Da jeg skulle ha førstemann, hadde jeg et veldig greit svangerskap. Bortsett fra hodepine (med oppkast) og bekkenløsning, men ellers helt greit og jeg fungerte helt fint (kunne ikke jobbe).
Siden jeg hadde et så bra svangerskap var jeg sikker på at jeg kom til å få det igjen på fødselen, forberedte meg på det verste. At jeg skulle gå 10-12 dager over termin, og at fødselen skulle ta mange timer og med komplikasjoner og alt mulig....!! hehe [;)]
Men sånn ble det absolutt ikke! Heller det motsatte.
Jeg hadde termin 26 oktober 2003, og ventet spent på min lille gutt. Hadde planer om å pakke bagen 14 dager før terminen, så alt skulle være klart i tide. Men det rakk jeg aldri...
I hele september hadde jeg mye vondt i ryggen og ofte kynnere, oktober nærmet seg og dette bare fortsatte. Men jeg tenkte ikke noe mer over det, var jo lenge igjen enda.
Så kvelden 09.10.03, ved 20-20.30 tiden satt jeg i stuen og så på farmen på tv, spiste popcorn, drakk brus og koste meg. Samboeren satt også i stuen, men ordnet noe på pc'n.
Som normalt må man mye tisse mye på slutten av svangerskapet, men jeg hadde akkurat vært på do da jeg satt der. Plutselig kjenner jeg at det er veldig bløtt i buksa, skjønner ingenting for jeg har ikke kjent at jeg har tisset... Og det var veldig bløtt, mye mer enn hvis jeg hadde tisset på meg. Reiser meg opp og ser at det er like bløtt i sofaen, lister meg inn på badet så samoeren min ikke skal se meg (hehe). Kler av meg og setter meg på do, det renner mer og da jeg skal tørke meg er det litt blod på papiret. Da skjønner jeg jo hva som er i gang! Fødselen har startet (17 dager før terminen) Hjelp! Og jeg har ikke merket noenting, ingen smerter... ingenting! HÆ!? dusjer litt og tar på meg nye klær og går inn i stua, helt skjelven og på gråten (nervøs, spent og redd). Forteller samboeren min at nå har det begynt, vannet har gått. Å ja, sier han bare... Like rolig, som om han ikke har skjønt hva jeg sa..?!
Javel tenker jeg og setter meg foran tv'n igjen, klokken er 21 og nyhetene begynner. Men plutselig hugger det til i ryggen og underlivet, skikkelig kraftige menssmerter (noe jeg er vant med). Men det blir bare verre og verre, skikkelig vondt! Klarer ikke å sitte stille lenger, klarer ikke å gå, vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg... Tårene triller og jeg ynker meg, aldri hatt det så vondt i hele mitt liv!! skjønner jo at det er veene som er i gang og de er veldig tette, klarer ikke å tenke på å telle min i mellom engag. Skriker på samboeren at han må hjelpe meg å pakke, klarer det ikke selv. Jeg flyr på do, med diare og oppkast! så vondt er det. Men stakkars samboeren min da, han vet jo ikke hva han skal pakke ned, prøver å forklare han det, men jeg blir bare sint fordi jeg har så vondt og han ikke skjønner noenting! Kl. har blitt 21.30 og jeg leter etter nr til fødeavd, og ringer dit. Får snakke med jordmor og forteller hvordan ting ligger an, men jeg bare gråter og gråter. Må virkelig konsentrere meg får å få sagt det jeg skal. Har du vondt spør hun? Jaaa...Det er da litt vondt (jeg vet ikke hva som er normalt) sier jeg. Hun ber meg komme på sykehuset, så de får tatt en sjekk. Hjelper samboeren med å få pakka ned resten, og sier vi må forte oss. Jeg har skikkelig problemer med å gå, om smertene jager gjennom kroppen min.
Samboeren kjører i normal fart, men jeg syns det tar så lang tid (ca 20 min til sykehuset)... Jeg klarer ikke å sitte, men står på kne i bilen. Kjenner at pressriene har begynt, tenk om vi ikke rekker det!?
Kommer på akuttmottaket hvor jeg blir tatt i mot, klarer ikke å gå mer og blir lagt på en hard seng. Hun har veldig vondt hører jeg samboeren min si... Så blir jeg kjørt opp på fødeavd, samboeren min må parkere bilen og kommer så fort han kan etter. Det presser og presser og jeg prøver og konsentrere meg om å puste riktig... Ikke lett!
Vel oppe, blir jeg kjørt inn på en fødesal hvor et par jordmødre og barnepleier tar i mot meg. Kl. er 22.30 og det er midt i vaktskifte. blir lagt over i ei fødeseng og får kledd av meg (vannet har gått igjen). Jordmor sjekker åpningen, og den er 10 cm! så her er det bare å begynne å presse med en gang! hehe
Så da gjør jeg det da, syns ikke det er så ille vondt lenger, vil bare få se babyen min. Presser i ca.1 time og kl. 23.34 glir den lille gutten min ut og blir lagt opp på brystet mitt. Og da er alt i orden tror jeg! Men neida, jeg må presse en gang til...!? Å j, morkaka må jo ut...hehe uff, da var jeg kanskje sliten, men veldig lykkelig. Måtte verken klippes opp, revnet ikke og dermed slapp jeg å bli sydd.
Min lille sønn Jørgen veide 2980 g, og var 48 cm lang. Akurat passe stor! Og til sammen tok det hele bare 3 timer! For et mirakel!
Så nå er jeg veldig spent på hvordan neste fødsel blir, kommer kanskje til å gå enda fortere!? Men syns jeg er veldig heldig da... [:)]
Lykke til alle sammen!!!
Siden jeg hadde et så bra svangerskap var jeg sikker på at jeg kom til å få det igjen på fødselen, forberedte meg på det verste. At jeg skulle gå 10-12 dager over termin, og at fødselen skulle ta mange timer og med komplikasjoner og alt mulig....!! hehe [;)]
Men sånn ble det absolutt ikke! Heller det motsatte.
Jeg hadde termin 26 oktober 2003, og ventet spent på min lille gutt. Hadde planer om å pakke bagen 14 dager før terminen, så alt skulle være klart i tide. Men det rakk jeg aldri...
I hele september hadde jeg mye vondt i ryggen og ofte kynnere, oktober nærmet seg og dette bare fortsatte. Men jeg tenkte ikke noe mer over det, var jo lenge igjen enda.
Så kvelden 09.10.03, ved 20-20.30 tiden satt jeg i stuen og så på farmen på tv, spiste popcorn, drakk brus og koste meg. Samboeren satt også i stuen, men ordnet noe på pc'n.
Som normalt må man mye tisse mye på slutten av svangerskapet, men jeg hadde akkurat vært på do da jeg satt der. Plutselig kjenner jeg at det er veldig bløtt i buksa, skjønner ingenting for jeg har ikke kjent at jeg har tisset... Og det var veldig bløtt, mye mer enn hvis jeg hadde tisset på meg. Reiser meg opp og ser at det er like bløtt i sofaen, lister meg inn på badet så samoeren min ikke skal se meg (hehe). Kler av meg og setter meg på do, det renner mer og da jeg skal tørke meg er det litt blod på papiret. Da skjønner jeg jo hva som er i gang! Fødselen har startet (17 dager før terminen) Hjelp! Og jeg har ikke merket noenting, ingen smerter... ingenting! HÆ!? dusjer litt og tar på meg nye klær og går inn i stua, helt skjelven og på gråten (nervøs, spent og redd). Forteller samboeren min at nå har det begynt, vannet har gått. Å ja, sier han bare... Like rolig, som om han ikke har skjønt hva jeg sa..?!
Javel tenker jeg og setter meg foran tv'n igjen, klokken er 21 og nyhetene begynner. Men plutselig hugger det til i ryggen og underlivet, skikkelig kraftige menssmerter (noe jeg er vant med). Men det blir bare verre og verre, skikkelig vondt! Klarer ikke å sitte stille lenger, klarer ikke å gå, vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg... Tårene triller og jeg ynker meg, aldri hatt det så vondt i hele mitt liv!! skjønner jo at det er veene som er i gang og de er veldig tette, klarer ikke å tenke på å telle min i mellom engag. Skriker på samboeren at han må hjelpe meg å pakke, klarer det ikke selv. Jeg flyr på do, med diare og oppkast! så vondt er det. Men stakkars samboeren min da, han vet jo ikke hva han skal pakke ned, prøver å forklare han det, men jeg blir bare sint fordi jeg har så vondt og han ikke skjønner noenting! Kl. har blitt 21.30 og jeg leter etter nr til fødeavd, og ringer dit. Får snakke med jordmor og forteller hvordan ting ligger an, men jeg bare gråter og gråter. Må virkelig konsentrere meg får å få sagt det jeg skal. Har du vondt spør hun? Jaaa...Det er da litt vondt (jeg vet ikke hva som er normalt) sier jeg. Hun ber meg komme på sykehuset, så de får tatt en sjekk. Hjelper samboeren med å få pakka ned resten, og sier vi må forte oss. Jeg har skikkelig problemer med å gå, om smertene jager gjennom kroppen min.
Samboeren kjører i normal fart, men jeg syns det tar så lang tid (ca 20 min til sykehuset)... Jeg klarer ikke å sitte, men står på kne i bilen. Kjenner at pressriene har begynt, tenk om vi ikke rekker det!?
Kommer på akuttmottaket hvor jeg blir tatt i mot, klarer ikke å gå mer og blir lagt på en hard seng. Hun har veldig vondt hører jeg samboeren min si... Så blir jeg kjørt opp på fødeavd, samboeren min må parkere bilen og kommer så fort han kan etter. Det presser og presser og jeg prøver og konsentrere meg om å puste riktig... Ikke lett!
Vel oppe, blir jeg kjørt inn på en fødesal hvor et par jordmødre og barnepleier tar i mot meg. Kl. er 22.30 og det er midt i vaktskifte. blir lagt over i ei fødeseng og får kledd av meg (vannet har gått igjen). Jordmor sjekker åpningen, og den er 10 cm! så her er det bare å begynne å presse med en gang! hehe
Så da gjør jeg det da, syns ikke det er så ille vondt lenger, vil bare få se babyen min. Presser i ca.1 time og kl. 23.34 glir den lille gutten min ut og blir lagt opp på brystet mitt. Og da er alt i orden tror jeg! Men neida, jeg må presse en gang til...!? Å j, morkaka må jo ut...hehe uff, da var jeg kanskje sliten, men veldig lykkelig. Måtte verken klippes opp, revnet ikke og dermed slapp jeg å bli sydd.
Min lille sønn Jørgen veide 2980 g, og var 48 cm lang. Akurat passe stor! Og til sammen tok det hele bare 3 timer! For et mirakel!
Så nå er jeg veldig spent på hvordan neste fødsel blir, kommer kanskje til å gå enda fortere!? Men syns jeg er veldig heldig da... [:)]
Lykke til alle sammen!!!
