Mamma med spire
Elsker forumet
26. april kom endelig vår 2. prinsesse til verden<3
Fødselshistorien:
Jeg våknet av en rie jeg måtte puste meg gjennom, og begynte å registrere intervaller i tilfelle det kom fler, og det gjorde det! Ganske regelmessig med ca 5 min mellom kom de. Jeg hååpet at dette var dagen! Men ville ikke stå opp før det var alvor, så lå og registrerte rier i ca en time, før jeg sto opp og pakket ferdig bagen og kledde meg.
Mannen var også oppe og begynte å bli spent
Riene kom etter hvert oftere, ca 3 min mellom, og min kjære ringte sykehuset, der vi etter 4 forsøk måtte ringe sykehus resepsjonen og bli satt over flere ganger pga stor pågang på fødeavdelingen:-/ Etter å endelig komme gjennom fikk vi beskjed om a komme ned. så jeg ringte mamma så hun kunne komme bort. Ca. 3.45 var vi på sykehuset.
Der var begge kontrollrommene opptatt, så vi ble bedt om å vente på gangen til de var ledige. Da ble jeg ganske fortvila, jeg så for meg en reprise av forrige fødsel hvor jeg måtte dele pasientrom med noen andre helt til siste cm
Jeg gråt meg igjennom et par rier på gangen, og en jordmor kom ut og så dette, da kom vi rett inn på føderom. Takk Gud! Det var en lettelse!
Ca kl 4 ble jeg sjekket og hadde 4 cm åpning.
En liten periode der ble jeg litt fortvila, for jeg hadde innstilt meg på en raskere fødsel enn sist, men med bare 4cm frykta jeg det var veldig lenge igjen.
Jeg fikk CTG belter på magen for å måle hjerterytme og rier, det så ut til at lille nurket hadde det veldig fint, så trengte ikke ha på disse mer enn ca 20 min.
Jeg ville ha klyster så jeg fikk dette etter en rie. Etter å ha tømt meg tok riene seg opp og jeg fikk prøve lystgass. Den hadde ingen effekt på de første riene, så jordmoren skrudde den litt opp etter hvert. Det tok litt tid før jeg tror jeg kjente ørliten effekt av den. Mannen var veldig flink og masserte korsryggen under hver rie, dette hjalp nok mer enn den ubrukelige lystgassen!
Jordmor sjekket meg igjen kl 5.30 da hadde jeg 6 cm. Jeg følte dette gikk tregt, for nå var det ille vondt!
Mannen strøk meg i pannen med kald klut. Det var nok ikke godt for han å se meg med disse smertene..
Barnepleieren fikk beskjed om å gjøre klar babyseng og da forsto jeg at det ikke kunne være lenge igjen..nå begynte jeg å få noen så heftige rier at jeg ikke ante hvor jeg skulle gjøre av meg! Korsryggen brant av smerte og jordmor satt fort noen akupunktur nåler der under neste rie. Jeg følte faktisk at disse hadde ganske umiddelbar effekt på å fordele smerten mer gjevnt over mage og rygg. Men VONDT var det fortsatt!
Hodet på baby sto fremdeles veldig høyt, men hun merket at jeg begynte å småtrykke under riene, og spurte om jeg var klar til å presse. Jeg ble litt sjokka over at jeg var kommet til siste innspurt allerede, så måtte dobbelsjekke, og spurte om jeg hadde 10cm.
Jada, det stemte, så nå var det bare å få henne ut!
Riene var så umenneskelig vonde, så jeg ga på for å få det overstått. Vannposen var fremdeles inntakt, men sprakk like før hodet var ute.. Litt rar opplevelse.
Et par trykk etter var skatten vår ute, kl.6. og jeg fikk verdens nydeligste lille nurk på brystet.
Opplevelsen kan ikke beskrives med ord, og det var minst like stort som sist!
Ved siden av meg sto en veldig rørt pappa, som var utrolig flink og støttende hele veien!
Nå storkoser vi oss hjemme med å bli kjent med det nye familiemedlemmet
Jeg er i lykkerus, og må si det slitsomme svangerskapet er glemt, og det er ikke utenkelig at jeg vil ha en til senere likevel
Vis vedlegget 13305
Fødselshistorien:
Jeg våknet av en rie jeg måtte puste meg gjennom, og begynte å registrere intervaller i tilfelle det kom fler, og det gjorde det! Ganske regelmessig med ca 5 min mellom kom de. Jeg hååpet at dette var dagen! Men ville ikke stå opp før det var alvor, så lå og registrerte rier i ca en time, før jeg sto opp og pakket ferdig bagen og kledde meg.
Mannen var også oppe og begynte å bli spent
Riene kom etter hvert oftere, ca 3 min mellom, og min kjære ringte sykehuset, der vi etter 4 forsøk måtte ringe sykehus resepsjonen og bli satt over flere ganger pga stor pågang på fødeavdelingen:-/ Etter å endelig komme gjennom fikk vi beskjed om a komme ned. så jeg ringte mamma så hun kunne komme bort. Ca. 3.45 var vi på sykehuset.
Der var begge kontrollrommene opptatt, så vi ble bedt om å vente på gangen til de var ledige. Da ble jeg ganske fortvila, jeg så for meg en reprise av forrige fødsel hvor jeg måtte dele pasientrom med noen andre helt til siste cm
Jeg gråt meg igjennom et par rier på gangen, og en jordmor kom ut og så dette, da kom vi rett inn på føderom. Takk Gud! Det var en lettelse!
Ca kl 4 ble jeg sjekket og hadde 4 cm åpning.
En liten periode der ble jeg litt fortvila, for jeg hadde innstilt meg på en raskere fødsel enn sist, men med bare 4cm frykta jeg det var veldig lenge igjen.
Jeg fikk CTG belter på magen for å måle hjerterytme og rier, det så ut til at lille nurket hadde det veldig fint, så trengte ikke ha på disse mer enn ca 20 min.
Jeg ville ha klyster så jeg fikk dette etter en rie. Etter å ha tømt meg tok riene seg opp og jeg fikk prøve lystgass. Den hadde ingen effekt på de første riene, så jordmoren skrudde den litt opp etter hvert. Det tok litt tid før jeg tror jeg kjente ørliten effekt av den. Mannen var veldig flink og masserte korsryggen under hver rie, dette hjalp nok mer enn den ubrukelige lystgassen!
Jordmor sjekket meg igjen kl 5.30 da hadde jeg 6 cm. Jeg følte dette gikk tregt, for nå var det ille vondt!
Mannen strøk meg i pannen med kald klut. Det var nok ikke godt for han å se meg med disse smertene..
Barnepleieren fikk beskjed om å gjøre klar babyseng og da forsto jeg at det ikke kunne være lenge igjen..nå begynte jeg å få noen så heftige rier at jeg ikke ante hvor jeg skulle gjøre av meg! Korsryggen brant av smerte og jordmor satt fort noen akupunktur nåler der under neste rie. Jeg følte faktisk at disse hadde ganske umiddelbar effekt på å fordele smerten mer gjevnt over mage og rygg. Men VONDT var det fortsatt!
Hodet på baby sto fremdeles veldig høyt, men hun merket at jeg begynte å småtrykke under riene, og spurte om jeg var klar til å presse. Jeg ble litt sjokka over at jeg var kommet til siste innspurt allerede, så måtte dobbelsjekke, og spurte om jeg hadde 10cm.
Jada, det stemte, så nå var det bare å få henne ut!
Riene var så umenneskelig vonde, så jeg ga på for å få det overstått. Vannposen var fremdeles inntakt, men sprakk like før hodet var ute.. Litt rar opplevelse.
Et par trykk etter var skatten vår ute, kl.6.
og jeg fikk verdens nydeligste lille nurk på brystet.Opplevelsen kan ikke beskrives med ord, og det var minst like stort som sist!
Ved siden av meg sto en veldig rørt pappa, som var utrolig flink og støttende hele veien!
Nå storkoser vi oss hjemme med å bli kjent med det nye familiemedlemmet
Jeg er i lykkerus, og må si det slitsomme svangerskapet er glemt, og det er ikke utenkelig at jeg vil ha en til senere likevel
Vis vedlegget 13305
