lille_blomst
Flørter med forumet
Da skal jeg forsøke å få ned med ord hvordan min fødsel gikk for seg.
Jeg hadde ikke merket noe til mensmurringer, vonde kynnere eller andre "tegn" på at ting skulle skje, så vi ble egentlig litt overraska da vannet gikk på mandagskvelden. Vi lå og sov på sofa'n, og jeg våknet av at det ble vått i trusa!!!
"Vannet har gått, jeg går på do jeg" var min første setning til sambo. Jaja, da er vi i gang da.
Ringte føden og dro ned for kontroll en times tid etterpå, hvor de sjekka at baby'n hadde det fint. Så kunne vi dra hjem igjen. Hadde ei natt med kontinuerlig vannavgang hver 1-1,5 time - noe slitsomt, og ikke så mye søvn den natta.
Tirsdagsmorgen fra 07:00 begynte riene så svakt å komme. I ti-tiden dro vi ned for nok en kontroll, og jeg fikk akupunktur for å sette ting i gang. (Jeg tror ikke det hadde noen effekt, ting var jo allerede i gang..) Baby hadde det fortsatt bra, og riene var rolige og med 10 min ++ mellomrom. Så vi dro hjem igjen, med avtale om igangsettelse dagen etterpå om det ikke skjedde mer.
Fra rundt tre-fire-tiden på tirsdagsettermiddag begynte riene å ta seg opp i vondt, og jeg klarte ikke prate under de. Og slik gikk egentlig ettermiddagen og kvelden: Vondere og vondere rier, men aldri kortere enn ca 7-10 min mellom hver. Det ble liksom aldri fem minutter!!! Vi la oss til å sove på sofa'n rundt midnatt og jeg slappa av mellom hver rie, men klokka halv to (natt til onsdag) gjorde det så vondt at jeg orka ikke vente hjemme lenger. I det vi orger oss for å dra eskalerer riene no vanvittig, og de kommer kjempetett. Tror jeg kanskje holdt de i sjakk ved å ta det rolig?? Aner ikke... men nå var det iallefall sinnsykt i gang. Måtte ta en time-out i sofa'n i armkroken til sambo for å gråte en skvett og psyke meg opp, for jeg skjønte at dette ble vondt! Så dro vi avsted
På føden kom vi 02:15, og ble lagt inn etter de målte at riene og alt var i gang. Sjekka åpning klokka 03:00 som da var 4 cm. Jordmor antok 1 time per cm!! Iiiik!! Lenge! Jeg fikk lystgass og epidural, og er god venn med begge to
Det kommer jeg til å ta gledelig i mot neste gang og.
Neste gang jordmora sjekket var det full åpning, og klokka 06:00 var vi klare for å presse. Ting skjedde veldig fort! Heldigvis For jeg syntes det var helt fantastisk vondt. Og det var i tillegg slitsomt mellom riene for da skalv jeg så veldig. Fikk aldri slappa av.
Pressriene var noe redusert på grunn av epiduralen, og var for korte egentlig. Så på slutten fikk jeg drypp for å hjelpes til. Det var veldig slitsomt og tungt og vondt å presse, men jeg gav mitt hver eneste gang. Selv om jeg trodde jeg måtte gi opp. Fikk et lite klipp, og klokken 07:05 kom lille vidunderet til verden!! Så kort mellom helvete og himmel tror jeg ikke eksisterer i andre sammenhenger! Det var helt nydelig å få han på magen!!!
Så for meg var fødselen en tøff opplevelse, jeg var nok ikke forberedt på at det skulle gjøre så vondt. Men jeg gjør det igjen - det er så utrolig verdt det!
De to første dagene etter fødselen var tunge fysisk, jeg klarte ikke gå noe særlig, og besvimte nesten den første dagen når jeg måtte på do etc. Men kroppen tar seg så fort inn at det er magisk - og når vi skulle hjem var jeg egentlig tipp topp Kjenner selvfølgelig at noe har skjedd, hehe.
Nå er vi hjemme, og dagene går i ett med amming, soving, bleier, besøk og i det hele tatt. Spent på hva som venter oss, og jeg gleder meg masse!
Jeg hadde ikke merket noe til mensmurringer, vonde kynnere eller andre "tegn" på at ting skulle skje, så vi ble egentlig litt overraska da vannet gikk på mandagskvelden. Vi lå og sov på sofa'n, og jeg våknet av at det ble vått i trusa!!!
"Vannet har gått, jeg går på do jeg" var min første setning til sambo. Jaja, da er vi i gang da. Ringte føden og dro ned for kontroll en times tid etterpå, hvor de sjekka at baby'n hadde det fint. Så kunne vi dra hjem igjen. Hadde ei natt med kontinuerlig vannavgang hver 1-1,5 time - noe slitsomt, og ikke så mye søvn den natta.
Tirsdagsmorgen fra 07:00 begynte riene så svakt å komme. I ti-tiden dro vi ned for nok en kontroll, og jeg fikk akupunktur for å sette ting i gang. (Jeg tror ikke det hadde noen effekt, ting var jo allerede i gang..) Baby hadde det fortsatt bra, og riene var rolige og med 10 min ++ mellomrom. Så vi dro hjem igjen, med avtale om igangsettelse dagen etterpå om det ikke skjedde mer.
Fra rundt tre-fire-tiden på tirsdagsettermiddag begynte riene å ta seg opp i vondt, og jeg klarte ikke prate under de. Og slik gikk egentlig ettermiddagen og kvelden: Vondere og vondere rier, men aldri kortere enn ca 7-10 min mellom hver. Det ble liksom aldri fem minutter!!! Vi la oss til å sove på sofa'n rundt midnatt og jeg slappa av mellom hver rie, men klokka halv to (natt til onsdag) gjorde det så vondt at jeg orka ikke vente hjemme lenger. I det vi orger oss for å dra eskalerer riene no vanvittig, og de kommer kjempetett. Tror jeg kanskje holdt de i sjakk ved å ta det rolig?? Aner ikke... men nå var det iallefall sinnsykt i gang. Måtte ta en time-out i sofa'n i armkroken til sambo for å gråte en skvett og psyke meg opp, for jeg skjønte at dette ble vondt! Så dro vi avsted
På føden kom vi 02:15, og ble lagt inn etter de målte at riene og alt var i gang. Sjekka åpning klokka 03:00 som da var 4 cm. Jordmor antok 1 time per cm!! Iiiik!! Lenge! Jeg fikk lystgass og epidural, og er god venn med begge to
Det kommer jeg til å ta gledelig i mot neste gang og. Neste gang jordmora sjekket var det full åpning, og klokka 06:00 var vi klare for å presse. Ting skjedde veldig fort! Heldigvis
For jeg syntes det var helt fantastisk vondt. Og det var i tillegg slitsomt mellom riene for da skalv jeg så veldig. Fikk aldri slappa av. Pressriene var noe redusert på grunn av epiduralen, og var for korte egentlig. Så på slutten fikk jeg drypp for å hjelpes til. Det var veldig slitsomt og tungt og vondt å presse, men jeg gav mitt hver eneste gang. Selv om jeg trodde jeg måtte gi opp. Fikk et lite klipp, og klokken 07:05 kom lille vidunderet til verden!! Så kort mellom helvete og himmel tror jeg ikke eksisterer i andre sammenhenger! Det var helt nydelig å få han på magen!!!
Så for meg var fødselen en tøff opplevelse, jeg var nok ikke forberedt på at det skulle gjøre så vondt. Men jeg gjør det igjen - det er så utrolig verdt det!
De to første dagene etter fødselen var tunge fysisk, jeg klarte ikke gå noe særlig, og besvimte nesten den første dagen når jeg måtte på do etc. Men kroppen tar seg så fort inn at det er magisk - og når vi skulle hjem var jeg egentlig tipp topp
Kjenner selvfølgelig at noe har skjedd, hehe. Nå er vi hjemme, og dagene går i ett med amming, soving, bleier, besøk og i det hele tatt. Spent på hva som venter oss, og jeg gleder meg masse!
