ArendalsPia
Forelsket i forumet
Jeg hadde en veldig mild utgave av svangerskapsforgiftning siden uke 37. Forhøyet blodtrykk, ødemer og spor av proteiner i urinen, men ikke noe legene eller jordmødre bekymret seg over. Måtte bare sjekke blodtrykket og levere urinprøve i jevne mellomrom.
Det hele startet med rier rundt 18 tiden 16. oktober (termin dato) og de var ganske jevne og varte mellom 50 sekunder og 1 minutt. Jeg ringte føden i håp om at fødselen hadde startet, men fikk beskjed om å vente til de ble lengre og vondere.
03:00 våknet jeg med veldig vonde rier som varte lengre, ringte føden igjen og fikk beskjed om å komme inn. Jeg og min mann satte oss i bilen og kjørte til sykehuset med store håp om at det nå var i gang. Jeg tok CTG og de sjekket åpning. Åpningen var da på 1cm og livmor-tappen var 0,5cm, da fikk vi den beskjeden om at vi bare kunne reise hjem igjen.
07:00 var riene så vonde at jeg grein! (jeg griner aldri av smerte) Mannen min ble ganske fra seg og ringte føden igjen, fikk beskjed om å komme tilbake. Da vi kom på sykehuset sjekket de meg igjen og jeg hadde 3cm åpning og livmor-tappen var borte. Da fikk vi et rom og de gav meg 2 risposer som jeg kunne ha på både mage og rygg for å lindre smertene. Etter noen timer på sykehuset sjekket de meg igjen, men ingen forandring.Jeg bad om å bli strippet for å få litt fortgang og de sa at vi kunne bli der til fødselen startet, eller å reise hjem å slappe av. Vi kom fram til at det er mye lettere å slappe av hjemme enn på sykehuset, så vi reiste hjem igjen.
Hjemme hadde jeg sterkere rier og de varte lengre. rundt 19:00 reiste vi tilbake til føden igjen og sjekket åpning, som da var på 5cm og vi kom inn på en fødestue(som jeg må si var veldig fin og føltes ikke så veldig ut som et sykehus). jeg la meg ned i sengen inne på fødestuen og ble introdusert til min nye bestevenn, nemlig lystgassen! Før lystgassen grein jeg meg gjennom hver rie, så denne lystgassen hjalp noe veldig!
Nå begynte hendene mine å skjelve på toppen av riene og de sjekket åpning, som da var på 8cm. Etter hver rie begynte hendene min å skjelve mer og beina begynte også å skjelve. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte ta epidural siden en bivirkning av epiduralen var at blodtrykket mitt sank. De satte en veneflon på meg og startet et magnesium-drypp som skulle stoppe skjelvingene mine som da kom av svangerskapsforgiftningen. skjelvingene mine avtok og ventet i spenning på at anestesi-legen skulle komme å sette epiduralen(noe jeg gruet meg veldig til siden jeg hater sprøyter). Mens vi ventet på anestesi-legen, kom skjelvingene igjen med litt mer styrke. Jeg fikk da 10mg av noe som heter Stesolid(avslappende middel) for å stoppe skjelvingene.
De sjekket åpning og jeg hadde da 9,5cm åpning! Legen tok vannet mitt og satte på en sonde på hodet til babyen for å sjekke hjerterytme og lignende, samtidig tømte de blæra mi for at den ikke skulle blokkere veien ut for babyen. Endelig kom anestesi-legen for å sette epiduralen. Han gjorde seg klar mens jeg måtte sitte med bøyd rygg for at han skulle komme godt til. Da startet skjelvingene mine for fullt og riene var helt syke! Anestesi-legen bad meg sitte rolig og presse ryggen min mot han. Men jeg hadde sykt vonde rier, hele kroppen skalv, spydde og grein mens han bad meg sitte helt rolig! Som da selvfølgelig var helt umulig, og han bommet med epiduralen som var ubeskrivelig vond, og måtte gjøre det en gang til. Samtidig hadde de slått alarm pga at jeg skalv så mye og de måtte få stoppet skjelvingene, samt tørke spy og hjelpe anestesi-legen.
Når man utløser en sånn alarm, så slipper alle på avdelingen det de har i hendene og løper til rommet det er slått alarm i. Dvs at rommet plutselig var fult av jordmødre og leger(ca 12 personer). Min mann måtte tre til side for å gi plass til jordmødre som skulle sette drypp(for å gi flere rier) og medisiner. Min mann fikk litt panikk da alle disse folkene strømmet inn og en jordmor tok han med ut på gangen for å forklare hvorfor de kom. Herfra husker jeg ikke noen ting men vi har blitt fortalt resten av jordmoren vi hadde.
Jeg fikk mer stesolid for å stoppe disse skjelvingene som nå var over hele kroppen og jeg var halvveis bevisstløs. De sjekket åpning igjen, som da var 10cm og hodet til babyen var kommet lengre ned i bekkenet. Legen ville helst at jeg skulle føde vaginalt og ville prøve å ta ut babyen med tang.
De skrudde opp dryppet for at jeg skulle få hyppigere rier i håp om å dra/presse babyen ut. Skjelvingene mine var nå helt ute av kontroll og jordmor greide så vidt å holde øyekontakt med meg mens hun og mannen min bad meg presse.
Men etter å nesten ha mistet bevisstheten og 30mg avslappende medisiner(stesolid) så var jeg ikke i stand til noe annet enn å holde øynene på gløtt. Etter 2 og en halv rie fant legen ut at det måtte bli et akutt keisersnitt. De kom løpende med en ny seng som de bar meg over i for å trille meg til der de skulle ta keisersnittet.
Fra de løftet meg over i den andre sengen på fødestuen, til vår lille prinsesse var ute, tok det kun 4 minutter! Min man fikk ikke lov å bli med inn da det ble full narkose og akutt keisersnitt. Han satt i uvitenhet i over en time for å høre hvordan det gikk med meg og barnet. Legen kom omsider inn til han og fortalte at alt hadde gått bra med både meg og babyen. Prinsessen vår kom 01:23 den 18. oktober. Mannen min kunne komme inn på intensiven å se meg, men jeg var fortsatt i narkose. når jeg våknet spurte jeg etter barnet, som de kom med ganske kjapt, etter det kom min mann igjen og jeg spurte "Har du sett henne?" Han sa at han hadde sett henne. De eneste ordene som kom ut av min munn de neste 5 minuttene var "hun er så nydelig".
Jeg hadde disse skjelvingene flere ganger etter keisersnittet og siste gangen var klokken 05:00 og hadde da til sammen fått i meg 50mg stesolid. Stesolid er et avslappende middel, men noen bruker det som rusmiddel, og i mitt tilfelle så jeg hallusinasjoner (biller, gresshopper, en vegg med flatskjermer og en snill mann med hatt som skulle gi meg en klem
) Noe mannen min synes var veldig morsomt der han satt. Litt greit med latter oppi det hele.
Da jeg tok keisersnitt fikk min mann et rom på barselavdelingen som han kunne sove på. klokken 12-13:00 tiden kunne jeg også komme ned på barsel avdelingen sammen med min mann og datter. Der startet jeg med amming med en gang, og fikk det til på andre forsøk(noe som jordmødrene mente var veldig kjapt til å være første barnet).
Jeg sleit litt med å gå etter keisersnittet da beina ikke helt gikk samme vei som resten av kroppen(som å gå på en gyngende båt).
Etter amming mesteparten av dagen og natten våknet jeg til at en jordmor kom med smertestillende til meg pga keisersnittet. Etter en liten time spurte mannen min om det gikk bra med meg, men jeg sa jeg følte meg litt rar. Han ringte umiddelbart i snoren, og en jordmor kom inn.
Hun spurte om jeg ville ha en lege, dette takket jeg pent ja til. Hun løp å ringte en lege og kom kjapt tilbake for å sjekke blodtrykket mitt, men da var handa mi helt slapp og jeg hadde besvimt. Da legen kom inn sjekket han om jeg hadde noen reaksjoner på smerte (ved å trykke en finger inn under kjeven, rett under øret) og sjekket om pupillene med lommelykten fra mobilen til mannen min.
Da de ikke fikk kontakt med meg, kjørte de meg avgårde til en CT maskin som skulle sjekke om jeg hadde hjerneblødning. jeg ble bevisst igjen etter en time, men når jeg var "bevisstløs", hørte jeg alt hva alle hadde sagt og hadde kjent at de hadde trykket en finger under kjeven(som var drit-vondt!), men kunne ikke reagere på det. Jeg måtte da være på intensiven igjen et helt døgn til observasjon. På intensiven kom det også en nevrolog som sjekket reaksjoner og reflekser i kroppen, men sa at alt var helt i orden og CT bildene var også gode.
Når jeg kom ned på føden igjen, var det en jordmor som gikk igjennom hele fødselen med meg og min mann da jeg ikke husket noe som helst, og min mann hadde hatt panikk og husket heller nesten ingen ting. Vi ble da også fortalt at det ikke var så langt ifra at jeg døde pga svangerskapsforgiftningen.
Etter dette gikk jeg til en fysioterapeut som da hjalp meg med å gå igjen. Legen som tok keisersnittet på meg kom også innom og sjekket at alt var bra og hadde tårer i øynene, senere fikk vi vite at han hadde kommet i sin fri-helg kun for å se hvordan jeg hadde det. Etter alt dette så begynte alt å gå bedre for hver dag men vi måtte fremdeles være på sykehuset en hel uke før vi kunne reise hjem. Heldigvis fikk mannen min lov til å være der hele uken, sammen med meg og vår datter.
For 3 dager siden kom vi hjem med datteren våres som er verdens nydeligste og snilleste jente! (våkner kun 1 gang om natten og sover gjennom resten). Navnet hennes fant vi i navneboken for ca 3-4 måneder siden etter å ha lest gjennom den 2 ganger. Vår nydelige datter heter Ada og veide 3018 gram og var 51,5cm lang når hun ble født. Hun er helt perfekt med mørkt langt hår
Jeg ønsker ikke å skremme noen med min fødselshistorie, bare å fortelle hva som skjedde.
Jeg kan også si at disse skjelvingene jeg hadde pga svangerskapsforgiftningen skjer kun med 15-20 gravide hvert år, og det fødes over 60000 barn hvert år i norge. Dvs at det er under 1% sjangs for at du/dere kan få det jeg hadde. Eller for å si det på en bedre måte: Det er over 99% sjangs for at du ikke får det jeg hadde. Så det er ikke noe å bekymre seg over.
Det hele startet med rier rundt 18 tiden 16. oktober (termin dato) og de var ganske jevne og varte mellom 50 sekunder og 1 minutt. Jeg ringte føden i håp om at fødselen hadde startet, men fikk beskjed om å vente til de ble lengre og vondere.
03:00 våknet jeg med veldig vonde rier som varte lengre, ringte føden igjen og fikk beskjed om å komme inn. Jeg og min mann satte oss i bilen og kjørte til sykehuset med store håp om at det nå var i gang. Jeg tok CTG og de sjekket åpning. Åpningen var da på 1cm og livmor-tappen var 0,5cm, da fikk vi den beskjeden om at vi bare kunne reise hjem igjen.
07:00 var riene så vonde at jeg grein! (jeg griner aldri av smerte) Mannen min ble ganske fra seg og ringte føden igjen, fikk beskjed om å komme tilbake. Da vi kom på sykehuset sjekket de meg igjen og jeg hadde 3cm åpning og livmor-tappen var borte. Da fikk vi et rom og de gav meg 2 risposer som jeg kunne ha på både mage og rygg for å lindre smertene. Etter noen timer på sykehuset sjekket de meg igjen, men ingen forandring.Jeg bad om å bli strippet for å få litt fortgang og de sa at vi kunne bli der til fødselen startet, eller å reise hjem å slappe av. Vi kom fram til at det er mye lettere å slappe av hjemme enn på sykehuset, så vi reiste hjem igjen.
Hjemme hadde jeg sterkere rier og de varte lengre. rundt 19:00 reiste vi tilbake til føden igjen og sjekket åpning, som da var på 5cm og vi kom inn på en fødestue(som jeg må si var veldig fin og føltes ikke så veldig ut som et sykehus). jeg la meg ned i sengen inne på fødestuen og ble introdusert til min nye bestevenn, nemlig lystgassen! Før lystgassen grein jeg meg gjennom hver rie, så denne lystgassen hjalp noe veldig!
Nå begynte hendene mine å skjelve på toppen av riene og de sjekket åpning, som da var på 8cm. Etter hver rie begynte hendene min å skjelve mer og beina begynte også å skjelve. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte ta epidural siden en bivirkning av epiduralen var at blodtrykket mitt sank. De satte en veneflon på meg og startet et magnesium-drypp som skulle stoppe skjelvingene mine som da kom av svangerskapsforgiftningen. skjelvingene mine avtok og ventet i spenning på at anestesi-legen skulle komme å sette epiduralen(noe jeg gruet meg veldig til siden jeg hater sprøyter). Mens vi ventet på anestesi-legen, kom skjelvingene igjen med litt mer styrke. Jeg fikk da 10mg av noe som heter Stesolid(avslappende middel) for å stoppe skjelvingene.
De sjekket åpning og jeg hadde da 9,5cm åpning! Legen tok vannet mitt og satte på en sonde på hodet til babyen for å sjekke hjerterytme og lignende, samtidig tømte de blæra mi for at den ikke skulle blokkere veien ut for babyen. Endelig kom anestesi-legen for å sette epiduralen. Han gjorde seg klar mens jeg måtte sitte med bøyd rygg for at han skulle komme godt til. Da startet skjelvingene mine for fullt og riene var helt syke! Anestesi-legen bad meg sitte rolig og presse ryggen min mot han. Men jeg hadde sykt vonde rier, hele kroppen skalv, spydde og grein mens han bad meg sitte helt rolig! Som da selvfølgelig var helt umulig, og han bommet med epiduralen som var ubeskrivelig vond, og måtte gjøre det en gang til. Samtidig hadde de slått alarm pga at jeg skalv så mye og de måtte få stoppet skjelvingene, samt tørke spy og hjelpe anestesi-legen.
Når man utløser en sånn alarm, så slipper alle på avdelingen det de har i hendene og løper til rommet det er slått alarm i. Dvs at rommet plutselig var fult av jordmødre og leger(ca 12 personer). Min mann måtte tre til side for å gi plass til jordmødre som skulle sette drypp(for å gi flere rier) og medisiner. Min mann fikk litt panikk da alle disse folkene strømmet inn og en jordmor tok han med ut på gangen for å forklare hvorfor de kom. Herfra husker jeg ikke noen ting men vi har blitt fortalt resten av jordmoren vi hadde.
Jeg fikk mer stesolid for å stoppe disse skjelvingene som nå var over hele kroppen og jeg var halvveis bevisstløs. De sjekket åpning igjen, som da var 10cm og hodet til babyen var kommet lengre ned i bekkenet. Legen ville helst at jeg skulle føde vaginalt og ville prøve å ta ut babyen med tang.
De skrudde opp dryppet for at jeg skulle få hyppigere rier i håp om å dra/presse babyen ut. Skjelvingene mine var nå helt ute av kontroll og jordmor greide så vidt å holde øyekontakt med meg mens hun og mannen min bad meg presse.
Men etter å nesten ha mistet bevisstheten og 30mg avslappende medisiner(stesolid) så var jeg ikke i stand til noe annet enn å holde øynene på gløtt. Etter 2 og en halv rie fant legen ut at det måtte bli et akutt keisersnitt. De kom løpende med en ny seng som de bar meg over i for å trille meg til der de skulle ta keisersnittet.
Fra de løftet meg over i den andre sengen på fødestuen, til vår lille prinsesse var ute, tok det kun 4 minutter! Min man fikk ikke lov å bli med inn da det ble full narkose og akutt keisersnitt. Han satt i uvitenhet i over en time for å høre hvordan det gikk med meg og barnet. Legen kom omsider inn til han og fortalte at alt hadde gått bra med både meg og babyen. Prinsessen vår kom 01:23 den 18. oktober. Mannen min kunne komme inn på intensiven å se meg, men jeg var fortsatt i narkose. når jeg våknet spurte jeg etter barnet, som de kom med ganske kjapt, etter det kom min mann igjen og jeg spurte "Har du sett henne?" Han sa at han hadde sett henne. De eneste ordene som kom ut av min munn de neste 5 minuttene var "hun er så nydelig".
Jeg hadde disse skjelvingene flere ganger etter keisersnittet og siste gangen var klokken 05:00 og hadde da til sammen fått i meg 50mg stesolid. Stesolid er et avslappende middel, men noen bruker det som rusmiddel, og i mitt tilfelle så jeg hallusinasjoner (biller, gresshopper, en vegg med flatskjermer og en snill mann med hatt som skulle gi meg en klem
) Noe mannen min synes var veldig morsomt der han satt. Litt greit med latter oppi det hele. Da jeg tok keisersnitt fikk min mann et rom på barselavdelingen som han kunne sove på. klokken 12-13:00 tiden kunne jeg også komme ned på barsel avdelingen sammen med min mann og datter. Der startet jeg med amming med en gang, og fikk det til på andre forsøk(noe som jordmødrene mente var veldig kjapt til å være første barnet).
Jeg sleit litt med å gå etter keisersnittet da beina ikke helt gikk samme vei som resten av kroppen(som å gå på en gyngende båt).
Etter amming mesteparten av dagen og natten våknet jeg til at en jordmor kom med smertestillende til meg pga keisersnittet. Etter en liten time spurte mannen min om det gikk bra med meg, men jeg sa jeg følte meg litt rar. Han ringte umiddelbart i snoren, og en jordmor kom inn.
Hun spurte om jeg ville ha en lege, dette takket jeg pent ja til. Hun løp å ringte en lege og kom kjapt tilbake for å sjekke blodtrykket mitt, men da var handa mi helt slapp og jeg hadde besvimt. Da legen kom inn sjekket han om jeg hadde noen reaksjoner på smerte (ved å trykke en finger inn under kjeven, rett under øret) og sjekket om pupillene med lommelykten fra mobilen til mannen min.
Da de ikke fikk kontakt med meg, kjørte de meg avgårde til en CT maskin som skulle sjekke om jeg hadde hjerneblødning. jeg ble bevisst igjen etter en time, men når jeg var "bevisstløs", hørte jeg alt hva alle hadde sagt og hadde kjent at de hadde trykket en finger under kjeven(som var drit-vondt!), men kunne ikke reagere på det. Jeg måtte da være på intensiven igjen et helt døgn til observasjon. På intensiven kom det også en nevrolog som sjekket reaksjoner og reflekser i kroppen, men sa at alt var helt i orden og CT bildene var også gode.
Når jeg kom ned på føden igjen, var det en jordmor som gikk igjennom hele fødselen med meg og min mann da jeg ikke husket noe som helst, og min mann hadde hatt panikk og husket heller nesten ingen ting. Vi ble da også fortalt at det ikke var så langt ifra at jeg døde pga svangerskapsforgiftningen.
Etter dette gikk jeg til en fysioterapeut som da hjalp meg med å gå igjen. Legen som tok keisersnittet på meg kom også innom og sjekket at alt var bra og hadde tårer i øynene, senere fikk vi vite at han hadde kommet i sin fri-helg kun for å se hvordan jeg hadde det. Etter alt dette så begynte alt å gå bedre for hver dag men vi måtte fremdeles være på sykehuset en hel uke før vi kunne reise hjem. Heldigvis fikk mannen min lov til å være der hele uken, sammen med meg og vår datter.
For 3 dager siden kom vi hjem med datteren våres som er verdens nydeligste og snilleste jente! (våkner kun 1 gang om natten og sover gjennom resten). Navnet hennes fant vi i navneboken for ca 3-4 måneder siden etter å ha lest gjennom den 2 ganger. Vår nydelige datter heter Ada og veide 3018 gram og var 51,5cm lang når hun ble født. Hun er helt perfekt med mørkt langt hår
Jeg ønsker ikke å skremme noen med min fødselshistorie, bare å fortelle hva som skjedde.
Jeg kan også si at disse skjelvingene jeg hadde pga svangerskapsforgiftningen skjer kun med 15-20 gravide hvert år, og det fødes over 60000 barn hvert år i norge. Dvs at det er under 1% sjangs for at du/dere kan få det jeg hadde. Eller for å si det på en bedre måte: Det er over 99% sjangs for at du ikke får det jeg hadde. Så det er ikke noe å bekymre seg over.
