Min fødselshistorie, omsider! LAANG :P

Eirin85

Elsker forumet
Høsthjerter 2017
Min fødselshistorie - Oda-Nikoline <3 22.02.11

Jeg våknet kl. 02.30 natt til 22.02.11 med tak i magen med tilhørende menssmerter. Likevel var det ikke likt som menssmerter, for de var ikke konstante. De kom, røska litt tak i magen min, varte, eskalerte og gikk over igjen. Og sånn holdt de på. Tok tida, og de var alt fra 20 sekunder til nesten 2 minutter, og med mellomrom på alt fra 2 til 10 minutter. Rare greier, husker jeg jeg syntes, men likevel var jeg ganske sikker på at dette betydde noe i mitt tilfelle. Har jo hørt om mange på bv som har hatt sånt som har gått over igjen.

Det ga seg ikke, men hyppighet/intensitet økte ikke noe spesielt på noen timer. Jeg prøvde flere ganger å legge meg tilbake i senga og sove, men det var såpass ubehagelig at jeg ikke fant ro. Så natta gikk med på å stå opp, prøve å gå på do og legge seg igjen, stå opp, ha på dataen, skrive litt på bv, teller rier, se på TLC.

Jeg vekte sambo i løpet av natta og sa at jeg trodde det skjedde noe pga jeg hadde smerter jeg ikke hadde kjent før, men tror han var såpass i koma at ikke han hørte meg. Så da vekte jeg han ikke noe mer før det nesten var på tide å dra på sykehuset. Vi hadde nemlig time til overtidskontroll på fødepoliklinikken kl. 08.30 den 22.02, siden jeg var 41+2 på vei.

Da var takene begynt å bli riiiimelig ubehagelige.. Jeg fløy ofte på do fordi det føltes som om det skulle hjelpe, men det gjorde det jo ikke. Klokka 7.45 gikk jeg på toalettet, og da kom det en rød slimklump på papiret. Jeg begynte å skjelve, det var akkurat som om det endelig gikk opp for meg at fødselen var nær.

Skjelven gikk jeg ut til kjæresten og fortalte. Mammadalt som jeg er måtte jeg også ringe henne. Skalv like mye i stemmen som i kroppen da jeg fortalte. Så bar det av gårde. Ingen tegn overhodet til at takene skulle gi seg, de ble tvert imot ganske mye verre. Så jeg ringte føden i bilen, for å spørre om jeg skulle komme rett dit istedenfor på poliklinikken. Ironisk nok var det ingen som tok telefonen før vi var ved sykehuset, så jeg satt faktisk rett utenfor og snakket med føden :P Fikk beskjed om å komme rett opp på vaktrommet der. Det skulle bli fødsel på meg istedenfor rutinemessig overtidskontroll :D

Mens Truls forta seg for å parkere bilen, tusla jeg inn i vestibylen mot heis A. Det var verken noe lett å gå normalt eller se normal ut i trynet, men sånn var det.. :P Da jeg kom opp på føden ga jeg fra meg papirene mine og ble stående og vente litt. Ble etter hvert fulgt inn på et undersøkelsesrom med en veldig deilig benk, hvor vi fikk beskjed om å prøve å slappe av og vente på jordmor. Da hun kom var klokka blitt ca 09.10-15. Ble koblet til ctg/rieregistrering og sparketest, og hun sjekket åpning/modning, Husker ikke rekkefølgen. Det kom fram av undersøkelsen at jeg hadde rier og var veldig moden, men hadde ikke begynt å få åpning enda. Riene var såpass sterke i følge registreringa at jordmor hadde tro på at de ville ta seg opp ganske snart. Siden vi var førstegangs ville hun ikke sende oss hjem, men vi ble tipsa om å gå ned i kantina og få oss litt mat, samt trave litt rundt for å se om riene tok seg opp. Vi avtalte at vi skulle komme opp igjen en time seinere, klokka 10.30.

I kafeteriaen begynte riene å bli sterkere. Det ble ikke mye mat jeg greide å få i meg, både pga nerver og smerter. Mest nerver, tror jeg. Mens vi satt der oppdaterte jeg de spente vennene mine med en facebookstatus som låt noe sånt: ”Eirin sitter i kafeteriaen på sykehuset og prøver å se normal ut under riene, Truls sier det er uten hell” mens Truls skrev ”Truls ser på sykepleiere mens Eirin har rier”. Hehehe! Moro må man da ha ;)

Jeg følte jeg måtte skikkelig på do, men det var vaskepersonell der.. Da de endelig var ferdige måtte jeg manne meg opp til å gå den avstanden og håpe det ikke skulle komme en ri og ta meg halvveis ut på gulvet der. Riene kom oftere nå, uten at jeg husker å ha tatt tiden.

Da klokka var 10.25 klarte jeg ikke vente lenger, så vi gikk opp igjen. Følte meg ikke så komfortabel med å være fødende på utstilling nedi kafeteriaen lenger. Ble undersøkt ca 10.40. Da var jeg blitt 1-2 cm åpen, og vi fikk tildelt fødestue. Truls måtte ned og flytte bilen, han hadde ikke lagt på så mye penger tilfelle vi ble sendt hjem igjen.

Til nå var riene vonde, men fortsatt overkommelige. Truls lot meg henge om halsen hans når jeg fikk ri, og når han masserte korsryggen min samtidig så døyvet det faktisk nesten all smerten en stund. Da han gikk fikk jeg virkelig kjenne på hvor stort det psykiske aspektet av den fysiske følelsen smerte har å si. Med en gang Truls gikk ble riene nemlig mye verre. Jeg søkte trøst, styrke og ro i fødselscdn jeg hadde brent med meg, med mine favorittlåter av Hillsong United, samt noen Owl City låter. Blant annet:
- Hosanna
- Lead me to the cross
- At the cross
- The stand
- Mighty to save
- Always
- You
- Awesome god
- Rest in you
- More than life
- From the innside out
Og Owl-låtene
- Fireflies
- Meteor Shower
- On the wing
- Saltwater room

Jeg var så glad da Truls kom tilbake. Da var klokka ca 12, jeg hadde fått nesten 4 cm åpning og barnepleier tappet badekar til meg. Innen badet var klart var riene så tette at jeg ikke fikk pause mellom. Dette slukte motet mitt og jeg var ganske fortvila. Lurer du på åssen det så ut, sier du? Se her:

>Men akkurat da jeg gikk i vannet var det akkurat som at alt slapp og lot meg være i fred en lang stund! Himmelsk! Men så begynte det igjen. Vannet lindret ikke noe særlig under riene, men mellom var det veldig deilig å ligge der. Truls henta kalde kluter til meg og stod klar med fantaflaska i tilfelle jeg ba om den. Han hjalp meg også å puste og snakket rolig til meg når det ble veldig smertefullt

Overraskende langt uti fødselsforløpet tenkte jeg fortsatt at ”Det er jo helvettes vondt, men jeg overlever jo”. Da var det unaturlig å be om noe mer smertestillende. Men så kom det til et punkt der jeg vurderte etter hver ri om jeg orket en til. Til slutt ba jeg om hjelp til å komme opp og sa at jeg ville ha epidural. Barnepleier og Truls hjalp meg opp, og plutselig fant jeg meg selv tråkkende nedi en sånn flott nettingtruse som jeg hadde lova å aldri sette mine bein i ;) Sånt blir det litt sårt etterlengtet latter av :D

Jordmor begynte å gjøreklart drypp og ringte anestesiegen mens jeg igjen lå på senga på fødestua. Mens hun holdt på vedd vasken gikk plutselig vannet mitt, og da fikk jeg helt panikk. Hadde jo lest såpass at jeg visste at dersom vannet ikke gikk i fødselens åpningsfase, er pressriene like rundt hjørnet. Det var jeg IKKE klar for! Jg hadde sett for meg smertepause og deilig opplading til pressriene, kanskje til og med få sove litt.. men sånn ble det ikke, jeg hadde nesten 9 cm og kunne bare begynne å vente på siste fase før jeg hadde jenta mi ute hos meg.

Pressriene er noe av det sykeste og mest hinsides jeg har vært borti når det gjelder psykisk og fysisk smerte, redsel, panikk, urkrefter…og la meg si det sånn at jeg greide ikke å holde kjeft og bare presse. Det kom lyder ut av meg som jeg ikke visste jeg hadde, ganske pinlig faktisk.

Siden jeg var såpass redd, stressa og panikkslagen, fikk jeg ikke helt taket på pressinga med en gang. Jeg tror jeg hyperventilerte, og greide ikke få til de lange effektive pressene. I stedet ble det veldig oppstykka, så det gjorde ikke mye nytte. Men da jeg skjønte at jeg måtte puste dypt inn, presse så lenge jeg kunne og gjenta det 2 ganger til pr. pressri, ble det fart på sakene. Lille Oda-Nikoline kom til verden kl. 13.34.

Vitale mål:
- 3220 g
- 51 cm
- 34 i hodeomkrets

PS. Historien kan også leses med bilder på bloggen min:D http://skriblemushyn.blogspot.com
 
Så herlig fødselshistorie Eirin[:D]

Men jeg har ett spørsmål til deg[:)]
Var innom bloggen din, og så noen bilder av magen din og der var det en ganske heftig tatovering[;)] Hvordan gikk det med den under svangerskapet??[:)]
 
ORIGINAL: S!mo

Så herlig fødselshistorie Eirin[:D]

Men jeg har ett spørsmål til deg[:)]
Var innom bloggen din, og så noen bilder av magen din og der var det en ganske heftig tatovering[;)] Hvordan gikk det med den under svangerskapet??[:)]


Takk :D jo vet du, det gikk upåklagelig med både den foran og den bak :D strekkmerkene er akkurat utenom[:D][:D] så hyggelig at du titta på bloggen, jeg liker nye lesere[:D]
 
ORIGINAL: Eirin85

ORIGINAL: S!mo

Så herlig fødselshistorie Eirin[:D]

Men jeg har ett spørsmål til deg[:)]
Var innom bloggen din, og så noen bilder av magen din og der var det en ganske heftig tatovering[;)] Hvordan gikk det med den under svangerskapet??[:)]


Takk :D jo vet du, det gikk upåklagelig med både den foran og den bak :D strekkmerkene er akkurat utenom[:D][:D] så hyggelig at du titta på bloggen, jeg liker nye lesere[:D]


Flaks da[:D]
Har en bitteliten firfisle rett på hoftekammen og den overlevde den også [:D]
Jeg ELSKER å lese blogger til folk, både kjente og ukjente[;)]
 
Så utrolig bra skrevet!!!
Og så fine bilder du hadde på bloggen din :)
De smertene du beskrev under pressfasen var som å lese om meg selv!!
 
ORIGINAL: Tingeling~

Så utrolig bra skrevet!!!
Og så fine bilder du hadde på bloggen din :)
De smertene du beskrev under pressfasen var som å lese om meg selv!!


Tusen takk, så hyggelig sagt[:)][:)] var litt spent på om noen skulle gidde å lese når den ble så himla lang[;)] ah, morsomt at vi opplevde det så likt. Klapp på skuldern til oss selv, vi greide det[:D][:D]
 
Back
Topp