do og tømme meg. Gikk den lange korridoren bort, gjorde mitt fornødne, og gikk tilbake til senga. Kom meg oppi og la meg godt til rette. OG DA GIKK VANNET! Jeg husker jeg først tenkte at jeg kan jo ikke tisse på meg nå, fordi jeg har jo nettopp vært på do! Og når jeg skjønte at det var vannet som var gått, ble jeg såååå irritert fordi jeg ville sove bare litt til!
Jeg ringte samboeren min, som sov på hotellet. Han kom 0400. Vannet gikk 0330, og CTG registreringen viste ingenting! Hadde 1 cm åpning, men det hadde jeg hatt noen dager. Kl 0430 begynte riene, eller egentlig rien… fordi jeg hadde én rie i 45 minutt. Jeg kunne ikke skjønne hva som skjedde… fordi jeg trodde det var meningen at jeg skulle få puste inne i mellom. De målte åpningen igjen og den var blitt 4 cm. CTG-registreringen viste ikke én eneste sammentrekning denne perioden!!!! Så det er tydelig at magen min ikke viste de riene jeg faktisk hadde! Jeg ble kjørt raskt bort til føden, og epiduralen ble satt. Akkurat når jeg trodde at nå skulle jeg komme til himmelen, spurte anestesilegen om jeg hadde bekkenløsning, og det hadde jeg jo… Og da fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne få full epidural fordi da ville jeg ikke kjenne om jeg hadde en tøff fødsel, og da kunne jeg få langvarige bekkenskader. Så jeg kjente åpningsriene ganske godt kan du si….
Fra 0700 til 1030 sto jeg på stedet hvil.. ikke noe mer åpning, selv om jeg hadde mange rier. Når jordmor målte igjen klokken 1130 hadde jeg gått fra 4 cm til 9 cm på 1 time! Legen var inne, og kikka på meg og sa at hun bare ville gå for å spise, så hun kom tilbake om en halv time, og da kunne vi begynne å presse. 5 minutter etter at hun hadde gått, måtte hun komme springende tilbake fordi da var pressriene begynt. Og på 3 pressrier kom lille Norah til verden, 24. november klokken 1220, 44 cm lang og 1890 gr. Apgar 9/9. Pappen fikk kose med Norah i 1 time før de skjønte at dette kom til å ta tid før neste mann kom. Dermed ble hun fraktet bort til nyfødt uten søstera si.
Mathilde lå alt for høyt opp, og kom seg ikke ned pga at hun hadde alt for mye fostervann. I tillegg forsvant riene mine helt! Jeg fikk riedrypp uten effekt. Jeg pressa uten rier, for å se om vi kunne få henne lengre ned, men etter 1 time hadde hun ikke flytta seg 1 cm. Grunnen til at de visste dette, var fordi legen hvert 5 minutt var helt inne til albuen og kjente etter henne. Og DET var det jævligste med hele fødselen. Hun måtte presse seg forbi halebeine hver gang hun skulle opp og kjenne, og med bekkenløsningen min gav det meg større smerter enn resten av fødselen tilsammens! De hviska ganske godt om keisersnitt på slutten, men jeg ønsket utrolig sterkt å fø henne normalt, og det var de klar over. Dette gav meg krefter til å være ekstra tapper, og ikke klage. Tilslutt bestemte de seg for å ta vannet. Og da ble det action. Da vannet gikk, klarte ikke jordmødrene å holde henne på plass så hun spratt opp i tverrleie. De måtte opp å hente henne og dra henne ned. Når kun hodet var igjen, ble livmorhalsen min stressa og klappa sammen rundt hodet hennes. Nå var legen blitt skikkelig stressa, og brølte ut at noen måtte gi meg nitroglyserin. Jeg fikk en tablett under tunga, og dette hjalp. Livmorhalsen åpna seg og Mathilde kom til verden med et vræl, 44 cm og 2050 gr klokken 1505. Apgar 4/9. Hun ble frakta rett til nyfødt i kuvøse med pustehjelp. Fra vannet ble tatt til jenta var ute gikk det bare 3 minutt, men for meg var dette 3 veldig dramatiske minutt, og jeg fikk en ganske sterk reaksjon rett etterpå. Heldigvis trøstet legen meg, og vi avtalte at hun skulle komme opp til meg neste dag for å snakke gjennom hele forløpet. Igjen en helt fantastisk lege. Først 4 timer senere fikk vi se jentene på nyfødt-avdelingen. Og de var selvfølgelig verdens skjønneste. Mathilde måtte ligge med CPAP et døgn, og litt ekstra oksygen noen døgn etterpå. Norah har klart seg selv fint hele tiden. Pga den tøffe fødselen var Mathilde helt blå på den ene siden, og hadde en del smerter pga dette den første tiden. Men hun kom seg raskt. Den 29. november ble vi overflyttet til Haugesund sjukehus. Da hadde jeg blitt undersøkt i hytt og pine på Haukeland fordi de var redde for at jeg hadde fått propp på lungene. Heldigvis var alt fint. På Haugesund sjukehus fikk jeg vanndrivende, og 16 kg forsvant på 2 dager. Den 16. desember ble jentene utskrevet, og vi fikk verdens beste julepresang. Å få feire jul hjemme med jentene!
Vel…dette var min LANGE fødselsehistorie… Tusen takk for at du ville lese om det som for meg var en helt perfekt tvillingfødsel, takket være utrolig dyktige jordmødre og leger!
Ps: jeg revna ikke i det hele tatt, fikk bare en liten rift som krevde 3 pyntesting!
