Elisabeth_N
Forelsket i forumet
Som dere vet fikk jeg beskjed på at jeg skulle settes i gang den 25 mars. Fikk beskjed på å komme så tidlig som mulig på sykehuset. Når vi kom dit fikk vi tildelt rom, og litt informasjon om hva som skulle skje.
Litt før klokka 10.00 kom det en lege og en sykepleier som skulle sjekke om jeg var moden eller ikke, og om jeg hadde noe åpning. Dette var ikke noe vondt, da legen som gjorde det var ganske flink. Men det viste seg at jeg ikke var særlig moden og at jeg derfor måtte få modningsgel. Så klokka 10 startet det hele med at jeg fikk gele som skulle hjelpe livmoren min å modne seg som jeg skulle ha der i 6 timer. Rett etterpå begynte jeg å kjenne murringer. Kan sammenlignes med menssmerter egentlig. Jeg måtte ligge i senga i en time uten å bevege meg etter at jeg fikk den for at den skulle virke best mulig. I tillegg satte de på ctg for å holde øye med den lille.
Murringene ble bare sterkere jo mer tid som gikk. Men det verste var å bare ligge i senga den timen og ikke kunne bevege seg når de murringene kom. Men så fort jeg fikk av meg ctg utstyret og det hadde gått en time beveget jeg meg rundt i rommet. Dette følte jeg hjalp littegranne. Så tiden gikk til stort sett på å gå rundt i rommet, eller ligge i senga. Etter hvert som jeg beveget meg kjente jeg også nedpress som bare ble sterkere og sterkere.
Da 6 timer hadde gått kom det ny lege og sykepleier som skulle sjekke om livmoren hadde modnet litt. For å si det slik så var det en veldig smertefull opplevelse. Hu som skulle sjekke åpning og modning var utrolig hardhendt pluss at hu drev med stripping av livmoren i tillegg. Hun tøyde og ordna inni der så jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. På slutten sa hu: "Nå hadde jeg fortjent et slag i trynet".. hehe. skal ikke si i mot hu der. Hu sa ikke ifra om hva hu skulle gjøre heller. Bare stakk hånda inn og begynte å romstere..:P Det hu i hvert fall fant var at jeg nå hadde en åpning på 1-2 cm, og jeg fikk nå 4 poeng. Fikk beskjed på at når jeg får 6 poeng at vannet blir tatt. Hu tok på en ny dose med modningsgel, så da var det bare å vente på at ting skulle skje.
Igjen måtte jeg vente i 6 timer til ny sjekk fra lege. Jeg hadde tidligere på dagen fått beskjed på at igangsetting kunne ta opp til flere dager, spesielt siden jeg ikke var særlig moden fra før av. Så jeg visste jo ikke om det kom til å skje noe eller ikke. Begynte etter hvert å få litt kynnere, men de var veldig svake. Før brått når klokken var 22.10 begynte jeg å få kraftige sammentrekninger. De var så vonde at jeg gråt mellom hver rie, og gruet meg til neste. Legen skulle egentlig komme å sjekke åpning og slik, siden det hadde gått noen timer. Men ingen lege var å se. Riene ble derimot bare sterkere og sterkere og jeg slet med å puste når riene kom. Heldigvis var barnefaren der og hjalp meg igjennom det, og minte meg på å puste. Jeg hadde tidligere sagt at jeg ville ha smertelindring som epidural og slik, så dette var jordmoren klar over.
men hu sa at hu ikke trodde at jeg kom til å føde den natten, og at jeg kunne få noe for smertene slik at jeg fikk sove. Men først satte hu meg på ctg for å måle riene. Det slo ikke noe særlig ut på maskinen, selv om riene herjet for fullt. De var korte, men kom med få sekunders mellomrom hele tiden. Til jeg brått fikk en ubeskrivelig pressfølelse. Hele kroppen måtte presse når riene kom, og det er de riene som absolutt var de verste. Smertene ble til slutt så ille at vi måtte få tak i jordmoren. Hu kom inn og ga meg en paracet. Det hjalp ikke akkurat stort, pluss akupunktur, som jeg egentlig bare ble mer dårlig av. Så hu tok det av igjen.
Når klokka begynte å nærme seg 01.00 ble riene og pressingen enda mer intens, og jeg følte at dette var noe jeg ikke kom til å klare. Noe jeg forsåvidt sa også. hehe.. Jordmoren kom inn rundt 01.00 for å sjekke åpning, fordi hu mistenkte at jeg hadde en del åpning pga riene mine. Og hu hadde rett. Der var det 9 cm åpning, og det neste nå var å komme seg til fødestua. Jordmoren trodde først ikke at jeg ville rekke det på grunn av de sterke pressriene jeg hadde, men de valgte allikevel å få meg på fødestua.
Når jeg kom dit var det å sette seg til rette for å føde og begynne å presse. Der fikk jeg også beskjed på at vannet hadde gått, så det må ha gått mens jeg måtte på do rett før. På fødestua plasserte de meg i ulike stillinger for å gjøre det litt lettere. Jeg bare gjorde som de sa og presset når riene kom. Alt som var i tankene mine var å få hu ut fortest mulig. :) Og så hørte jeg de si nå er det ikke lenge igjen. Det ga meg ny motivasjon til å presse enda hardere. Jeg fikk mye skryt av dem fordi jeg var så sterk og stod på, og ikke ga meg med pressingen. Jeg fikk ikke noe smertelindring i det hele tatt fordi det var altfor sent. Så det ble en naturlig fødsel på meg.
Det eneste som var, var at lille snuppa lå skrått, slik at det ble vanskeligere for meg å få hu ut. Hu hadde også nesa i været. Så de ga meg drypp for å gi meg lengre rier. Jeg hadde hyppige rier, de kom mellom 2 sekunders mellomrom og slik, så det ble ikke mye avslapping. Og så varte de vel i rundt 50 sek. Etter jeg fikk dryppet hadde jeg fått det siste jeg trengte for å virkelig få henne ut, siden hu stod og dultet borti noe. De fant ut at for at jeg ikke skulle revne og for å få hu ut så måtte de klippe meg. Dette kjente jeg ikke i det hele tatt, og jeg var egentlig bare glad for at de gjorde det. For like etter fikk jeg noe lite og klissete på magen min:) Det at hu var dekket med blod og slik var ikke noe jeg tenkte på i det hele tatt. alt jeg brydde meg om var nurket på magen min, som tittet på meg med sine små øyne. Hun gråt ikke når hun ble først, hun ville bare ha mat, for tunga var febrilsk ute av munnen hennes. hehe.
Amalie kom til verden 26 mars 2010, 02.27. Veide 3380 gram, og 49 cm lang. Fødselen startet 10.10 da riene virkelig meldte sin ankomst. Så totalt ble fødselsforløpet 4,5 timer. Etter fødselen måtte jeg syes og dette tok 1,5 timer. tok så lang tid fordi de var veldig nøye, pluss at jeg var hoven pga at hu hadde ligget skrått med nesa i været.
Fødselen var egentlig relativt grei syns jeg når jeg tenker etter. Men litt annerledes enn hva jeg hadde trudd. Alle hadde forberedt meg på at det kom til å ta lang tid, i stedet ble det en hastefødsel hvor jeg ikke fikk noe form for smertelindring. Men, alt er så verdt det, for premien er noe fantastisk og vidunderlig..:)
Litt før klokka 10.00 kom det en lege og en sykepleier som skulle sjekke om jeg var moden eller ikke, og om jeg hadde noe åpning. Dette var ikke noe vondt, da legen som gjorde det var ganske flink. Men det viste seg at jeg ikke var særlig moden og at jeg derfor måtte få modningsgel. Så klokka 10 startet det hele med at jeg fikk gele som skulle hjelpe livmoren min å modne seg som jeg skulle ha der i 6 timer. Rett etterpå begynte jeg å kjenne murringer. Kan sammenlignes med menssmerter egentlig. Jeg måtte ligge i senga i en time uten å bevege meg etter at jeg fikk den for at den skulle virke best mulig. I tillegg satte de på ctg for å holde øye med den lille.
Murringene ble bare sterkere jo mer tid som gikk. Men det verste var å bare ligge i senga den timen og ikke kunne bevege seg når de murringene kom. Men så fort jeg fikk av meg ctg utstyret og det hadde gått en time beveget jeg meg rundt i rommet. Dette følte jeg hjalp littegranne. Så tiden gikk til stort sett på å gå rundt i rommet, eller ligge i senga. Etter hvert som jeg beveget meg kjente jeg også nedpress som bare ble sterkere og sterkere.
Da 6 timer hadde gått kom det ny lege og sykepleier som skulle sjekke om livmoren hadde modnet litt. For å si det slik så var det en veldig smertefull opplevelse. Hu som skulle sjekke åpning og modning var utrolig hardhendt pluss at hu drev med stripping av livmoren i tillegg. Hun tøyde og ordna inni der så jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. På slutten sa hu: "Nå hadde jeg fortjent et slag i trynet".. hehe. skal ikke si i mot hu der. Hu sa ikke ifra om hva hu skulle gjøre heller. Bare stakk hånda inn og begynte å romstere..:P Det hu i hvert fall fant var at jeg nå hadde en åpning på 1-2 cm, og jeg fikk nå 4 poeng. Fikk beskjed på at når jeg får 6 poeng at vannet blir tatt. Hu tok på en ny dose med modningsgel, så da var det bare å vente på at ting skulle skje.
Igjen måtte jeg vente i 6 timer til ny sjekk fra lege. Jeg hadde tidligere på dagen fått beskjed på at igangsetting kunne ta opp til flere dager, spesielt siden jeg ikke var særlig moden fra før av. Så jeg visste jo ikke om det kom til å skje noe eller ikke. Begynte etter hvert å få litt kynnere, men de var veldig svake. Før brått når klokken var 22.10 begynte jeg å få kraftige sammentrekninger. De var så vonde at jeg gråt mellom hver rie, og gruet meg til neste. Legen skulle egentlig komme å sjekke åpning og slik, siden det hadde gått noen timer. Men ingen lege var å se. Riene ble derimot bare sterkere og sterkere og jeg slet med å puste når riene kom. Heldigvis var barnefaren der og hjalp meg igjennom det, og minte meg på å puste. Jeg hadde tidligere sagt at jeg ville ha smertelindring som epidural og slik, så dette var jordmoren klar over.
men hu sa at hu ikke trodde at jeg kom til å føde den natten, og at jeg kunne få noe for smertene slik at jeg fikk sove. Men først satte hu meg på ctg for å måle riene. Det slo ikke noe særlig ut på maskinen, selv om riene herjet for fullt. De var korte, men kom med få sekunders mellomrom hele tiden. Til jeg brått fikk en ubeskrivelig pressfølelse. Hele kroppen måtte presse når riene kom, og det er de riene som absolutt var de verste. Smertene ble til slutt så ille at vi måtte få tak i jordmoren. Hu kom inn og ga meg en paracet. Det hjalp ikke akkurat stort, pluss akupunktur, som jeg egentlig bare ble mer dårlig av. Så hu tok det av igjen.
Når klokka begynte å nærme seg 01.00 ble riene og pressingen enda mer intens, og jeg følte at dette var noe jeg ikke kom til å klare. Noe jeg forsåvidt sa også. hehe.. Jordmoren kom inn rundt 01.00 for å sjekke åpning, fordi hu mistenkte at jeg hadde en del åpning pga riene mine. Og hu hadde rett. Der var det 9 cm åpning, og det neste nå var å komme seg til fødestua. Jordmoren trodde først ikke at jeg ville rekke det på grunn av de sterke pressriene jeg hadde, men de valgte allikevel å få meg på fødestua.
Når jeg kom dit var det å sette seg til rette for å føde og begynne å presse. Der fikk jeg også beskjed på at vannet hadde gått, så det må ha gått mens jeg måtte på do rett før. På fødestua plasserte de meg i ulike stillinger for å gjøre det litt lettere. Jeg bare gjorde som de sa og presset når riene kom. Alt som var i tankene mine var å få hu ut fortest mulig. :) Og så hørte jeg de si nå er det ikke lenge igjen. Det ga meg ny motivasjon til å presse enda hardere. Jeg fikk mye skryt av dem fordi jeg var så sterk og stod på, og ikke ga meg med pressingen. Jeg fikk ikke noe smertelindring i det hele tatt fordi det var altfor sent. Så det ble en naturlig fødsel på meg.
Det eneste som var, var at lille snuppa lå skrått, slik at det ble vanskeligere for meg å få hu ut. Hu hadde også nesa i været. Så de ga meg drypp for å gi meg lengre rier. Jeg hadde hyppige rier, de kom mellom 2 sekunders mellomrom og slik, så det ble ikke mye avslapping. Og så varte de vel i rundt 50 sek. Etter jeg fikk dryppet hadde jeg fått det siste jeg trengte for å virkelig få henne ut, siden hu stod og dultet borti noe. De fant ut at for at jeg ikke skulle revne og for å få hu ut så måtte de klippe meg. Dette kjente jeg ikke i det hele tatt, og jeg var egentlig bare glad for at de gjorde det. For like etter fikk jeg noe lite og klissete på magen min:) Det at hu var dekket med blod og slik var ikke noe jeg tenkte på i det hele tatt. alt jeg brydde meg om var nurket på magen min, som tittet på meg med sine små øyne. Hun gråt ikke når hun ble først, hun ville bare ha mat, for tunga var febrilsk ute av munnen hennes. hehe.
Amalie kom til verden 26 mars 2010, 02.27. Veide 3380 gram, og 49 cm lang. Fødselen startet 10.10 da riene virkelig meldte sin ankomst. Så totalt ble fødselsforløpet 4,5 timer. Etter fødselen måtte jeg syes og dette tok 1,5 timer. tok så lang tid fordi de var veldig nøye, pluss at jeg var hoven pga at hu hadde ligget skrått med nesa i været.
Fødselen var egentlig relativt grei syns jeg når jeg tenker etter. Men litt annerledes enn hva jeg hadde trudd. Alle hadde forberedt meg på at det kom til å ta lang tid, i stedet ble det en hastefødsel hvor jeg ikke fikk noe form for smertelindring. Men, alt er så verdt det, for premien er noe fantastisk og vidunderlig..:)
