mammatildennis2014
Betatt av forumet
Jeg ønsker å dele med dere som ønsker å lese min historie. Har hatt noen tunge år, og planen var aldri at ting skulle bli slik...
Like etter jeg fylte 18 år gikk jeg rett og slett på veggen og ble psykisk syk. Mye krangling hjemme, mobbing og lite venner på skolen og eneste stedet jeg følte mestring var på jobben. Gikk fort fra å være vanlig ansatt til å få låseansvar og ansvar for andre medarbeidere. Jeg gikk på skolen fra 8-15.30 og deretter rett på jobb og var ferdig mellom 23.30 og 23.45 hver dag. Kom hver dag hjem til å få kjeft for alle små bagateller som at senga ikke var reid opp eller at jeg ikke hadde lukka døra inn til badet. Det var tungt og i tillegg til å ha en kjæreste som bodde 6 timer var det veldig vanskelig. Til slutt fikk jeg nok av alt, hadde jo igjen et helt år på vidregående.. men det å gå tilbake til mobbingen og dårlig oppfølging (pga. lese og skrive problemer) var for meg en ting som brøt meg mer og mer ned for hver dag det nærmet seg skolestart. Etter å ha snakket med kjæresten min og svigerfamilien min ble vi enige om at jeg skulle flytte inn der for en periode til vi fant oss et sted for oss selv. Alt ble gjort i skjul og stillhet mens min familie var på hyttetur. Jeg hadde sendt med søstra mi (som visste alt som skulle skje) et brev som mamma og pappa skulle få en time etter bilen var ferdig pakket og jeg reist avsted. Etter 2 timer kjøring viste jeg godt at de hadde fått brevet. Jeg har vel vært en person som ikke har sagt så mye og ikke klaget over stort heller, så det med mobbinga hadde aldri blitt nevnt på forhånd. Plutselig plinget mobilen.. det var melding fra mamma.. Jeg turte først ikke lese og var driiiit redd for hva som stod der. Kjæresten stoppet bilen og leste meldinga før meg, men sa fort at den måtte jeg lese selv.. Det stod: "Du er tøff du jenta mi! Skulle ønske jeg var så modig å gjorde nettopp det der da jeg var 18 år! Stå på!" Resten av turen ble mye lettere, Jeg trengte ikke lengre å være nervøs, jeg hadde tatt mitt valg og nå viste de det. I tillegg til at det ikke var noe negativ kommentar. Jeg viste det kom til å bli en veldig vanskelig tid siden jeg flyttet til et helt nytt sted, kjente ingen og måtte prøve å finne meg jobb på egenhånd. Flyttet i 27.juli 2011. Jeg sendte mange søknader og gikk rundt og snakket med butikksjefer i et ganske stort område i lang tid, fikk aldri noe svar og ble igrunn bare mer og mer deppa. Visste jo at jeg MÅTTE ha jobb og inntekt før vi kunne få oss egen plass og bo. Så klar, samboeren min hadde jo full jobb og bra inntekt, men han hadde også hatt et liv før vi ble sammen og hadde dratt på seg masse gjeld etter å ha drevet et firma som gikk konkurs. Etter fler måneder med jobbsøking fikk jeg endelig napp, fikk jobb på Meny (der jeg fortsatt jobber). Startet der i Oktober 2011 og fikk flytta inn i egen leilighet 1.november 2011. Vi hadde det aldri enkelt, hadde masse utgifter, og jeg følte meg tvunget til å ta opp mastercard for å ha en sikkerhet viss noe skulle skje. Samboeren min likte jo ikke det, siden det var det som hadde skapt en del problemer for han etter han gikk konkurs med butikken sin. 10.februar 2012 fridde han til meg, og det ble så klart et ja, vi skulle greie alt bare vi jobba sammen. Vi greide å leve oss gjennom ting og selv om ting var vanskelig og tungt holdt vi ut, men da han mistet jobben i august 2012. Samme dag leverte vi oppsigelse på leiligheta vi hadde, vi greide ikke betale den med bare min inntekt og han på dagpenger.. Vi var forbredt på å måtte flytte inn til svigers for en periode, noe jeg IKKE ville i det heletatt. Han fikk seg et vikaiat ganske fort, men visst jo ikke hvor lenge der kom til å vare, men det gjorde vertfall slik at vi fikk to inntekter igjen for en periode. Midt i oktober fant vi en leilighet hos noen hyggelige mennesker, vi hadde bare 2 uker til vi MÅTTE være ute av den gamle og den nye måtte males, alt måtte males.. den var gruvsom. De som eide den var flaue over å se hvor ille den var. De som hadde bodd hær før hadde rett og slett vært så ureine og det var svarte flekker i tak, vagger, spindelvev fra taket, stearin sølet på gulvet og revet ting ned fra veggen. Vi sa vi kunne gjerne gjøre alt selv mot redusert husleie første måned. Det var helt greit og vi sto rett og slett på fra vi var ferdig på jobb til vi datt ned i senga på kvelden de to ukene. Vi var ærlige om våres økonomiske problemer da vi flytta inn og viss vi slet en måned så skulle vi bare si fra så kunne vi hjelpe til med andre ting på gården eller betale dobbelt måneden etter. 1.februar 2013 startet samboeren i ny fast jobb og den dagen satte vi oss ned for å få orden på de store økonomiske problemene. Da vi hadde fått lønn og betalt husleie og andre ting i midten av februar hadde vi ubetalte regninger for 60 000 kr. Det var et stort sjokk. Ingen av oss trodde det var så ille som det. I tillegg hadde vi til sammen 7 (!!!) MasterCard. Jeg spurte om han ville melde oss på luksusfellen, noe han IKKE ville, vi skulle grei det selv.. Dermed startet vi å gå gjennom alt vi brukte penger på av mat , og alt annet. Vi jobbet så mye vi kunne på de jobbene våres i tillegg til å gjøre en del vennetjenester for å tjene litt ekstra. I tillegg gikk alt av feriepenger og skattepenger til ubetalte regninger. Planen var at de pengene skulle spares til en bryllupskonto, noe som ikke gikk... Vi så endelig lys i tunnelen, og så endelig enden. 1 august 2013 skulle jeg bare ta en gravidtest for å utelukke at jeg var gravid etter at mensen var litt forsinka (noe som var for meg helt normalt etter at den hadde vært veldig ustabil siste året). Sjokket kom da testen var positiv! SHiiit hva skulle vi gjøre nå? Det var jo en stor lykke, men likevel viste vi ikke helt hvordan vi skulle greie ting.. da lønninga kom i september 2013 var vi helt ajour med alt av regninger, men MasterCarda ble fortsatt tømt hver måned for å ha litt ekstra penger, sånn kunne vi jo ikke ha det lengre.. Fortsatte vi sånn kom vi jo aldri til å få mindre utgifter og bli kvitt dem... Vi tok derfor å klippet alle kortene og la de i en boks. Vi har ikke trengt å kjøpt mye til babyen, men har fått seng av svigers og vogn av mine foreldre.. i tillegg til masse klær fra alle rundt oss. Vi er utrolig takknemlige for all hjelp vi har fått av de rundt oss, men når vi ser tilbake på hvor ille vi hadde det for et år siden og hvor bra vi har det nå er det som natt og dag.. Jeg fyller snart 21 år og har nok gjennomgått mye mer enn det mange går gjennom i et helt liv når det gjelder økonomi. Jeg har troen på at på grunn av det vi har vært gjennom har det både styrket våres forhold og jeg tror aldri vi vil komme i noen så stor knipe igjen økonomisk. Vi har derfor bestemt oss for at vi skal jobbe hardt og bo i den leiligheta vi har nå (95 m2) til 6000 i mnd til vi er helt gjeldsfrie og skal deretter spare opp til en grei egenkappital til å kjøpe oss noe selv. Vi skal vertfall ikke kjøpe noe før vi vet vi har god nok råd til å betale alle utgifter uansett hvor mye uforutsett som kommer.
Nå har jeg et fantastisk liv, fullt av kjærlighet og snart enda mer å være glad i ! Jeg vet nå at ikke alt i livet kan kjøpes for penger.. Et forhold blir ikke sterkere av at alt går på skinner hele tiden. Vi har hatt utrolig mye som vi har gått gjennom, og det har gjort oss veldig sterke sammen! Jeg fikk 1000 kr til å bruke på akkurat hva jeg selv ville for en stund siden.. jeg gikk 3 dager på kjøpesenter før jeg kjøpte noe i heletatt.. og da jeg kom hjem hadde jeg dårlig samvittighet for å ha brukt så mye penger. Hadde for det meste kjøpe barneklær på tilbud. Samboeren min skjønte ikke hva som var galt med meg, for da vi ble sammen brukte jeg omtrent hele lønna mi på klær og "dill-dall" til meg selv, og nå slet jeg med å bruke penger..
Det var altså min historie
Andre som vil dele sin historie også? =)
Like etter jeg fylte 18 år gikk jeg rett og slett på veggen og ble psykisk syk. Mye krangling hjemme, mobbing og lite venner på skolen og eneste stedet jeg følte mestring var på jobben. Gikk fort fra å være vanlig ansatt til å få låseansvar og ansvar for andre medarbeidere. Jeg gikk på skolen fra 8-15.30 og deretter rett på jobb og var ferdig mellom 23.30 og 23.45 hver dag. Kom hver dag hjem til å få kjeft for alle små bagateller som at senga ikke var reid opp eller at jeg ikke hadde lukka døra inn til badet. Det var tungt og i tillegg til å ha en kjæreste som bodde 6 timer var det veldig vanskelig. Til slutt fikk jeg nok av alt, hadde jo igjen et helt år på vidregående.. men det å gå tilbake til mobbingen og dårlig oppfølging (pga. lese og skrive problemer) var for meg en ting som brøt meg mer og mer ned for hver dag det nærmet seg skolestart. Etter å ha snakket med kjæresten min og svigerfamilien min ble vi enige om at jeg skulle flytte inn der for en periode til vi fant oss et sted for oss selv. Alt ble gjort i skjul og stillhet mens min familie var på hyttetur. Jeg hadde sendt med søstra mi (som visste alt som skulle skje) et brev som mamma og pappa skulle få en time etter bilen var ferdig pakket og jeg reist avsted. Etter 2 timer kjøring viste jeg godt at de hadde fått brevet. Jeg har vel vært en person som ikke har sagt så mye og ikke klaget over stort heller, så det med mobbinga hadde aldri blitt nevnt på forhånd. Plutselig plinget mobilen.. det var melding fra mamma.. Jeg turte først ikke lese og var driiiit redd for hva som stod der. Kjæresten stoppet bilen og leste meldinga før meg, men sa fort at den måtte jeg lese selv.. Det stod: "Du er tøff du jenta mi! Skulle ønske jeg var så modig å gjorde nettopp det der da jeg var 18 år! Stå på!" Resten av turen ble mye lettere, Jeg trengte ikke lengre å være nervøs, jeg hadde tatt mitt valg og nå viste de det. I tillegg til at det ikke var noe negativ kommentar. Jeg viste det kom til å bli en veldig vanskelig tid siden jeg flyttet til et helt nytt sted, kjente ingen og måtte prøve å finne meg jobb på egenhånd. Flyttet i 27.juli 2011. Jeg sendte mange søknader og gikk rundt og snakket med butikksjefer i et ganske stort område i lang tid, fikk aldri noe svar og ble igrunn bare mer og mer deppa. Visste jo at jeg MÅTTE ha jobb og inntekt før vi kunne få oss egen plass og bo. Så klar, samboeren min hadde jo full jobb og bra inntekt, men han hadde også hatt et liv før vi ble sammen og hadde dratt på seg masse gjeld etter å ha drevet et firma som gikk konkurs. Etter fler måneder med jobbsøking fikk jeg endelig napp, fikk jobb på Meny (der jeg fortsatt jobber). Startet der i Oktober 2011 og fikk flytta inn i egen leilighet 1.november 2011. Vi hadde det aldri enkelt, hadde masse utgifter, og jeg følte meg tvunget til å ta opp mastercard for å ha en sikkerhet viss noe skulle skje. Samboeren min likte jo ikke det, siden det var det som hadde skapt en del problemer for han etter han gikk konkurs med butikken sin. 10.februar 2012 fridde han til meg, og det ble så klart et ja, vi skulle greie alt bare vi jobba sammen. Vi greide å leve oss gjennom ting og selv om ting var vanskelig og tungt holdt vi ut, men da han mistet jobben i august 2012. Samme dag leverte vi oppsigelse på leiligheta vi hadde, vi greide ikke betale den med bare min inntekt og han på dagpenger.. Vi var forbredt på å måtte flytte inn til svigers for en periode, noe jeg IKKE ville i det heletatt. Han fikk seg et vikaiat ganske fort, men visst jo ikke hvor lenge der kom til å vare, men det gjorde vertfall slik at vi fikk to inntekter igjen for en periode. Midt i oktober fant vi en leilighet hos noen hyggelige mennesker, vi hadde bare 2 uker til vi MÅTTE være ute av den gamle og den nye måtte males, alt måtte males.. den var gruvsom. De som eide den var flaue over å se hvor ille den var. De som hadde bodd hær før hadde rett og slett vært så ureine og det var svarte flekker i tak, vagger, spindelvev fra taket, stearin sølet på gulvet og revet ting ned fra veggen. Vi sa vi kunne gjerne gjøre alt selv mot redusert husleie første måned. Det var helt greit og vi sto rett og slett på fra vi var ferdig på jobb til vi datt ned i senga på kvelden de to ukene. Vi var ærlige om våres økonomiske problemer da vi flytta inn og viss vi slet en måned så skulle vi bare si fra så kunne vi hjelpe til med andre ting på gården eller betale dobbelt måneden etter. 1.februar 2013 startet samboeren i ny fast jobb og den dagen satte vi oss ned for å få orden på de store økonomiske problemene. Da vi hadde fått lønn og betalt husleie og andre ting i midten av februar hadde vi ubetalte regninger for 60 000 kr. Det var et stort sjokk. Ingen av oss trodde det var så ille som det. I tillegg hadde vi til sammen 7 (!!!) MasterCard. Jeg spurte om han ville melde oss på luksusfellen, noe han IKKE ville, vi skulle grei det selv.. Dermed startet vi å gå gjennom alt vi brukte penger på av mat , og alt annet. Vi jobbet så mye vi kunne på de jobbene våres i tillegg til å gjøre en del vennetjenester for å tjene litt ekstra. I tillegg gikk alt av feriepenger og skattepenger til ubetalte regninger. Planen var at de pengene skulle spares til en bryllupskonto, noe som ikke gikk... Vi så endelig lys i tunnelen, og så endelig enden. 1 august 2013 skulle jeg bare ta en gravidtest for å utelukke at jeg var gravid etter at mensen var litt forsinka (noe som var for meg helt normalt etter at den hadde vært veldig ustabil siste året). Sjokket kom da testen var positiv! SHiiit hva skulle vi gjøre nå? Det var jo en stor lykke, men likevel viste vi ikke helt hvordan vi skulle greie ting.. da lønninga kom i september 2013 var vi helt ajour med alt av regninger, men MasterCarda ble fortsatt tømt hver måned for å ha litt ekstra penger, sånn kunne vi jo ikke ha det lengre.. Fortsatte vi sånn kom vi jo aldri til å få mindre utgifter og bli kvitt dem... Vi tok derfor å klippet alle kortene og la de i en boks. Vi har ikke trengt å kjøpt mye til babyen, men har fått seng av svigers og vogn av mine foreldre.. i tillegg til masse klær fra alle rundt oss. Vi er utrolig takknemlige for all hjelp vi har fått av de rundt oss, men når vi ser tilbake på hvor ille vi hadde det for et år siden og hvor bra vi har det nå er det som natt og dag.. Jeg fyller snart 21 år og har nok gjennomgått mye mer enn det mange går gjennom i et helt liv når det gjelder økonomi. Jeg har troen på at på grunn av det vi har vært gjennom har det både styrket våres forhold og jeg tror aldri vi vil komme i noen så stor knipe igjen økonomisk. Vi har derfor bestemt oss for at vi skal jobbe hardt og bo i den leiligheta vi har nå (95 m2) til 6000 i mnd til vi er helt gjeldsfrie og skal deretter spare opp til en grei egenkappital til å kjøpe oss noe selv. Vi skal vertfall ikke kjøpe noe før vi vet vi har god nok råd til å betale alle utgifter uansett hvor mye uforutsett som kommer.
Nå har jeg et fantastisk liv, fullt av kjærlighet og snart enda mer å være glad i ! Jeg vet nå at ikke alt i livet kan kjøpes for penger.. Et forhold blir ikke sterkere av at alt går på skinner hele tiden. Vi har hatt utrolig mye som vi har gått gjennom, og det har gjort oss veldig sterke sammen! Jeg fikk 1000 kr til å bruke på akkurat hva jeg selv ville for en stund siden.. jeg gikk 3 dager på kjøpesenter før jeg kjøpte noe i heletatt.. og da jeg kom hjem hadde jeg dårlig samvittighet for å ha brukt så mye penger. Hadde for det meste kjøpe barneklær på tilbud. Samboeren min skjønte ikke hva som var galt med meg, for da vi ble sammen brukte jeg omtrent hele lønna mi på klær og "dill-dall" til meg selv, og nå slet jeg med å bruke penger..
Det var altså min historie
Andre som vil dele sin historie også? =)
