BellaBanana
Betatt av forumet
Tenkte jeg ville skrive ned historien min omsider, nesten en måned etter fødselen...
Søndag 8/9, to uker før termin, voknet jeg opp av en kraftig sammentrekning klokken 10 om morgen. Jeg har vært plaget av kynnere i store deler av svangerskapet, og tenkte ikke noe over det der jeg vraltet meg ut mot toalettet som jeg pleide. Jeg kom meg til midt på stuegulvet, og der gikk vannet. Først skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, det var ikke store mengder, men det var en snål følelse. så, jeg ringte føden og fikk beskjed om å komme til undersøkelse. ringte også til mamma og en veninne som skulle være med. veninnen min møtte meg hjemme, og vi hadde en god frokost før vi dro til sykehuset hvor vi møtte mamma. sammentrekiningene hadde nå tatt seg litt opp som kraftige kynnere, og jeg ble koblet til CTG. jeg ble undersøkt, og var bare 2-3 cm, og i følge jordmoren var vannblæren fortsatt intakt, så sansynligvis vra det bare en av hinnene som hadde gått eller noe. vi fikk beskjed om å dra hjem, og komme tilbake til føden i firetiden. Som sagt så gjort, vi dro hjem til foreldrene mine.Det var en nydelig solskinnsdag, og vi satt litt ute i solen, og jeg prøvde å få litt søvn. Nå tok sammentrekningene seg mer opp, rundt ni min mellom hver, og annenhver rie var kraftigere. Likevel trodde jeg liksom ikke på at fødselen var i gang, og tok livet med ro.
Først da jeg oppdaget blod og slim ved et toalettbesøk gikk det opp for meg at noe var i gjære. Omsider ble klokken fire, og vi dro til sykehuset. Vi kjøpte med mat som vi spiste utenfor sykehuset, og i det jeg reiste meg for å gå inn igjen gikk selvfølgei vannet. og jeg måtte gå over hele plassen, inn på mottak, gjennom en gang og inn på et toalett som en vandrende mopp. Festlig.
Fortsatt var riene svake, men rundt 8 tiden var det vaktskifte. Nå hadde jeg 5 cm åpning, og gikk i dusjen for smertelindring, da ting begynte å ta seg opp. Jeg satt der en times tid og gikk til 7 cm, synes det var godt med vannstrålen, men det begynte etter hvert å bli såpass heftig, pluss at jeg begynte å få trykketrang, så jordmor gjorde klar badekaret. Siden jeg nå kun har erfaring med vannfødsel kan jeg ikke si så mye om forskjellen, men jeg fikk en rie i sengen før jeg gikk i bassenget, og selv om de ble vondere etter hvert er det den rien jeg husker som mest ubehagelig. I badekaret fløt jeg bakoverlent på en slags blanding mellom ammepute or badering, og slappet godt av mellom riene. Utrolig deilig. Nå begynte riene å bli såpass kraftige at omverdenen liksom forsvant. Jeg hadde mindre kontroll over hva jeg gjorde under riene, og jeg brydde meg ikke litt en gang. Mammas hånd var god å ha, men trykketrangen var helt vanvittig. Jeg hadde da 9.5 cm åpning i en lengre periode, aner ikke hvor lenge, men det føltes ut som en liten evighet, og jeg fikk ikke trykke ennå. Det å kjempe mot kroppen sin på den måten var det jeg synes var aller verst, og jeg var overasket over hvor mye krefter det var i meg etter et omtrent stillesittende svangerskap pga sykdom. 22:00 fikk jeg endelig lov til å trykke, og jordmor sa jeg måtte regne en times tid med pressing. Bare noen minutter senere kronet han seg, jordmor fikk det plutselig travelt, og inn kom en jordmor til og en barnepleier. Etter neste rie var hodet ute, og jeg måtte vente på rien etter før jeg endelig fikk ham opp på brystet 22:10 etter bare ti min med pressing. Han var helt rolig og blå, hadde det ikke vært for at jordmor hadde advart meg om dette hadde jeg blit bekymret. De neste minuttene forsvant liksom, mamma klipte navlestrengen, og jeg bare stirret på denne nydelige skapningen, og prøvde å fatte hva som nettop hadde skjedd. At jeg hadde blitt mor. At han kom fra meg. At det var ferdig.
Jeg blødde 400 ml, og hadde 2. grads rift. I tiden rett etter husker jeg jeg var nesten irritert på jormoren som gav meg sprøyter og sydde meg igjen og "plaget", jeg ville bare være alene med ham
Jeg føler fødselen var en slags "ildprøve" som jeg besto. Jeg har født mitt eget barn, og det uten smertelindring. Det er jeg veldig stolt over, og jeg ser tilbake på det som en utrolig fin opplevelse som jeg fikk dele med mamma og besteveninnen min. Jeg hadde en drømmefødsel, og følte meg ikke utrygg på noe tidspunkt.Tiden etter fødselen har flydd, og jeg er overbevist om at jeg har den flotteste babyen i verden
Jonathan veide 3210 g og var 48 cm med masse mørkt hår.
Søndag 8/9, to uker før termin, voknet jeg opp av en kraftig sammentrekning klokken 10 om morgen. Jeg har vært plaget av kynnere i store deler av svangerskapet, og tenkte ikke noe over det der jeg vraltet meg ut mot toalettet som jeg pleide. Jeg kom meg til midt på stuegulvet, og der gikk vannet. Først skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, det var ikke store mengder, men det var en snål følelse. så, jeg ringte føden og fikk beskjed om å komme til undersøkelse. ringte også til mamma og en veninne som skulle være med. veninnen min møtte meg hjemme, og vi hadde en god frokost før vi dro til sykehuset hvor vi møtte mamma. sammentrekiningene hadde nå tatt seg litt opp som kraftige kynnere, og jeg ble koblet til CTG. jeg ble undersøkt, og var bare 2-3 cm, og i følge jordmoren var vannblæren fortsatt intakt, så sansynligvis vra det bare en av hinnene som hadde gått eller noe. vi fikk beskjed om å dra hjem, og komme tilbake til føden i firetiden. Som sagt så gjort, vi dro hjem til foreldrene mine.Det var en nydelig solskinnsdag, og vi satt litt ute i solen, og jeg prøvde å få litt søvn. Nå tok sammentrekningene seg mer opp, rundt ni min mellom hver, og annenhver rie var kraftigere. Likevel trodde jeg liksom ikke på at fødselen var i gang, og tok livet med ro.
Først da jeg oppdaget blod og slim ved et toalettbesøk gikk det opp for meg at noe var i gjære. Omsider ble klokken fire, og vi dro til sykehuset. Vi kjøpte med mat som vi spiste utenfor sykehuset, og i det jeg reiste meg for å gå inn igjen gikk selvfølgei vannet. og jeg måtte gå over hele plassen, inn på mottak, gjennom en gang og inn på et toalett som en vandrende mopp. Festlig.
Fortsatt var riene svake, men rundt 8 tiden var det vaktskifte. Nå hadde jeg 5 cm åpning, og gikk i dusjen for smertelindring, da ting begynte å ta seg opp. Jeg satt der en times tid og gikk til 7 cm, synes det var godt med vannstrålen, men det begynte etter hvert å bli såpass heftig, pluss at jeg begynte å få trykketrang, så jordmor gjorde klar badekaret. Siden jeg nå kun har erfaring med vannfødsel kan jeg ikke si så mye om forskjellen, men jeg fikk en rie i sengen før jeg gikk i bassenget, og selv om de ble vondere etter hvert er det den rien jeg husker som mest ubehagelig. I badekaret fløt jeg bakoverlent på en slags blanding mellom ammepute or badering, og slappet godt av mellom riene. Utrolig deilig. Nå begynte riene å bli såpass kraftige at omverdenen liksom forsvant. Jeg hadde mindre kontroll over hva jeg gjorde under riene, og jeg brydde meg ikke litt en gang. Mammas hånd var god å ha, men trykketrangen var helt vanvittig. Jeg hadde da 9.5 cm åpning i en lengre periode, aner ikke hvor lenge, men det føltes ut som en liten evighet, og jeg fikk ikke trykke ennå. Det å kjempe mot kroppen sin på den måten var det jeg synes var aller verst, og jeg var overasket over hvor mye krefter det var i meg etter et omtrent stillesittende svangerskap pga sykdom. 22:00 fikk jeg endelig lov til å trykke, og jordmor sa jeg måtte regne en times tid med pressing. Bare noen minutter senere kronet han seg, jordmor fikk det plutselig travelt, og inn kom en jordmor til og en barnepleier. Etter neste rie var hodet ute, og jeg måtte vente på rien etter før jeg endelig fikk ham opp på brystet 22:10 etter bare ti min med pressing. Han var helt rolig og blå, hadde det ikke vært for at jordmor hadde advart meg om dette hadde jeg blit bekymret. De neste minuttene forsvant liksom, mamma klipte navlestrengen, og jeg bare stirret på denne nydelige skapningen, og prøvde å fatte hva som nettop hadde skjedd. At jeg hadde blitt mor. At han kom fra meg. At det var ferdig.
Jeg blødde 400 ml, og hadde 2. grads rift. I tiden rett etter husker jeg jeg var nesten irritert på jormoren som gav meg sprøyter og sydde meg igjen og "plaget", jeg ville bare være alene med ham
Jeg føler fødselen var en slags "ildprøve" som jeg besto. Jeg har født mitt eget barn, og det uten smertelindring. Det er jeg veldig stolt over, og jeg ser tilbake på det som en utrolig fin opplevelse som jeg fikk dele med mamma og besteveninnen min. Jeg hadde en drømmefødsel, og følte meg ikke utrygg på noe tidspunkt.Tiden etter fødselen har flydd, og jeg er overbevist om at jeg har den flotteste babyen i verden
Jonathan veide 3210 g og var 48 cm med masse mørkt hår.
