Før jeg fødte for 5 dager siden så elsket jeg å snike på mai-forumet og lese fødselshitoriene til folk der, så da tenkte jeg kanskje det er andre der ute som også leser slike tråder, så her kommer min historie til dere som måtte ønske å lese den 
Fredag 6. juni var termin, og jeg hadde begynt å få ganske mye menssmerter denne dagen, men de var konstante og ikke i tak, slik at jeg ikke egentlig trodde det var rier, men jeg håpte det betydde at det var noe på gang. Om morgenen var det også litt rosa på papiret. Samboern lo av meg da jeg blid som ei sol kom inn på soverommet om morran "JEG BLØR, hurra!".
Jeg dro til legen for å sjekke urin og blodtrykk, da jeg hadde hatt litt høyt blodtrykk og litt proteiner i urin på 40 ukerskontrollen 3 dager i forveien. Blotrtykket hadde steget til 151/88, og legen ville at jeg skulle ringe føden og høre hva de trodde om det, om de ville ha meg inn på en sjekk eller ikke. På føden sa de at de ikke behandlet et slikt BT, så jeg skulle heller tinge tilbake om jeg fikk andre symptomer på svangerskapsforgifting (hodepine, vondt øverst til høyre i magen eller synsforstyrrelser)
Smertene ga seg imidlertid i løpet av kvelden og jeg be sur og lei for at det var falsk alarm. Etter en god natts søvn våknet jeg med menssmerter igjen, denne gangen periodevis. De var såpass milde at jeg ikke gadd å fokusere for mye på det, så vi planla en tur på shopping og så på stranda. Etter litt ærender så ble det klart at riene kom med ca 6-7 min mellomrom, så vi dro heller hjem for å slappe av der. Klokka 17-18 ringte vi føden og sa at nå er det 5 minutter i mellom, vi kommer om noen timer når det er kortere tid mellom. Det gikk en time og så var de blitt så vonde at vi ikke ville vente mer, og vi "fikk lov til" å komme inn siden riene varte ca ett minutt med 5 min mellomrom. Innen vi rakk å komme oss ut av døren var det blitt 3 min mellom og de var blitt ganske intense så jeg måtte puste meg gjennom de.
Da vi kom inn på sjukehuset hadde jeg tre rier på vei fra bilen til føden, blandt annet en midt i lobbyen på SUS, kjempe arti med masse folk som observerte at jeg måtte slippe alt i hendene og henge meg på samboer og puste meg gjennom.
En kjapp sjekk viste at jeg hadde 6 cm åpning, og det var en lettelse å vite at jeg var i aktiv fødsel, at det ikke var "såpass" vondt uten å ha noen effekt. Vi ble skippa avgårde til fødeavdeligen (fikk ikke være på fødeloftet på grunn av høyt blodtrykk). Jeg vekelset på å stå i preikestol og å ligge på sidene. Å ligge på ryggen var ikke noe godt. Lystgassen ble jeg bare kvalm av, dessverre, og akupunktur ville jeg ikke ha da jeg "måtte" bevege på meg under riene, og da synes jeg det er så ekkelt med de nålene. Så det ble al natural. Ca klokka 22 hadde jeg 8 cm og det var vakskifte med ny jordmor. Det meste er ganske blurry, men jeg husker at jeg var fornøyd med begge to, de var hyggelige og tydelige på beskjeder, noe som var nødvending da jeg var veldig "inni en boble". De tok vannet ved 9 cm litt etter kl 22, og 22:30 var det 10 cm og pressriene kom. Det var krefter jeg aldri har vært borte i, shit pomfritt! Men det var god å slippe smertene fra åpningsriene, og komme i gang med å presse. Det føltes ut som det kom en kjempebæsj, for å være litt nasty og helt ærlig.
Etter 25-30 minutter med pressing kom prinsen ut, 23:00 ble han født. Det var så deilig å få den myke varme kroppen på magen, og plutselig var jeg helt våken og ute av bobla mi, og jeg hadde ikke vondt noen steder.
Jeg må vel si at det ble en drømmefødsel, jeg hadde fryktet 12 timer i aktiv fødsel, men dette gikk akkurat passe fort synes jeg. Jeg måtte sy en del sting i en grad 2 rift, men det gjør ikke så mye. Det gjør vondt å tisse nå, men det går jo snart over. Jeg ble selvfølgelig sliten, men ikke utslitt, siden det gikk relativt kjapt.
Vi hadde selvfølgelig håpet på barselhotell, men det var stapp fullt så det ble barselavdeling med delt rom. Det var litt trist, og ikke minst slitsomt å ikke kunne ha sambo der om natten, men vi overlevde. Vi fikk en frisk og fin sønn, jeg var i fin form og alt var bra, da blir den "skuffelsen" lite viktig. I tillegg var det greit å være på barsel siden jeg fikk enda høyere BT etter fødsel og de overvåket meg nøye. Skumle greier meg svangeskapforgifting, så det var bra de tok det så alvorlig og passa på. Det gikk imidlertid ned inne dag 3, så vi fikk reise hjem til vandlig tid.
Sambo var forresten helt fantastik under det hele. Han snakka meg gjennom riene og sa til meg når de var over toppen (han leste på en sånn skjerm eller noe) og hjalp meg med å fokusere på pusten. Vi samarbeidet helt utmerket. Det var litt av en jobb å presse ut denne svære babyen uten noen form for bedøvelse, ikke engang paracet liksom, hehe. Må si jeg er litt stolt over akkurat det, selv om det ikke var et veldig bevisst valg, det bare ble sånn. Jeg ville prøve uten, og inne jeg ropte på epiduralen så var det for seint.
Lille nurket vårt heter Mino og har vitale mål
4160 g
52 cm lang
36 cm HO
Helt perfekt og han er verdens skjønneste, såklart
Nå koser vi oss hjemme og er så lykkelige som man kan få blitt. I dag har vi vært på første trilletur, det føltes utrolig godt å få bevege på seg etter mange måneder fastlåst i sofaen pga bekkenløsning.
Så det var min historie, håper andre også vil dele sine historier
Fredag 6. juni var termin, og jeg hadde begynt å få ganske mye menssmerter denne dagen, men de var konstante og ikke i tak, slik at jeg ikke egentlig trodde det var rier, men jeg håpte det betydde at det var noe på gang. Om morgenen var det også litt rosa på papiret. Samboern lo av meg da jeg blid som ei sol kom inn på soverommet om morran "JEG BLØR, hurra!".
Jeg dro til legen for å sjekke urin og blodtrykk, da jeg hadde hatt litt høyt blodtrykk og litt proteiner i urin på 40 ukerskontrollen 3 dager i forveien. Blotrtykket hadde steget til 151/88, og legen ville at jeg skulle ringe føden og høre hva de trodde om det, om de ville ha meg inn på en sjekk eller ikke. På føden sa de at de ikke behandlet et slikt BT, så jeg skulle heller tinge tilbake om jeg fikk andre symptomer på svangerskapsforgifting (hodepine, vondt øverst til høyre i magen eller synsforstyrrelser)
Smertene ga seg imidlertid i løpet av kvelden og jeg be sur og lei for at det var falsk alarm. Etter en god natts søvn våknet jeg med menssmerter igjen, denne gangen periodevis. De var såpass milde at jeg ikke gadd å fokusere for mye på det, så vi planla en tur på shopping og så på stranda. Etter litt ærender så ble det klart at riene kom med ca 6-7 min mellomrom, så vi dro heller hjem for å slappe av der. Klokka 17-18 ringte vi føden og sa at nå er det 5 minutter i mellom, vi kommer om noen timer når det er kortere tid mellom. Det gikk en time og så var de blitt så vonde at vi ikke ville vente mer, og vi "fikk lov til" å komme inn siden riene varte ca ett minutt med 5 min mellomrom. Innen vi rakk å komme oss ut av døren var det blitt 3 min mellom og de var blitt ganske intense så jeg måtte puste meg gjennom de.
Da vi kom inn på sjukehuset hadde jeg tre rier på vei fra bilen til føden, blandt annet en midt i lobbyen på SUS, kjempe arti med masse folk som observerte at jeg måtte slippe alt i hendene og henge meg på samboer og puste meg gjennom.
En kjapp sjekk viste at jeg hadde 6 cm åpning, og det var en lettelse å vite at jeg var i aktiv fødsel, at det ikke var "såpass" vondt uten å ha noen effekt. Vi ble skippa avgårde til fødeavdeligen (fikk ikke være på fødeloftet på grunn av høyt blodtrykk). Jeg vekelset på å stå i preikestol og å ligge på sidene. Å ligge på ryggen var ikke noe godt. Lystgassen ble jeg bare kvalm av, dessverre, og akupunktur ville jeg ikke ha da jeg "måtte" bevege på meg under riene, og da synes jeg det er så ekkelt med de nålene. Så det ble al natural. Ca klokka 22 hadde jeg 8 cm og det var vakskifte med ny jordmor. Det meste er ganske blurry, men jeg husker at jeg var fornøyd med begge to, de var hyggelige og tydelige på beskjeder, noe som var nødvending da jeg var veldig "inni en boble". De tok vannet ved 9 cm litt etter kl 22, og 22:30 var det 10 cm og pressriene kom. Det var krefter jeg aldri har vært borte i, shit pomfritt! Men det var god å slippe smertene fra åpningsriene, og komme i gang med å presse. Det føltes ut som det kom en kjempebæsj, for å være litt nasty og helt ærlig.
Etter 25-30 minutter med pressing kom prinsen ut, 23:00 ble han født. Det var så deilig å få den myke varme kroppen på magen, og plutselig var jeg helt våken og ute av bobla mi, og jeg hadde ikke vondt noen steder.
Jeg må vel si at det ble en drømmefødsel, jeg hadde fryktet 12 timer i aktiv fødsel, men dette gikk akkurat passe fort synes jeg. Jeg måtte sy en del sting i en grad 2 rift, men det gjør ikke så mye. Det gjør vondt å tisse nå, men det går jo snart over. Jeg ble selvfølgelig sliten, men ikke utslitt, siden det gikk relativt kjapt.
Vi hadde selvfølgelig håpet på barselhotell, men det var stapp fullt så det ble barselavdeling med delt rom. Det var litt trist, og ikke minst slitsomt å ikke kunne ha sambo der om natten, men vi overlevde. Vi fikk en frisk og fin sønn, jeg var i fin form og alt var bra, da blir den "skuffelsen" lite viktig. I tillegg var det greit å være på barsel siden jeg fikk enda høyere BT etter fødsel og de overvåket meg nøye. Skumle greier meg svangeskapforgifting, så det var bra de tok det så alvorlig og passa på. Det gikk imidlertid ned inne dag 3, så vi fikk reise hjem til vandlig tid.
Sambo var forresten helt fantastik under det hele. Han snakka meg gjennom riene og sa til meg når de var over toppen (han leste på en sånn skjerm eller noe) og hjalp meg med å fokusere på pusten. Vi samarbeidet helt utmerket. Det var litt av en jobb å presse ut denne svære babyen uten noen form for bedøvelse, ikke engang paracet liksom, hehe. Må si jeg er litt stolt over akkurat det, selv om det ikke var et veldig bevisst valg, det bare ble sånn. Jeg ville prøve uten, og inne jeg ropte på epiduralen så var det for seint.
Lille nurket vårt heter Mino og har vitale mål
4160 g
52 cm lang
36 cm HO
Helt perfekt og han er verdens skjønneste, såklart
Nå koser vi oss hjemme og er så lykkelige som man kan få blitt. I dag har vi vært på første trilletur, det føltes utrolig godt å få bevege på seg etter mange måneder fastlåst i sofaen pga bekkenløsning.
Så det var min historie, håper andre også vil dele sine historier
så du har vært flink 
