Spirevipp
Forelsket i forumet
1 dag etter termin ble jeg innlagt med forhøyet bt etter en legesjekk. Ingen tegn til fødsel. Om kvelden ble jeg sendt på ultralyd for sjekk av babyen. Legen mente det var lite fostervann og med det høye blodtrykket i tillegg kom hun frem til at igangsetting neste dag var beste løsning. Om morgenen neste dag ble det satt ballong og det tok ikke lang tid før det satte i gang med hyppige modningsrier. Jeg ringte samboer som ilte fra jobb og kjørte i en time for å komme seg til sykehuset. Endelig skulle det skje! men etter bare 3 timer falt ballongen ut, og det hele dabbet av til stor skuffelse. Neste steg var å vente til neste morgen for å Sette Misodel (modningstampong) Hele natta hadde jeg slitt med vonde maserier, så jeg var ganske sliten, men veldig motivert til å komme i gang da ventingen og sykehusoppholdet begynte å slite på psyken og tålmodigheta. Etter at tampongen var satt kl 10 var det bare å vente. Samboeren min kom igjen innover, og jeg fikk slappet av litt mellom maseriene. Ca kl 15 merket jeg at det begynte å gjøre mer vondt. De varte lenger og steg i styrke. Det var vaktskifte, og vi fikk treffe verdens koseligste jordmor som var inne med jevne mellomrom og fulgte utviklingen på modningsriene. Da jeg etterhvert begynte å henge over prekestolen under riene var det på tide å bevege oss over til fødestua. Derfra gikk ting ganske fort. Vi var på plass på fødestua ca kl 17.30 og en halvtime ca etter det gikk jeg inn i aktiv fødsel med sterke, intensive rier som bare økte og økte i styrke. Jeg hadde på forhånd sett for meg epidural som smertelindring, men det var bare å glemme sa jordmora, for dette kom til å gå fort! Riene herjet gjennom kroppen, og det var så heftig og intenst at jeg trodde jeg skulle svime av flere ganger. Men jordmor og samboeren min var veldig rolige og støttende hele veien, så jeg kom meg utrolig nok gjennom. vannet ble tatt rett før siste etappe, og det hørtes et stort plask som når du smeller en vannballong! Det var visst ikke lite fostetvann likevel. Deretter kom pressriene. Jeg kjente at hodet sto i åpningen da jeg fikk beskjed om å vente litt for å unngå revning. Tross at det var noe innmari vondt det også, var det likevel bedre fordi det var en annen type smerte, og det gikk ganske greit. Så gjensto det å vente på ri, og da den endelig kom var det 2-3 press og så var det over. Kl 20.48 var han født. Jeg kunne nesten ikke tro at siste del av fasen gikk så fort! Prinsen skrek med det samme han kom ut, og det var verdens beste følelse å få han lagt på brystet. Så fra jeg fikk modningstampongen til fødselen var over gikk det under 12 timer, men selve fødselen var over på 2-2,5 timer så det gikk ganske så raskt! Null revning og null smertestillende. Det hadde jeg aldri forestilt meg. 
Så nå sitter jeg her og kikker betatt på den vakre skapningen som sover i den lille pleksiglass-krybba si og tenker at jeg må være verdens heldigste som får oppleve det her.. 
En fantastisk premie på 51 cm og 3590gram. 
Så nå sitter jeg her og kikker betatt på den vakre skapningen som sover i den lille pleksiglass-krybba si og tenker at jeg må være verdens heldigste som får oppleve det her.. En fantastisk premie på 51 cm og 3590gram. 
