Camah
Forelsket i forumet
Tenkte jeg skulle fortelle min histore fra fødselen og fram til nå.
Jeg er fremdeles på sykehuset, eller, jeg har blitt lagt inn igjen. Har hvert er over en uke nå.
Jeg skulle på overtidskontroll tirsdag 6 nov og ble nok lagt for å få ting til å skje og pakket resten av tingene.
Men så mandag 5 nov i 20.00 tiden begynte jeg å få rier. AKkurat når vi skulle ut til mamma å spise kveldsmat etter en dag med mye rydding og styring i hus.
Riene kom ofte og var kraftige med en gang så vi var ikke der lenge før vi reiste hjem og ringte føden.
Joda vi var hjertlige velkommen.
VI kom inn til flekkefjord sykehus i 23.00 tiden og da hadde jeg 3 cm åpning og jeg fikk tildelt fødestue. Der satt jeg litt til jeg fant ut at jeg skulle prøve å sitte i badekar. Det syns jeg hjalp litt emn ble rastløs og varm så orket ikke det så lenge, så da bar det inn på fødestuen igjen. Der fikk jeg smertestillende. Jeg husker ikke hva det heter, men fikk det gjennom en kanyle å hånden. (ikke drypp, men de spørytet det inn) Det skulle ta toppen av riene og jeg syns det hjalp litt og jeg fikk slappet godt av mellom riene.
Kl 02.00 hadde jeg 5 cm åpning. Jeg følte tiden gikk ganske seint, men alikevel ikke. :)
I 05.00 tiden hadde jeg 9 cm åpning. Det var bare en lite "kant" igjen som de prøvde å strekke siden den ikke ville selv. (fy så vondt det var!!!) I halv 7 tiden begynte jeg å kjenne at pressriene begynnte, men han var ikke langt nok nede i bekkenet så jeg fikk ikke lov til å presse for at jeg ikke skulle slite meg helt ut. Så jeg prøvde å stå med prekestolen og bevege på hoftene når jeg hadde rier for å få han lenger ned. Fy så vanskelig det var. Jeg hadde hele tiden så sinnsykt vondt i korsryggen at alt ble helt låst under riene. I halv 8 tiden fikk jeg begynne å presse for det var så vondt å la være, og det var deilig å begynne.
Jeg prøvde å ligge som vanlig men jeg hadde hele tiden sinnsyke tak i ryggenså jeg fikk ikke til å presse for det gjorde så vondt. Sa da var det opp på alle fire over en sakkosett, men det fungerte ikke så lenge det heller. Pressriene begynnte å dabbe av siden de hadde holdt på så lenge, så jeg ble satt på drypp for å få dem mer effektive, og jeg ble plassert i en fødestol. Det var kjempe greit. Kjente ikke smertene i korsryggen når jeg fikk sitte på den.
På en av pressriene jeg fikk så fikk jeg presset ut nesten hele hodet. Men så måtte jeg stoppe opp. Fy"(¤/)/&
å vondt det var. Jeg fikk ikke presse ut hele hodet for det var for lang tid mellom pressriene, så da hadde han blitt hengende så lenge. Så hodet hans presset i åpningen.
Visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Men endelig fikk jeg presse igjen og da kom han. Sander kom til verden 08.56 og veide 3875g. han var 51 lang og 36 rundt hodet.
Fostervannet var misfarget og han hadde drukket en del av det så jeg fikk ikke holde han med en gang for han måtte undersøkes først. Men jeg fikk holde han når jeg fikk karet meg opp i sengen igjen for å bli sydd. Det var noe innvendig sying, men ellers bare litt pynt. Men at en ikke kjenner noe etterpå eller syinga stemmer ikke på meg..
Jeg var så sår nedentil at ejg fikk vondt hver gang navlestrengen kom borti en av sidene på vei opp i senga, og når hun undersøkte hvor mye som skulle sys så vrælte jeg.
Jeg fikk bedøvelse når hun skulle sy, men jeg var så sår at alt var vondt.
Det var også vondt når hun trykket meg på magen og drog for å få ut morkaka.
Men men. Vi overlevde. :p
Derretter ble vi en uke på sykehuset. Sander ville ikke ta pupp og gjorde ikke så mye annet enn å hyle. Han søkte og lette og var helt med, men skjønnte ikke helt hva han skulle med den. :)
Jeg fikk feber og var dårlig, men det var ingen infeksjon og jeg ble etterhvert frisk igjen.
Når vi endelig fikk dreisen på ammingen så dro vi hjem og det var deilig.
Vi kom hjem på tirsdagen uka etter. Men på fredagen samme uka så begynnte jeg å få vondt i hodet. På lørdagen så fikk jeg et s¨økende trykk i hodet at jeg trodde jeg skulle stryke med. Det varte et par min. Vi dro da en tur på legevakta. Han var i tvil om jeg skulle sendes til sykehuset eller ikke. Fikk da beskjed om å se det an i løpet av natta og komme på kontroll morgenen etter, for det kunne være akutt migrene knyttet til hormonene.
Morgenen etter våknet jeg med sykt trykk i hodet, og denne gangen gav det seg ikke. Vi gikk da til legevakten igjen som sendte oss til akuttmottaket i kr. sand
Der ble jeg sendt til CT scanning som viste at jeg hadde fått blodpropper på hjernen.
Så når de hadde funnet ut av det og sjekket alle refleksene mine kunne de endelig gi meg smertestillende. Da ble det morfin og blodfortynnende. Smertestillende var noe jeg hadde vrælt etter en stund....
De første dagene gikk med til å sove og kaste opp og få masse sprøyter.
De første 5 dagene hadde jeg bare intravenøst, det var ingenting av mat eller drikke som fikk være i magen. Det var ca den 5 dagen jeg fikk se Sander igjen også. Fy det var deilig. Men da gikk det faktisk opp for meg hvor galt det kunne gått......
Jeg blir helt frisk igjen.
Jeg hadde noe flaks oppi det hele. Blodproppene (ja i flertall faktisk) havnet i venesystemet ut av hjernen, så hjernen får nok av oksygenrikt blod inn, men har problemer med å få det ut fort nok så jeg får litt liten plass oppi der og valdig trykk i hodet. Hadde det hvert andre veien hadde jeg nok ikke hvert så heldig å komme fra det uten noe betydelig varig mèn. Legene sier at de fortettnignene som blodet ikke klarer å bryte seg igjennom på nytt blir der for alltid, men at blodet vil finne seg en annen vei i stedet. alti i fra 2 til 6 mnd.
Så nå sitter jeg med lapp over det ene øyet. Jeg sliter litt med dobbeltsyn pga trykket i hodet presser på synsnerva og da får jeg dobbeltsyn hvis jeg ser med begge øynene. Glupt. Jaja. :)
De håper på å sende meg hjem til uka igjen. Jippi!
Jaja, Håper ikke dette blir veldig rotete. Sitter på sykehuset enda og er ikke helt 100 i hodet. :p
Jeg er fremdeles på sykehuset, eller, jeg har blitt lagt inn igjen. Har hvert er over en uke nå.
Jeg skulle på overtidskontroll tirsdag 6 nov og ble nok lagt for å få ting til å skje og pakket resten av tingene.
Men så mandag 5 nov i 20.00 tiden begynte jeg å få rier. AKkurat når vi skulle ut til mamma å spise kveldsmat etter en dag med mye rydding og styring i hus.
Riene kom ofte og var kraftige med en gang så vi var ikke der lenge før vi reiste hjem og ringte føden.
Joda vi var hjertlige velkommen.
VI kom inn til flekkefjord sykehus i 23.00 tiden og da hadde jeg 3 cm åpning og jeg fikk tildelt fødestue. Der satt jeg litt til jeg fant ut at jeg skulle prøve å sitte i badekar. Det syns jeg hjalp litt emn ble rastløs og varm så orket ikke det så lenge, så da bar det inn på fødestuen igjen. Der fikk jeg smertestillende. Jeg husker ikke hva det heter, men fikk det gjennom en kanyle å hånden. (ikke drypp, men de spørytet det inn) Det skulle ta toppen av riene og jeg syns det hjalp litt og jeg fikk slappet godt av mellom riene.
Kl 02.00 hadde jeg 5 cm åpning. Jeg følte tiden gikk ganske seint, men alikevel ikke. :)
I 05.00 tiden hadde jeg 9 cm åpning. Det var bare en lite "kant" igjen som de prøvde å strekke siden den ikke ville selv. (fy så vondt det var!!!) I halv 7 tiden begynte jeg å kjenne at pressriene begynnte, men han var ikke langt nok nede i bekkenet så jeg fikk ikke lov til å presse for at jeg ikke skulle slite meg helt ut. Så jeg prøvde å stå med prekestolen og bevege på hoftene når jeg hadde rier for å få han lenger ned. Fy så vanskelig det var. Jeg hadde hele tiden så sinnsykt vondt i korsryggen at alt ble helt låst under riene. I halv 8 tiden fikk jeg begynne å presse for det var så vondt å la være, og det var deilig å begynne.
Jeg prøvde å ligge som vanlig men jeg hadde hele tiden sinnsyke tak i ryggenså jeg fikk ikke til å presse for det gjorde så vondt. Sa da var det opp på alle fire over en sakkosett, men det fungerte ikke så lenge det heller. Pressriene begynnte å dabbe av siden de hadde holdt på så lenge, så jeg ble satt på drypp for å få dem mer effektive, og jeg ble plassert i en fødestol. Det var kjempe greit. Kjente ikke smertene i korsryggen når jeg fikk sitte på den.
På en av pressriene jeg fikk så fikk jeg presset ut nesten hele hodet. Men så måtte jeg stoppe opp. Fy"(¤/)/&
å vondt det var. Jeg fikk ikke presse ut hele hodet for det var for lang tid mellom pressriene, så da hadde han blitt hengende så lenge. Så hodet hans presset i åpningen.
Visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Men endelig fikk jeg presse igjen og da kom han. Sander kom til verden 08.56 og veide 3875g. han var 51 lang og 36 rundt hodet.
Fostervannet var misfarget og han hadde drukket en del av det så jeg fikk ikke holde han med en gang for han måtte undersøkes først. Men jeg fikk holde han når jeg fikk karet meg opp i sengen igjen for å bli sydd. Det var noe innvendig sying, men ellers bare litt pynt. Men at en ikke kjenner noe etterpå eller syinga stemmer ikke på meg..
Jeg var så sår nedentil at ejg fikk vondt hver gang navlestrengen kom borti en av sidene på vei opp i senga, og når hun undersøkte hvor mye som skulle sys så vrælte jeg.
Jeg fikk bedøvelse når hun skulle sy, men jeg var så sår at alt var vondt.
Det var også vondt når hun trykket meg på magen og drog for å få ut morkaka.
Men men. Vi overlevde. :p
Derretter ble vi en uke på sykehuset. Sander ville ikke ta pupp og gjorde ikke så mye annet enn å hyle. Han søkte og lette og var helt med, men skjønnte ikke helt hva han skulle med den. :)
Jeg fikk feber og var dårlig, men det var ingen infeksjon og jeg ble etterhvert frisk igjen.
Når vi endelig fikk dreisen på ammingen så dro vi hjem og det var deilig.
Vi kom hjem på tirsdagen uka etter. Men på fredagen samme uka så begynnte jeg å få vondt i hodet. På lørdagen så fikk jeg et s¨økende trykk i hodet at jeg trodde jeg skulle stryke med. Det varte et par min. Vi dro da en tur på legevakta. Han var i tvil om jeg skulle sendes til sykehuset eller ikke. Fikk da beskjed om å se det an i løpet av natta og komme på kontroll morgenen etter, for det kunne være akutt migrene knyttet til hormonene.
Morgenen etter våknet jeg med sykt trykk i hodet, og denne gangen gav det seg ikke. Vi gikk da til legevakten igjen som sendte oss til akuttmottaket i kr. sand
Der ble jeg sendt til CT scanning som viste at jeg hadde fått blodpropper på hjernen.
Så når de hadde funnet ut av det og sjekket alle refleksene mine kunne de endelig gi meg smertestillende. Da ble det morfin og blodfortynnende. Smertestillende var noe jeg hadde vrælt etter en stund....
De første dagene gikk med til å sove og kaste opp og få masse sprøyter.
De første 5 dagene hadde jeg bare intravenøst, det var ingenting av mat eller drikke som fikk være i magen. Det var ca den 5 dagen jeg fikk se Sander igjen også. Fy det var deilig. Men da gikk det faktisk opp for meg hvor galt det kunne gått......
Jeg blir helt frisk igjen.
Jeg hadde noe flaks oppi det hele. Blodproppene (ja i flertall faktisk) havnet i venesystemet ut av hjernen, så hjernen får nok av oksygenrikt blod inn, men har problemer med å få det ut fort nok så jeg får litt liten plass oppi der og valdig trykk i hodet. Hadde det hvert andre veien hadde jeg nok ikke hvert så heldig å komme fra det uten noe betydelig varig mèn. Legene sier at de fortettnignene som blodet ikke klarer å bryte seg igjennom på nytt blir der for alltid, men at blodet vil finne seg en annen vei i stedet. alti i fra 2 til 6 mnd.
Så nå sitter jeg med lapp over det ene øyet. Jeg sliter litt med dobbeltsyn pga trykket i hodet presser på synsnerva og da får jeg dobbeltsyn hvis jeg ser med begge øynene. Glupt. Jaja. :)
De håper på å sende meg hjem til uka igjen. Jippi!
Jaja, Håper ikke dette blir veldig rotete. Sitter på sykehuset enda og er ikke helt 100 i hodet. :p
