Min graviditet, sånn helt ærlig..

En tråd i 'Våre dagbøker' startet av PåBærtur, 12 Apr 2016.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. PåBærtur Andre møte med forumet

    7 uker og 5 dager. Det er 54 hele dager det, 54 veldig lange dager om du spør meg på en av de aller verste dagene. Eller du kan se på det som 1296 timer, men fult så ille er det nok ikke.

    Nå lurer du sikkert på hva det er jeg har gjort i disse 54 dagene, hva det er som har skjedd som har fått meg til å allerede gå så mye fra vettet at jeg skriver dette her. Men orker du å lese, så kommer det her.

    Vi har ønsket oss barn i godt over 2 år. Dette har vi ikke klart naturlig da jeg ikke har hatt menstruasjon på disse 2 årene. Årsaken var hormonmangel ifølge legene, men hvorfor vet jeg ikke. Ble satt til å Prøve «Pergotime», tabletter som skal lure kroppen min til å få eggløsning. Disse månedene med pergotime har vært noe av det sykeste jeg noen gang har vært med på. Hva tror du skjer når du tvinger en kropp som har levd uten disse hormonene i over 2 år, til å plutselig skal ha eggløsning, være premenstruell og deretter få hele pakka? Jeg tror jeg var «utilregnelig i gjerningsøyeblikket» i disse prøveperiodene, men jeg kan røpe såpass at jeg busta mannen i å google «My wife has gone insane, hormones». Jadda!

    November 2015 ble vi gravide for første gang. Men det gikk ikke lange tiden før jeg merka at noe ikke var som det skulle være, noe smerter hadde jeg også. Fikk beskjed om at det var en SA og at smerter var helt normalt. Blødningene og smertene fortsatte og dette var første gang jeg forbannet ektemannen for tilstanden han hadde satt meg i. (Merk dere dette, for det kommer nemlig flere) Etter flere UL sesjoner med nærmeste sykehus (3 timer unna) der jeg ble sendt hjem, måtte jeg atter en gang krype til korset og kontakte sykehuset. Dette var da ikke normalt. Hvor vondt skal dette liksom gjøre? 2 dager etter jeg kontaktet sykehuset siste gang fikk jeg komme til ny UL, der det ble oppdaget blod i buken (Dette kjente jeg ikke til, trodde bare invollene hadde smeltet sammen, så var utrolig nok lettet) og da hasteoperasjon. Spiren hadde satt seg fast i egglederen.

    Var ikke helt klar for å prøve igjen, men i februar bestemte kroppen seg for det motsatte. Etter 2 år der jeg kun hadde menstruasjon ved hjelp av pergotime, fikk jeg endelig menstruasjon helt av megselv. Var så stas at det nesten ble feiret med boller og brus hos oss. Gruppemeldinger til mine nærmeste ble i hvertfall sendt ut; Jeg var visstnok kvinne nok likevel, wuhu!

    Etter 2 år med prøving, feiling og bitre tårer over noe som kunne vært, skal jeg og min ektemann endelig bli foreldre. Jepp, jeg har vært gravid i hele 54 dager allerede. Etter 2 år med prøving skulle dere nok tro at jubelen skulle gått fra den lille øya i finnmark jeg bor på helt ut til hver eneste krik og krok i Norges land. Det trodde jeg også. Men verden har en fantastisk tendens til å spille deg puss, til å la deg tro og fantasere om de mest fantastiske drømmer og framtidsutsikter. For det er da slik at gleder og forventninger kun kan lede til noe positivt?

    Det hele startet 2 uker, altså omtrent 14 dager etter «hyrdestunden» som skulle føre til denne fantastiske tilstanden jeg befinner meg i nå. Kroppen var i høyspenn, det virka som om sesongens influensa var på vei å ta turen innom oss også og mørketiden var så vidt sluppet taket her oppe i nord. Det vil si at jeg fra før av gikk rundt som en halv-zombie, trøtt og gretten av mangel på D-vitamin. Du vet de dagene du sovner av, der du hopper ut av senga og rett i klærne. Med kaffekoppen i den ene hånden og tannbørsten i den andre. Et raskt glimt i speilet, akkurat lenge nok til å se og kjenne på at du ikke rakk å dusje vekk all gammel sminke og at du virkelig har en «bad hair day». I mitt tilfelle var det nok mer passende med «bad hair season» på grunn av skikkelig finnmarksvind eller skikkelig luesveis. I tillegg skulle jeg nå altså få denne «influensaen». Dagene gikk og kroppen gav fra seg små tegn, små irritasjoner og små finurligheter som gjorde at jeg kunne bedømme svaret testen ville gi før den ble tatt. Nå var det på’an igjen!


    Ville først skru tida tilbake et par dager og enda være lykkelig uvitende og det gjorde jeg faktisk også på en måte. I hodet mitt ville jeg ikke tenke på det, og når det ble nevnt så var jeg nesten sikker på at jeg skulle havne i samme situasjon som sist. Dette ble noen utrolig lange dager, der hver eneste fis jeg slapp gjorde meg mer og mer letta. Luft i magen kjennes utrolig likt begynnelsen når du har graviditet i egglederen gitt.

    Men så begynte herligheten jeg befinner meg i for øyeblikket. Oppkast, kvalme, verdens verste ånde, mangel på matlyst, hormoner og faenskap. Det var ikke tvil i min sjel om at spiren var på rett plass, dette fikk jeg også bekreftet da jeg var 7 uker på vei. Som nevnt er nærmeste sykehus 3 timer unna, så jeg hadde gleden av 6 timer i bil, der jeg konstant satt å kastet opp i hundebæsjposer. Da legene viste oss spiren og medfølgende hjertelyd, etterfulgt av ektemannens jubel og legens hjertelige jubel, har jeg aldri følt meg mer ille til mote enn jeg gjorde da. Skal jeg liksom føle glede over denne parasitten som gjør at jeg ikke gjør noe annet enn å forsøke å vrenge innvollene ut på andre siden av kroppen?

    Dette er nå 2 uker siden. Ting har gått opp og ned. Jeg har dårlige dager og jeg har mindre dårlige dager. Ektemannen spurte hvordan jeg egentlig følte meg, og jeg sa det som det var. Det føltes som om jeg hadde vært på en 5 dagers vodkafylla, der jeg kun hadde spist ertestuing som snack’s og atpåtil prøvd å tredd en flaggstang opp i rompa. Den siste der ble han litt overrasket over, men ikke så overrasket som meg kan du tro! Jeg har knapt hatt spiren inne i meg i 9 uker og jeg har tilbragt mesteparten av tiden med å kaste opp og ha det rett ut jævlig. I tillegg skal det også ha vondt i rompa? Hvem er det som vil meg så vondt?

    Men sånn har jeg det altså nå, kjære dagbok. Slik er starten på min graviditet. Jeg veksler mellom frykt for å miste, og frykt for at dette var et helt ufattelig dumt valg og tanken på at hva enn som skjer så er det meningen og helt ærlig en liten lettelse. Men så får jeg de mindre dårlige dagene og da tar jeg meg selv i å holde forsiktig på magen og tenke på at alt skal gå bra.

    En dag av gangen, hva enn den nå måtte bringe meg seg..
     
    • Morsom Morsom x 3
  2. PåBærtur Andre møte med forumet

    Ja, da var jeg hele 8 uker på vei gitt. 9 uker i følge siste menstruasjon, men 8 uker i følge den tidlige ultralyden. Liker å tenke at det bare er 3 uker igjen (i steden for 4) til den berømte "12 ukers" grensen, som om jeg mirakuløst skulle føle meg som jeg gjorde for 10 uker siden for å si det sånn!

    8 uker og allerede kjennes det ut som om noen har fylt igjen alle tommrom jeg måtte hatt i magen, med.. tja, grøt? Selv ikke gilde's tjukkpølse kan føle seg mer stappa enn det jeg allerede gjør. Jeg er fullstendig klar over at ting bare kommer til å bli større i tiden framover, men det betyr ikke at jeg klarer å akseptere det. Tar enda noen minutter om morgenen før jeg innser tilstanden jeg har endt opp i, og bortsett fra tiden jeg bruker på å komme meg opp av senga uten å tisse på meg så er det nesten som å være meg selv igjen.
    I tillegg er jeg redd for å åpne kjeften å klage på noe av dette, da mine høygravide venninnger ser surt på meg og teller ned dagene de har igjen til termin.
    Har hørt noen klagesanger fra andre, men mest får vi fortalt hvor fantastisk det er å bli mamma. Hvor fantastisk svangerskapet er og at de gjerne gjør det igjen. For å si det sånn, så har jeg aldri hørt noen snakke ærlig om alle de rare tingene som skjer med kroppen allerede nå, som jeg kun kan bruke "google" til å finne ut av. Her er det noe som ikke stemmer!? Jeg NEKTER å tro jeg er den eneste som har lyst å rive seg i håret å klage over at det kjennes ut som om kroppen din er byttet ut med noen annens over natten. Ingen ting kjennes normalt ut lengre!
    Ikke det at jeg er kjent for å klare å holde ting inni meg uansett, så jeg og mine høygravide venninner får bare skule stygt på hverandre til ammetåka kommer og man ikke husker hvorfor. Ah, evolusjonens små mirakler. Aldri opplevd ammetåke, men må nesten bare forestille meg om at den kommer for at vi kvinner skal glemme alt vi har holdt ut med de månedene vi drev å ruga på våre etterkommere. For ikke å snakke om fødselsen, det området har jeg ikke turt å tenke på enda!

    Kvalmen kommer og går, men man venner seg utrolig nok til det meste. Var i allefall tanken fram til 15 minutter siden, da jeg bittert måtte akseptere at jeg nok vil kunne gå på hau og ræv i enda flere av svangerskapets flotte overraskelser. Opplevde nemlig at en helt ny yoghurt kan smake som sur rømme fra 1800- og brødmangel. Hormonene ligger på yttersiden av huden og det endte med at jeg brast ut i gråt. Mannen kom løpende på kjøkkenet og mellom snørr og hulking fikk jeg forklart hva som nå hadde ødelagt hele dagen, noe som ikke akkurat ble noe bedre utav at mannen min faktisk har sans for humor og klarte å trekke på smilebåndet av scenen jeg hadde utført på kjøkkenet.

    Med andre ord har jeg nå kjempedårlig samvittighet for at jeg ble kjempesur på han, og avslutter dermed dagbokinnlegget der. Må nok gå å si unnskyld og takke mannen for å håndtere dette så godt han kan. Gull verdt!
     
    • Morsom Morsom x 2

Del denne siden