Minnie
Betatt av forumet
Hei,
Er like avhengig som de fleste når det kommer til babyforum men er ikke så flink i å kommentere så beklager er en undercover stalker
Har ikke kommentert så mye fordi det har vært en berg og dal bane. Hadde plutselig sterke magesmerter i uke 6+3 (klarte ikke sitte engang uten smerter ) det var så voldsomt at jeg startet å gråte. Min kjære skulle akkurat til og spise middag men vi fortet oss til legevakten. Legen ville ikke fortelle meg hva som var galt visste han hadde noen tanker rundt det..etter mange forum besøk tenkte jeg at jeg hadde svangerskap i eggstokken. Jeg ble enda mer lei meg og oppgitt med tankene og gråt bare enda mer, legen tok blodprøve og urinprøve og etter mange inn og ut besøk i samtalerommet sendte han oss til sykehuset for ultralyd, jeg spurte han direkte hva han tenkte det kunne være og han sa det jeg fryktet graviditet utenfor livmor (eggstokken på venstre side) han hadde trykket litt på stedet så det var der smertene lå.
smertene begynte og avta etter 2-3 timer. Var utslitt og sulten.
Tok enda en blodprøve i sykehuset og kom inn til mitt livs værste opplevelse. Legen var streng og kald med meg, hun presset kjempehardt på magen flere steder det var virkelig ubehagelig men ikke smertefullt, hun tok en titt på livmoren og spurte meg om jeg har hatt blødninger og jeg svarte nei det er det som er så rart. Hun viste meg en bomullsdått med blod og hele verden raste sammen , jeg gråt og gråt. Hun sa det ser ut som spontan abort. Etter en innvendig ultralyd sa hun at hun så noe "pulserende"på mitt lille mirakel jeg klarte ikke stoppe gråte, sykepleier trøstet meg og gav meg serviet, men legen var iskald. Jeg spurte om å høre hjertet og hunsvarte kaldt nei. Mannen min ble dyttet inn av sykepleier for å se på skjermen, men jeg fikk ikke se noe. Hun ba meg kle på meg og sa at det er begynnelsen på en abort. Og vi kan ikk gjøre noe. Om jeg blør mer så er det det. Jeg klarte ikke stoppe å gråte..
dro hjem og var livredd for å blø gikk med sværeste truseinlegget og klarte ikke sove. Jeg blødde ikke mer, bare litt brunt. Jeg bestemte meg for å bestille time hos min private gynekolog som er superflink, verdens beste gynekolog !
Hun så at jeg hadde blodansamling og at fosteret var i topp tilstand, hun lot meg se fosteret og høre hjertet. Igjen kom tårene, lykke tårer denne gangen.jeg fikk crinone til å gå på og hun så at venstre eggstokk var enorm pga medisinene i sammenheng med IVF , det var derfor jeg fikk smerter. har frem til nå (8+2) ikke opplevd noen flere blødninger og forhåpentligvis er alt bra med den lille. Har bestilt ny time i uke 10.
Kjempe viktig at alle drar til gynekologer som virkelig vet hva de driver med, ble helt oppgitt av det offentlige og hvordan vi ble behandlet.
Er like avhengig som de fleste når det kommer til babyforum men er ikke så flink i å kommentere så beklager er en undercover stalker
Har ikke kommentert så mye fordi det har vært en berg og dal bane. Hadde plutselig sterke magesmerter i uke 6+3 (klarte ikke sitte engang uten smerter ) det var så voldsomt at jeg startet å gråte. Min kjære skulle akkurat til og spise middag men vi fortet oss til legevakten. Legen ville ikke fortelle meg hva som var galt visste han hadde noen tanker rundt det..etter mange forum besøk tenkte jeg at jeg hadde svangerskap i eggstokken. Jeg ble enda mer lei meg og oppgitt med tankene og gråt bare enda mer, legen tok blodprøve og urinprøve og etter mange inn og ut besøk i samtalerommet sendte han oss til sykehuset for ultralyd, jeg spurte han direkte hva han tenkte det kunne være og han sa det jeg fryktet graviditet utenfor livmor (eggstokken på venstre side) han hadde trykket litt på stedet så det var der smertene lå.
smertene begynte og avta etter 2-3 timer. Var utslitt og sulten.
Tok enda en blodprøve i sykehuset og kom inn til mitt livs værste opplevelse. Legen var streng og kald med meg, hun presset kjempehardt på magen flere steder det var virkelig ubehagelig men ikke smertefullt, hun tok en titt på livmoren og spurte meg om jeg har hatt blødninger og jeg svarte nei det er det som er så rart. Hun viste meg en bomullsdått med blod og hele verden raste sammen , jeg gråt og gråt. Hun sa det ser ut som spontan abort. Etter en innvendig ultralyd sa hun at hun så noe "pulserende"på mitt lille mirakel jeg klarte ikke stoppe gråte, sykepleier trøstet meg og gav meg serviet, men legen var iskald. Jeg spurte om å høre hjertet og hunsvarte kaldt nei. Mannen min ble dyttet inn av sykepleier for å se på skjermen, men jeg fikk ikke se noe. Hun ba meg kle på meg og sa at det er begynnelsen på en abort. Og vi kan ikk gjøre noe. Om jeg blør mer så er det det. Jeg klarte ikke stoppe å gråte..
dro hjem og var livredd for å blø gikk med sværeste truseinlegget og klarte ikke sove. Jeg blødde ikke mer, bare litt brunt. Jeg bestemte meg for å bestille time hos min private gynekolog som er superflink, verdens beste gynekolog !
Hun så at jeg hadde blodansamling og at fosteret var i topp tilstand, hun lot meg se fosteret og høre hjertet. Igjen kom tårene, lykke tårer denne gangen.jeg fikk crinone til å gå på og hun så at venstre eggstokk var enorm pga medisinene i sammenheng med IVF , det var derfor jeg fikk smerter. har frem til nå (8+2) ikke opplevd noen flere blødninger og forhåpentligvis er alt bra med den lille. Har bestilt ny time i uke 10.
Kjempe viktig at alle drar til gynekologer som virkelig vet hva de driver med, ble helt oppgitt av det offentlige og hvordan vi ble behandlet.
