Termindagen 29.04 kom...og gikk- uten et eneste symptom på at noe var nært forestående. Akkurat den helgen var jeg dødslei og kjempe klar for å få ut knøttet! Men da mandagen kom og det fremdeles ikke skjedde noe gikk det egentlig veldig bra, da visste jeg at 10 dager til, så må de uansett sette meg igang,
Torsdag 4. mai våknet jeg opp med en kraftig blødning og sterke kynnere. Fikk komme på sykehuset til sjekk, men de tok bare(!) sparketest og sjekket fosterlyd osv. Her var det bare å reise hjem å vente videre....Jeg var SÅ skuffet. Fortsatte å blø litt hele helgen, og søndag vekket jeg samboeren min klokken ni om morgenen, nå skulle vi UT Å GÅ! Gikk en lang fin tur på en holme rett nedenfor her vi bor, der er det et litt krevende terreng, og jeg ønsket litt utfordringer.
Klokken 14 den dagen dro samboeren i konfirmasjon, jeg ble hjemme på sofaen og furtet. Klokken 16 ca, begynte det jeg trodde var kynnere.... Ikke før ca 18, innså jeg at de bare ble verre og verre og kom regelmessig og særdeles hyppig! La meg på sofaen og satte igang rieteller.no. 40 sek varighet med ca 2,5 min imellom....Hmmm, det kunne da ikke stemme. Gikk i dusjen, GUD SÅ DEILIG! Deretter tilbake til rieteller.no. Nå varte de alt fra 50 sek til 1 min og 10 sek, på tide å ringe sykehuset ja..
Vi kom på sykehuset ca kl. 20, og jeg ble sjekket og hadde allerede 4,5 cm åpning, hurra!! Ringte mamma som skulle være med på fødselen og så bar det rett inn på fødestue- jeg var så lykkelig! I begynnelsen stod jeg omtrent bare å hang på en prekestol under riene, og vandret rundt i rommet i pausene, med en diger ertepose i buksa. Denne formen for smertelindring hjalp meg utrolig godt, og jeg kunne fortsatt le og fleipe mellom slagene! 22:30 hadde jeg 7 cm, og valgte å prøve dusjen, der satt jeg i ca 10 min før smertene ble så ille at vannet ikke hjalp meg lenger. Da fikk jeg med god hjelp av samboer karret meg ut og opp i sengen, tilbake til erteposen <3 De to neste timene husker jeg ikke så mye fra, bortsett fra en hel del pusting, kalde kluter og beordring om total stillhet fra mamma og samboer da riene var til stede.
Etter tolv var det bare helt jævlig.. Vannet gikk, smertene ble ti ganger verre og jeg ville bare bli ferdig. Jeg pustet og ynket meg gjennom den neste timen, og da fikk jeg endelig lov til å presse!! Utrolig befriende følelse, både for meg og mine to kjære, som syntes det var helt forferdelig å ikke kunne ta bort smerten... Særlig mamma syns det var fælt og ikke kunne gjøre noe da jeg hadde det som verst. Den lille skatten min tålte ikke pressriene spesielt godt, hjerterytmen ble nesten borte og brukte lang tid på å ta seg opp. Så etter 4 pressrier og 15 minutter dro de henne rett ut når hodet var litt utenfor åpningen. Hun kom ut med venstre arm ved siden av hodet, og hadde nok hatt det ganske trangt på slutten.
For en følelse å se barnet sitt for første gang, jeg husker det kjentes som om 10.000 sommerfugler hadde barrikadert seg og holdt på å rive i stykker gledesstrengene i magen min. Det første skriket, med den nydelig lille stemmen, wææ jeg kan grine av tanken- helt fantastisk..For meg var fødselen en relativt rask og kjempe fin opplevelse. Det var vondt ja, men pausene mellom hver ri hjalp meg godt, og jeg kom meg gjennom det hele med bare gode minner. Må bare nevne at jeg hadde en fantastisk dyktig jordmor og... Hun var virkelig enestående!
Vår vakre lille Ida kom til verden etter ca 9 timer, mandag 7. mai, klokken 01:17, 3340 g, 49 cm og 34 cm rundt hodet- helt perfekt. Imorgen er hun allerede en uke.. Vi sliter litt med melkespreng og harde brystvorter, men kommer oss gjennom det og storkoser oss som nybakt liten familie... Hva var vel livet uten? <3
(Haha, forresten... denne jenta pressa så hardt at flere blodkar i hele ansiktet sprakk og jeg så ut som fregne-tarzan etterpå...Flere som har opplevd det? :D )
Torsdag 4. mai våknet jeg opp med en kraftig blødning og sterke kynnere. Fikk komme på sykehuset til sjekk, men de tok bare(!) sparketest og sjekket fosterlyd osv. Her var det bare å reise hjem å vente videre....Jeg var SÅ skuffet. Fortsatte å blø litt hele helgen, og søndag vekket jeg samboeren min klokken ni om morgenen, nå skulle vi UT Å GÅ! Gikk en lang fin tur på en holme rett nedenfor her vi bor, der er det et litt krevende terreng, og jeg ønsket litt utfordringer.
Klokken 14 den dagen dro samboeren i konfirmasjon, jeg ble hjemme på sofaen og furtet. Klokken 16 ca, begynte det jeg trodde var kynnere.... Ikke før ca 18, innså jeg at de bare ble verre og verre og kom regelmessig og særdeles hyppig! La meg på sofaen og satte igang rieteller.no. 40 sek varighet med ca 2,5 min imellom....Hmmm, det kunne da ikke stemme. Gikk i dusjen, GUD SÅ DEILIG! Deretter tilbake til rieteller.no. Nå varte de alt fra 50 sek til 1 min og 10 sek, på tide å ringe sykehuset ja..
Vi kom på sykehuset ca kl. 20, og jeg ble sjekket og hadde allerede 4,5 cm åpning, hurra!! Ringte mamma som skulle være med på fødselen og så bar det rett inn på fødestue- jeg var så lykkelig! I begynnelsen stod jeg omtrent bare å hang på en prekestol under riene, og vandret rundt i rommet i pausene, med en diger ertepose i buksa. Denne formen for smertelindring hjalp meg utrolig godt, og jeg kunne fortsatt le og fleipe mellom slagene! 22:30 hadde jeg 7 cm, og valgte å prøve dusjen, der satt jeg i ca 10 min før smertene ble så ille at vannet ikke hjalp meg lenger. Da fikk jeg med god hjelp av samboer karret meg ut og opp i sengen, tilbake til erteposen <3 De to neste timene husker jeg ikke så mye fra, bortsett fra en hel del pusting, kalde kluter og beordring om total stillhet fra mamma og samboer da riene var til stede.
Etter tolv var det bare helt jævlig.. Vannet gikk, smertene ble ti ganger verre og jeg ville bare bli ferdig. Jeg pustet og ynket meg gjennom den neste timen, og da fikk jeg endelig lov til å presse!! Utrolig befriende følelse, både for meg og mine to kjære, som syntes det var helt forferdelig å ikke kunne ta bort smerten... Særlig mamma syns det var fælt og ikke kunne gjøre noe da jeg hadde det som verst. Den lille skatten min tålte ikke pressriene spesielt godt, hjerterytmen ble nesten borte og brukte lang tid på å ta seg opp. Så etter 4 pressrier og 15 minutter dro de henne rett ut når hodet var litt utenfor åpningen. Hun kom ut med venstre arm ved siden av hodet, og hadde nok hatt det ganske trangt på slutten.
For en følelse å se barnet sitt for første gang, jeg husker det kjentes som om 10.000 sommerfugler hadde barrikadert seg og holdt på å rive i stykker gledesstrengene i magen min. Det første skriket, med den nydelig lille stemmen, wææ jeg kan grine av tanken- helt fantastisk..For meg var fødselen en relativt rask og kjempe fin opplevelse. Det var vondt ja, men pausene mellom hver ri hjalp meg godt, og jeg kom meg gjennom det hele med bare gode minner. Må bare nevne at jeg hadde en fantastisk dyktig jordmor og... Hun var virkelig enestående!
Vår vakre lille Ida kom til verden etter ca 9 timer, mandag 7. mai, klokken 01:17, 3340 g, 49 cm og 34 cm rundt hodet- helt perfekt. Imorgen er hun allerede en uke.. Vi sliter litt med melkespreng og harde brystvorter, men kommer oss gjennom det og storkoser oss som nybakt liten familie... Hva var vel livet uten? <3
(Haha, forresten... denne jenta pressa så hardt at flere blodkar i hele ansiktet sprakk og jeg så ut som fregne-tarzan etterpå...Flere som har opplevd det? :D )
